Fantasy uten fotnoter: Intervju med romandebutant Siri Pettersen

Under arbeidet med debutboka Odinsbarn fikk Pettersen høre at hun ikke burde skrive fantasy. Slikt var det «ingen som ga ut», «ingen som leste». Siden utgivelsen i september, har Odinsbarn nådd sitt tredje opplag, blitt solgt til Brasil, og fått stadig flere gode omtaler.

Foto: Lars Myhren Holand

Forsiden på Odinsbarn er prydet av en avkuttet hale som drypper blod. Kan du fortelle litt om forsiden, og hvorfor den er så viktig?
Jeg har jo vært designer hele mitt voksne liv, så det visuelle ville jeg ha kontroll på.  Det var vanskelig for meg å se for meg at jeg skulle overlate designen til en annen designer. Jeg var veldig opptatt av halen, og alle er fengslet av den.  Coveret er en stor risiko. For det første er det annerledes enn andre fantasy-cover. En av de tingene jeg absolutt ikke ville ha var den lamme collagen med litt prinsesse med flagrende kjole, litt magisk stein og et slott i bakgrunnen.

Det kjentes risikabelt å skille seg ut visuelt, men den største risikoen i dag er jo å ikke skille seg ut.  Jeg følte meg trygg på at å jobbe rent minimalistisk var en god ide. Ingenting er mer inspirerende enn tydelighet. Jeg hadde lyst til å gi folk følelsen av at «de vet hva de får, this is it». På utenlandsmessa fungerte coveret som en magnet, alle måtte ta i det.  Da jeg satt på min lokale kaffebar i Kristiansand, sto boka på disken, og to fjortis-jenter, som sto i kø for hver sin caramel-mocha-latte-noe,  så coveret. Den ene jenta sier «eeeew», og så strekker hun seg etter den. Skjønner du hva jeg mener? Til og med den negative reaksjonen gjør at du må ta på coveret. Det var ikke helt forutsett, at man skulle få den reaksjonen.

Kan du fortelle litt om opphavet til boka? Hvor kom ideene  fra?
Jeg ville skrive en fantasy som ville noe.  Navnet Hirka kommer fra en karakter jeg hadde i en rollespill-kampanje jeg hadde for mange år siden.  Hun hadde to kråker og hale.  Hirka og kråker har jeg ikke klart å slippe. Hun var så sterk at det var vanskelig å ikke skrive om henne. Selve universet er ikke så originalt som folk vil ha det til.  Det er et nordisk-norrønt naturmiljø. Selve navnet Ravnhov ligger i vår historie, våre røtter. Verdenen bygger jo ikke på norrøn mytologi, men det er en åpenbar nordisk følelse i miljøet. Stedsnavnene er  åpenbart norrøne.  Huldra er jo vår.

Midt i det hele finner du asiatiske trekk; beskrivelsen av Blindbol er veldig lik Huang shan Yellow Mountains. Om du ser på språket og på mye av naturbildet, er det veldig likt. Til og med ordet Kolkagga er en blanding av norrønt og japansk (kol fra det gammelnorske svart, kagga fra det japanske kage/skygge).  Noen plasser er mer farget av midtøstens kultur.  Det skal oppleves som et norrønt land, men som jeg har sagt til folk før: Min hensikt er at folk skal føle at dette har eksistert,  at det her kunne ha vært en realistisk verden ved siden av vår. Greier man det, så har man kommet langt.

Odinsbarn er den første boka i trilogien Ravneringene. Hva finner du nytte av å bruke når du skriver oppfølgerene?
Jeg vet hva som skal skje. Jeg vet milepælene i den andre boka, ikke i den tredje, men jeg vet hvordan alt skal slutte. Jeg kommer til å fortsette å ta risiko, og disse blir bare større, fordi nå føler jeg at folk sitter og venter.  En av de tingene som inspirerer meg er brutte regler. Det kommer en del store overraskelser.

En del anmeldelser skriver du har bedre språk  sammenliknet med andre fantasybøker.  Hva er viktigst for deg når du skriver?
620 sider; da er det jo ikke mulig å påberobe seg  å være kort, men jeg liker bøker der handlingen og karakterene driver ting fremover. Jeg hadde ikke lyst til å skrive den typen fantasy som bare skildrer vakre ting.  Jeg ville at det skulle være handlingsbasert. Et av valgene jeg tok var å ikke forklare noe. Det var også en risiko.  Jeg hadde blitt irritert om jeg hadde lest i min egen bok  » … og bestemora, Illume, som satt i Rådet…», og så hadde det kommet en paragraf: «Rådet var det ledende, øverste organet i landet, som blablabla…». En avhandling som karakteren selv aldri hadde kommet til å tenke.  Slike ting prøvde jeg bevisst å styre unna.

Det var en som sa at det er akkurat som om forfatteren har antatt at du befinner deg i denne verdenen selv, og at du forstår hva det er snakk om, at det ikke er nødvendig med forklaringer. La oss si at Rime og Hirka, i begynnelsen av boka, har en diskusjon om «Evna». Da er det ikke vesentlig å beskrive hva «Evna» er, men vi føler et behov for å vite hva det er. Så lenge ingen – i klartekst – forklarer hva Evna er, ligger det i vår natur å lure på det. Siden det ikke er noen ordbok, må du selv finne det ut. Alle har en følelse av hva det er, og kan finne en mening.  Å skrive som om du ikke trenger å forklare noe, gjør ting kortere.

Hva er det beste og verste med fantasy-sjangeren?
Det er veldig vanskelig å ikke si at det verste med sjangeren er klisjeene, for det er jo det. Det gjelder jo både coverene og historiene. Oppskriften er det verste.  Sannheten er at jeg ikke har lest ferdig det verste, så å si hva som er verst ville ikke vært rettferdig. Jeg elsker sjangeren fordi jeg føler den er ikke uvirkelig, det er en myte at den er uvirkelig. Fantasy er et fantastisk verktøy å fortelle noe om virkeligheten på.

Hvilke er de beste fantasy-bøkene du har lest?
Jeg vil slå et slag for de nye, norske jentene med bøker for unge: Tonje Tornes Hulder og Tone Almhjell Vindeltorn.  Neil Gaimans Stardust er jo også et fenomenalt eventyr! En av fantasybøkene jeg unnet meg i karantenetida, var The left hand of God.  Raste gjennom den på ufattelig kort tid. Vampyrboka La den rette komme inn gjorde også voldsomt inntrykk.