– Formen er min styrke

Ung, lovende, teaterstudent, Paris-beboer, kritikerrost, språksikker. Framtiden ser lys ut for Kathrine Nedrejord. Hun debuterte med Transitt i 2010 og utga Trengsel i år, begge romaner om uro, usikkerhet og desperasjon i en impresjonistisk språkdrakt. Hvor er hun nå? Hvor skal hun videre? Og hvor kommer dramatikken inn i bildet for en roman-forfatter?

Foto: Kari Live Rønningen.

Du studerer teater ved Sorbonne. Hva er grunnen til at du har valgt å skrive i roman-sjangeren istedenfor skuespill?

Jeg har alltid interessert meg for litteratur og teater. Oftest går de to sammen, men det hender man må dele dem også. Når jeg studerer teater, er det interessen for å regissere som driver meg, men jeg har alltid skrevet for teater ved siden av. I 2009 deltok jeg som stuntdramatiker ved Norsk dramatikkfestival, og ellers har jeg satt opp et eget stykke mens jeg bodde i Trondheim.

Nå skriver jeg også for teater, men på fransk, og er i gang med et prosjekt med noen medstudenter her i Paris. Det er likevel ikke alle historier som lar seg fortelle via dramasjangeren, så da leter jeg etter andre måter å uttrykke meg på. Heldigvis er jeg fri til å velge form!

Du har sagt at du skriver i stream of consciousness-tradisjonen, og planlegger oppsetning av en egen monolog. Hvordan er monologen, sammenliknet med romanene dine?

Teaterstykket som jeg arbeider med har faktisk gått fra å være en monolog til «to kommuniserende monologer». Siden prosjektet er utvidet med en skuespiller og jeg er midt i masterskriving, og straks på vei til turné i Finnmark, har vi utsatt stykket enda litt til.

Når jeg skriver for teater, leker jeg nok enda mer med sjanger enn jeg gjør når jeg skriver prosa. Jeg kan gjerne ha et metaperspektiv; det vil si, kommentere teaterformen i selve teksten. Sted og tid er ofte vagt, fortid, framtid og nåtid blandes. Men jeg er alltid opptatt av å si noe om det å være menneske, i og utenfor relasjoner. Jeg blander det abstrakte med det mer konkrete.

Mange kritikere har vært svært imponert over språket ditt, mens noen mener plottet «ung forfatterspire med kjærlighetsforviklinger i Paris» er forslitt. Hva mener du selv er din styrke som forfatter?

Når jeg hører denne kritikken som går på «forslitte temaer», får jeg lyst til å sitere et Olav H. Hauge-dikt. «Mange hadde måla ei eik fyrr./ Likevel måla Munch ei eik.» Jeg mener at det ikke er farlig å ta opp temaer som har vært tatt opp før; det viktigste er at man tilfører temaet noe nytt. Originalitet i litteratur er for meg ikke synonymt med «nytt tema», men heller måte og form temaet behandles på.

Mange av mine favorittforfattere kunne kanskje sies å skrive variasjoner over den samme historien, som for eksempel Thomas Bernhard om skribenten med det ambivalente forholdet til Østerrike og Marguerite Duras om sine personlige opplevelser i Indokina. Det betyr ikke at dersom man har lest en bok av Bernhard, har man lest alt. Det vil alltid finnes noe nytt å behandle i et tema. Jeg mener da at formen er min styrke som forfatter. Jeg forteller historier, men jeg er ingen historieforteller. Det er veien fram til og ikke selve målet som er viktigst i mine tekster.

 Jeg forteller historier, men jeg er ingen historieforteller.

Trengsel kan minne om romanen Good Morning, Midnight (1939) av Jean Rhys, der en engelsk kvinne vandrer gatelangs i Paris og plages av ensomme hotellrom og kjærlighetssorg. Hvor viktig er byen som miljø og kulisse for karakterene i din siste roman?

