Biler med sjel. Et intervju med Levi Henriksen

Levi Henriksen bruker mye lenger tid på hvilken type bil folka i bøkene hans skal kjøre, enn hvilket navn de skal få. Nå venter han bare på at noen skal skrive en avhandling om det.

Tekst: Gunnar Vilberg/ Foto: Frank Michaelsen

Levi Henriksen er låtskriver, bassist og prisbelønt forfatter. Historiene hans  foregår alltid i den fiktive bygda «Skogli». Et sted som baserer seg på bygda Granli utenfor Kongsvinger hvor Levi vokste opp – et område han kaller for de norske sørstatene. Menneskene som befolker historiene hans er fremmedgjorte og på siden av den hverdagen de befinner seg i. Det er snakk om skakkjørte menn – likevel med drømmer som kan få dem opp fra knestående. Jeg møtte Levi Henriksen på «Kulturell nistepakke» i regi av Deichman på Ryen T-baneverksted i Oslo.

Hvordan var veien din til å bli forfatter Levi?
Jeg begynte å skrive den første boka da jeg gikk i tredje klasse. Skulle skrive en Hardygutt-bok. Den ble på tre små kapitler. Det var for så vidt begynnelsen. Mamma var alltid glad i å fortelle at da vi hadde høstferie, som ble kalt potetferie fordi vi skulle plukke poteter, så pleide jeg alltid å bruke som unnskyldning at jeg ikke kunne plukke poteter fordi jeg skulle bli forfatter når jeg ble stor. Jeg har nok alltid hatt en drøm om å skrive og var han gutten som fikk trukket fram stilen sin i timen, noe som ikke alltid var like stas. Det var mye mer anerkjent å være god i fotball, men jeg dro det aldri lenger en å bli en halvgod venstreback på B-laget til Kongsvinger. Det skulle uansett vise seg å ta lang tid å bli forfatter. Jeg ble refusert åttisju ganger før jeg fikk utgitt min første bok som var novellesamlingen Feber som kom i 2002.

Hvordan blir en god fortelling til?
Jeg pleier å si at noveller er som sanger. Du skal ikke jakte på dem, de kommer bare til deg. Det kan være at jeg ser en mann på gata som går på en spesiell måte, så setter det i gang en tanke som ender med en historie. Det holder med en god start for å skrive en novelle. En roman må du jobbe mye mer med.

Regissør Bent Hamer har laget en film basert på novellesamlingen din Bare mjuke pakker under treet. Filmen heter Hjem til jul og du hadde selv en liten rolle der. Hvordan var det å se historiene dine bli til film?
Det ble en veldig bra film, og Bent Hamer gjorde en god jobb. Jeg var veldig fornøyd da jeg fikk se den. Det er riktig at jeg fikk en liten rolle der. Det ble vel ikke noen sånn kjempesuksess. Etter at jeg hadde hatt den rollen, så skrev avisa Fædrelandsvennen at de anbefalte meg ikke å si opp den vanlige jobben for å satse på en karriere som skuespiller. Moren min kjente meg ikke en gang igjen -heldigvis. Men filmen ble som sagt veldig bra, og den har gått sin seiersgang i Norge og til dels Europa.

Kunne du tenke deg å la flere av bøkene dine bli til film?
Ja, det er klart det. Men det er ikke noe jeg styrer. Jeg har skrevet en barnebok som heter Engelen i djevelgapet og hvis alt går som det skal, vil det bli startet en innspilling av den til sommeren. Men en vet jo aldri. I perioder har alle bøkene mine vært i opsjon til film, men det er en veldig lang vei fra noen sier de er interessert til det faktisk blir noe av. Så langt har det bare skjedd én gang.

Jeg husker det var en kvote på seks bøker på biblioteket, og jeg lånte alltid kvota, for å si det sånn.

Du er en mann med mange interesser, Levi. Blant annet vet jeg at du er veldig opptatt av biler. Er det en interesse du tar med deg og bruker aktivt i forfatterskapet?
Absolutt. Jeg bruker alltid mye lenger tid på å finne ut hva folka mine skal kjøre enn hva de skal hete. Egentlig håper jeg noen vil skrive en avhandling om dem snart. Blant annet så er en Amazon herregårdsvogn nesten som en del av hovedpersonen i boka Snø vil falle over snø som har falt. I Babylon Badlands er en pickup 1972 Chevrolet C10, som er nøyaktig lik min egen, sentral. I boka som kommer neste år så er det en gammal Opel Kaptein 1954 de kommer til å kuske rundt i. Det er lite BMWer og Audier folk kjører rundt i. Det er stort sett skurkene som kjører dem. Det er biler uten sjel mener jeg. De ordentlige folka kjører ordentlige biler.

Siden vi sitter her ved arbeidsplassbiblioteket på Ryen, er det naturlig å spørre deg om bibliotek har hatt noen betydning i ditt liv?
Det er egentlig litt flaut som forfatter å innrømme hvordan det startet. Altså – jeg kjørte buss til skolen hver dag. Jeg var det man kalte «reiseklasseelev», noe som i grunnen ikke var noen fordel. For det første så var alle de andre gutta storvokste, så hvis dere har sett filmen Forrest Gump, så var det litt sånn for meg hver dag. Stå der litt forskremt fordi de store guttene aldri lot meg sitte. Men siden vi var «reiseklasseelever», fikk vi på onsdager i langfriminuttet gå på biblioteket. Det skulle være for å låne bøker, men det gjorde vi selvfølgelig ikke. Vi hørte på Deep Purples 24 Carat Purple og Deep Purple in rock. Det var fem headset på biblioteket, og vi var femten gutter i klassen, så man kan jo bare tenke seg hvilken kniving det var om å være blant de fem som fikk høre på Deep Purple i langfriminuttet. Det var sånn forholdet til biblioteket startet. Men jeg har jo også alltid lånt mange bøker. Det er klart.  Jeg husker det var en kvote på seks bøker på biblioteket, og jeg lånte alltid kvota, for å si det sånn.