Er hun Norges nye Knausgård?

Hun har mottatt kritikerros fra hele landet og beundring for sitt enkle, gode språk og debutbokas sterke tematikk. Som 21-åring er Kaupang allerede en stemme det virkelig er verdt å følge med på framover. I dag kan hun få Sørlandets litteraturpris.

Foto: Frank Michaelsen

Med fjorårets debutroman Å holde pusten (2013) ble Agate Øksendal Kaupang et forfatternavn mange bet seg merke i i litteratur-Norge. Romanen handler om to unge søstre som strever seg gjennom hverdagen med en manisk depressiv mor. Vi har spurt forfatteren om norsk tristesse, lytting og låning og hennes forhold til kolleger fra Sørlandet.

Hvordan fant du ut hva Å holde pusten skulle handle om?

Jeg tror ikke jeg tenkte så mye over hva den handlet om før jeg skulle skrive vaskeseddelen. Men selve skriveprosessen startet med et bilde jeg fikk i hodet av en blå kjærlighet. Jeg så for meg et barn, siden det gjerne er dem som har mye kjærlighet. Jeg skrev en kort scene med det som skulle bli de to hovedkarakteren i boka.

…skriveprosessen startet med et bilde jeg fikk i hodet av en blå kjærlighet.

Du har mye sår og vond tematikk i romanen din: mobbing, skilsmisse, sviktende foreldre og ensomhet. Hva var det vanskeligst å skrive om?

Slutten. Man vil jo gjerne at det skal gå bra, selv for romanfigurer.

Hvorfor tror du så mye norsk samtidslitteratur handler om dysfunksjonelle familier og oppvekstvilkår?

Jeg tror mange forfattere starter der fordi det er noe alle kan si noe om. Alle har en oppvekst og en barndom. Det er noe som er tilbakelagt, og som man kanskje har reflektert mye rundt. Og som forfatter vil man vel gjerne berøre. Det lettere å få sympati for en ung karakter.

Med Å holde pusten har jeg villet vise frem en type omsorgssvikt som jeg tenker at kanskje ikke er like tydelig som for eksempel hvis moren din drikker eller faren din slår. Når sviket skylles noe psykisk, er det kanskje ikke like lett å få øye på. Eller formidle, hvis man vil ha hjelp.

…som forfatter vil man vel gjerne berøre.

Hva gjorde forfatterstudiet i Bø med din måte å skrive på?

I Bø traff jeg mange gode lesere, elever og lærere. Jeg tror det å bli lest fortløpende, og få tilbakemeldinger på egne tekster, samt å lese andres, har gjort at jeg lettere får øye på hva som funker og hva som ikke gjør det.

Romaner som handler om ungdom blir ofte lansert som ungdomsromaner. Hvorfor har ikke det vært tilfellet med din bok?  

Det kan kanskje forlaget svare på bedre enn meg. Men kanskje det har noe språket å gjøre? Jeg tenker at den kan lese av en ganske bred gruppe.

Hvilke nye norske forfatterstemmer heier du på og hvorfor?  

Jeg er ikke så godt orientert i norsk samtidslitteratur som jeg skulle ønske. Men jeg heier (ikke helt upartisk) på min gode venn Isabell (Isabell El-Melhaoui, red. anm.), som debuterte på Flamme i vinter!

Jeg har […] jobbet mot en stemme i hodet som sier: ”Hva slags drittbok er du har skrevet, egentlig?”

I et intervju fra i fjor sa du at du ville bruke en tid framover på å reise og tenke på hva du skal gjøre videre. Har du kommet fram til noen nærmere planer?  

Jeg har hvertfall kommet fram til at jeg vil ta en utdannelse. At én bok kanskje er litt tynt for å satse på skrivingen alene. Samtidig er jeg redd for at uansett hva annet jeg gjør, så vil det føles annen rangs. Jeg opplever at mange jeg snakker med ikke ser på det å skrive som et yrke, men mer som en hobby. Da blir jeg litt sint, men sannheten er at jeg kjenner på noe av det selv. Jeg føler ikke den samme tilfredstillelsen over å ha skrevet noe, som jeg gjør over å komme hjem fra jobb etter endt arbeidsdag. Jeg har fått kjenne på mye dårlig samvittighet over å bruke så mye tid alene, på noe som kanskje ikke betyr noe for noen andre enn meg. Og jobbet mot en stemme i hodet som sier: ”Hva slags drittbok er du har skrevet, egentlig?” Eller, ”Hvorfor skal noen høre på deg?” Men så er det liksom verdt det likevel. Og jeg kommer ikke utenom. Jeg må skrive.

Har du skrevet noe på reisene?

Ja. Jeg opplever at jeg har mye lettere for å skrive på reise. Det har nok litt å gjøre med at når jeg skriver hjemme har jeg lei tendens til prokrastinering, til å gjøre alle mulige andre ting enn å skrive. Men mest handler det om å få nye inntrykk, å kjenne seg fremmed og annerledes. For meg handler det å skrive mye om å være en gjest. Liksom, lytte og låne. Mesteparten av manuset jeg arbeider med nå, er skrevet i en leilighet jeg fikk låne i fjor høst. Å bo i en annens ting og klær og lukter virket forløsende.

Mesteparten av manuset jeg arbeider med nå, er skrevet i en leilighet jeg fikk låne i fjor høst. Å bo i en annens ting og klær og lukter virket forløsende.

Kan du utdype litt? Hvordan lytter og låner du?

Jeg tenker på å låne ting jeg har hørt, lest, sett og omsette det i tekst. Jeg kan for eksempel bli kjempeinspirert av å overhøre en samtale på bussen.

Eller å lytte. Noen ganger sier jo folk noe helt annet enn det de faktisk sier med ord.

Hva drømmer du om å utgi?

I første omgang, en bok til.

Du er nominert til Sørlandets litteraturpris 2014. Hvilket forhold har du til andre store forfattere fra Sørlandet, som for eksempel Gaute Heivoll, Line Baugstø og Karl Ove Knausgård?

Jeg er veldig glad og takknemlig for å være en av de nominerte blant så mange gode sørlandsforfattere. Av de du nevner har jeg lest og likt alle. Jeg opplever en stor grad av gjenkjennelse, ikke bare  geografisk, fordi de er fra samme sted som meg, men i det jeg leser ut av det de skriver om å være ung, om forhold til foreldre, å reise, å være kvinne og så videre.

I anledning Verdens bokdag 23. april, blir Sørlandets litteraturpris 2014 utdelt idag, kl.14.00. Den blir utdelt for 14. gang i år, og publikum har stemt på sin favoritt. Les mer om prisen her.