For meg er omgivelser essensielt. Begrep som tilhørighet og fremmedfølelse er spennende, det er så mye å hente i denne problematikken. Det er nok ikke siste gang jeg skriver om det. Jeg skriver jo både om Paris og Finnmark i Trengsel, steder som har satt dype spor i meg, dog på forskjellige måter. En storby er et eget landskap og de har sin egen personlighet.

Den første storbyen jeg bodde i var Buenos Aires, og det var en ekstrem kontrast til det lille fiskeværet Kjøllefjord som jeg er oppvokst i. Likevel følte jeg meg til tider svært hjemme. Paris har en helt annen personlighet enn Buenos Aires igjen, men tempoet ligner. Bylandskap, naturlandskap. Begge deler er svært spennende. Jeg skriver sjelden miljøskildringer, men lar miljøet påvirke blant annet tempoet i språket.

 Den første storbyen jeg bodde i var Buenos Aires, og det var en ekstrem kontrast til det lille fiskeværet Kjøllefjord som jeg er oppvokst i.

Selv om hovedpersonen i bøkene dine er unge, voksne jenter, har du flere barn som fremtredende bi-karakterer. I Trengsel får hovedpersonens to nevøer og de to franske barna hun er barnepike for, mye plass. Hvilken betydning har de for romanen?

Jeg synes vi altfor ofte snakker om og behandler barn som noe eget og annerledes. Når det kommer til stykke, er barn bare små mennesker, eller små voksne, med like mange komplekse følelser og tanker som oss litt større. Et eller annet sted begynte jeg å reise bakover i tid for å bedre forstå hvorfor jeg tenker slik som jeg gjør nå, og de scenene og situasjonene jeg kom over fra min egen barndom ble veldig interessante. De inspirerte meg i stor grad da jeg skrev Transitt. Jeg liker fortsatt å låne mitt eget barneblikk når jeg ser på verden, det kan være vel så interessant som det mer voksne og «erfarne» perspektivet. På et vis er det renere, særlig i tida før vi har lært oss å glatte over og skjule vonde følelser.

 Jeg liker fortsatt å låne mitt eget barneblikk når jeg ser på verden

Hvilke tre dramaer burde flere lese og hvorfor?

Jeg synes Dødsvariasjonar av Jon Fosse er et fantastisk musikalsk stykke om død, den konkrete døden, døden i kjærlighetsforhold, i havet. Det berører meg like mye hver gang jeg leser det. Krapps siste spole av Beckett er også et stykke jeg stadig vender tilbake til. Jeg leste høyt fra det for kjæresten min senest i går. Det er en eldre mann som sitter for seg selv og lytter til muntlige refleksjoner han har gjort seg og spilt inn på bånd livet gjennom. Beckett gjør noe med det engelske språk som få andre klarer. Det er vondt og godt og vakkert. Et levd liv fortalt med få ord og i bruddstykker.

Jeg liker også Sarah Kane, som dessverre ikke rakk å skrive så mange stykker før hun døde. Favoritten er nok hennes siste: Psykose 4:48, som har en svært original form, en møter ingen konkrete karakterer, bare en oppstykket tekst som dreier seg rundt alvorlig psykisk sykdom. Den angriper temaet fra utallige vinkler, og språket er til å bli svimmel av. Jeg kunne nevnt utallige andre stykker også, men det var nå disse som dukket opp først.

…et fantastisk musikalsk stykke om død

Hva kan vi glede oss til å lese av deg neste gang?

Nå skifter jeg nok litt terreng. Jeg berørte så vidt Finnmark i Trengsel, og det ga mersmak. Jeg ønsker å bevege meg tilbake i tid også. Ennå er det meste på idéstadiet, men jeg er veldig ivrig etter å komme i gang. Først har jeg imidlertid en masteroppgave å fullføre, men den blir på fransk og derfor utilgjengelig for de fleste norske lesere.

 

Kathrine Nedrejords siste roman Trengsel kan du også låne som e-bok, trykk her.