Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Per Roger Sandvik Intervjuer 16. desember 2013

Årets forfattarar: Nils-Øivind Haagensen

Årets forfattarar er ein serie intervju med eit knippe forfattarar som alle kjem med bok i år. Sjette røyst ut er Nils-Øivind Haagensen. Intervjua med Ruth Lillegraven, Eline Lund Fjæren, Kjersti Annesdatter Skomsvold,  Merethe Lindstrøm og Herbjørg Wassmo er alt publiserte. Den siste perla på snora vert Jon Fosse.

Foto: Heidi Furre

NILS-ØIVIND HAAGENSEN

«Utenfor hotellet så hun en tigger gynge med hele seg som om han frøs, som om han var like ved å fryse til døde, i nesten 20 pluss. Det går kanskje an, det også.». Sitatet er frå den aller ferskaste boka di, romanen Liten. Kvar kjem alle orda dine frå og korleis skrur du dei i hop til den særeigne litteraturplaneten Haagensen?

Jeg føler meg ikke som en forfatter. Ikke sånn jeg leser om dem i biografier. Jeg føler meg ennå som en litt engstelig grunnfagsstudent som en dag skal våkne og vite hva han vil.

– Å, det aner jeg ikke. Jeg trodde først du hadde sitert en annen, for å være ærlig. Og tenkte: skal jeg ikke engang kjenne igjen meg selv? Og sånn sett virker det som om jeg har skutt meg ut fra litteraturplaneten min og driver håpløst rundt i rommet.

I Liten er du personleg og tilsynelatande sterkt sjølvbiografisk, men er denne romanen eigentleg noko meir sjølvbiograferande enn dei tidlegare bøkene dine?

– Nei, ikke egentlig. Det er som skrevet sant at jeg mista søsteren min da jeg var Liten, og romanen kan nok leses som en voksen reaksjon på min egen voksne reaksjon på min egen barnlige reaksjon på det som skjedde. Eller: det er en sannhet i romanen, eller: det er sannheten den er ute etter, men ikke den biografisk, dokumenterende sannheten.

Den manglande bindestreken i Nils Øivind, er det den som knyter forteljinga i Liten so synleg til det sjølvbiografiske og på same tid held den friskt inne i fiksjonen? Sagt på ein annan måte; er det den manglande bindestreken som skapar distansen og nærleiken ei slik forteljing treng?

– Jeg stjal vel det fra Lukas Moodysson som i Døden & Co kaller seg Lucas med c, og brukte mange intervju på å fundere på om han hadde vært en annen om navnet hans hadde vært stavet annerledes. Om en bokstavendring ville ført til mange livsendringer. Han later til å mene det. Jeg er ikke like sikker. Men det var godt å rykke meg litt bort fra navnet mitt. Hvorfor ikke bruke et helt annet, kunne man spurt. Til det har jeg sagt og sier igjen at jeg ville ikke at Cecilie skulle være alene inni der. Romaner er tross alt skumle steder.

Det var godt å rykke meg litt bort fra navnet mitt. Hvorfor ikke bruke et helt annet, kunne man spurt. Til det har jeg sagt og sier igjen at jeg ville ikke at Cecilie skulle være alene inni der. Romaner er tross alt skumle steder.

Du er ein forteljande forfattar. Somme kallar deg slentrande. Du held mykje meir av kvardagslege augeblinkar og episodar enn større og meir konstruerte forteljelement. Det siste er min påstand. Kjenner du deg att i den?

– Jada. Jeg er ikke så glad i slentrende, men øyeblikker og episoder må jeg nok vedkjenne meg.

Var Liten ei stor bok å skrive?

– Hm. Vet ikke helt hva jeg skal si. Kanskje dette: jeg tror ikke jeg ville gjort det igjen.

Kva er det som driv forfattaren i deg stadig vidare, og kva er det som inspirerer deg aller mest i skrivinga?

– Kanskje at jeg ikke kan noe annet. Eller at det er for seint å bli god til noe annet. I den grad jeg er god til det her. Eller at jeg er for lat til å innse at det ikke er for seint til å bli god til noe annet. Igjen: i den grad jeg er god til det her. Jeg tar meg i å reagere på det aller meste med en setning, et avsnitt eller et dikt. Og jeg vet ennå ikke hva det betyr. For jeg føler meg ikke som en forfatter. Ikke sånn jeg leser om dem i biografier. Jeg føler meg ennå som en litt engstelig grunnfagsstudent som en dag skal våkne og vite hva han vil.

Andre forfattarar og bøker som har betydd og betyr mykje for deg?

– Så mange, så mange. Er det greit om jeg ber folk sende en epost eller ringe heller enn bruke en gigabyte på titler og navn?

Som Flammeforlagsmenneske, kva ser du etter i eit manus og hos ein forfattar?

– Noe fint. Noe levende. Noe raust. Noe smart. Noe skarpt. Noe sprøtt. Noe smått. Noe alt for stort. Noe godt. Noe utvilsomt litteratur.

Og neste Haagensen-bok er?

– Vet ikke.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.