Hesten og oss

I det siste har jeg tenkt en hel del på hester, ikke uten grunn. Det begynte med den islandske kinofilmen Hross í oss, på norsk gitt den noe mer diffuse tittelen Om hester og menn. Vittig og tragisk og storslått var den, der likefremme, lettbeinte og hardbalne dyr utgjør en sterk konstrast til vidløftige og innfule mennesker. Undringa over at hester gidder dette samværet henger fortsatt i.

Såkalt hestejente har jeg aldri vært, derimot jente med hest i familien. Sånn er det i hvert fall jeg husker den nå, oppveksten på et småbruk der Prins, fjordingen, ble sala på når det trengtes hestekrefter i onn eller skogsarbeid. Med sine 25 år ble vi vant til at han var der.

Kentaurene

I den spenstige essaysamlinga Över alla hinder : en civilisationshistoria er det nettopp hestejentene som er utgangspunktet. Tre svenske skribenter vender tilbake til stallen og livet der og graver  i hvordan det var, stiller spørsmål ved hva det innebar dette forholdet mellom jenter og hester, regler og prøvelser og ytterste lykke, og hvilken betydning det hadde for livet utenfor.

«Hon erövrar kunskaper om altifrån hästens anatomi till människans psyke. Hon lär känna sin egen rädsla och sitt eget mod, sin fysiska och mentala styrka och svaghet. Hon erövrar en identitet som inte ryms innanför de gränser kulturen drar opp för vad en flicka och kvinna bör och inte bör vara. Hon är en hästflicka, en kentaur.» Fra «Över alla hinder»

Tillit og hengivenhet og de enestående forbindelser fra en verden med hester granskes, men også bruken av makt. Fiksjonens hester, mytologi, blikk på historie og tanker om kjønn får også solid oppmerksomhet. En skikkelig buffet av innfall og kunnskap tilbys i denne sjeldsynte samlinga preget av klare stemmer. Iblant ramla jeg av, oftest på grunn av at ting i teksten pensa meg over i andre baner eller at noe måtte sjekkes videre. Ansporende lesning med andre ord er dette, om «drömmen och verkligheten i hästlandet».

Hester i litteraturen
Ikke visste jeg at klassikeren Black Beauty publisert i 1877 fungerte som et stridskrift mot dyreplageri. Jeg fristes til å ta en kikk på Silkesvarten igjen. Gullivers reiser likeså, også på grunn av møtet med hestene i Houyhnhnmenes land. Her har mye saftig satire gått meg forbi. Essaysamlinga minna meg også på Min Rufse – min Anna , jeg snørra meg gjennom den nok en gang nå.

Og på bordet ligger Hesten : en magisk følgesvenn i nordisk forhistorie, Horse feelings : hestenes verden – fri, gåtefull, fascinerende , og ikke minst Bergljot Børresens Menneskenes verden sett med dyreøyne : folk og dyr i 20 000 år. Forundringa og nysgjerrigheta har bare tiltatt. Og ja, jeg har tenkt mere på Prins.