Sarah Kane – En ufrivillig provokatør?

Uroppsettingen av Sarah Kanes første teaterstykke Blasted fra 1995 ble møtt med slakt av nær sagt alle Londons teaterkritikere. Stykket inneholder ekstreme scener med blant annet voldtekt og kannibalisme, og hun ble raskt stemplet som en simpel provokatør. Hvem var egentlig denne 90-talls dramatikeren?

Foto: Soho Repertory Theatre

Kanes verker inneholder ofte tilsynelatende umulige instruksjoner: skuespillere som faller fra taket og ned på gulvet, solsikker som vokser opp gjennom gulvet og over hodene på skuespillerne, rotter som bærer bort avkappede føtter (den tyske regissøren Peter Zadek forsøkte visstnok å trene opp en hær av rotter til dette formålet, men mislyktes). Men disse sceneanvisningene er ikke nødvendigvis ment å skulle tolkes bokstavelig; det er ofte et et sterkt element av symbolikk i Kanes stykker. Hun var av den oppfatning at det ikke finnes noe som er umulig å fremstille på en teaterscene. Hun var også kritisk til oppføringer av stykkene som la seg på en mer spekulativ linje.

Hun var av den oppfatning at det ikke finnes noe som er umulig å fremstille på en teaterscene.

Flytende grenser

Videre i karrieren beveger Kane seg enda lengre vekk fra naturalismen. I Cleansed (1998) smelter forskjellige figurer i løpet av handlingen over i hverandre. Skillet mellom forskjellige individer, og mellom kjønnene, går i oppløsning. I Må (Crave) fra samme år finnes ikke noe plott. Stykket tar form av et dramatisk dikt fremført av fire forskjellige karakterer som flyter over i hverandre. Er det snakk om et enkelt individ som fragmenteres i ulike stemmer, eller er det fire forskjellige individer som går over i hverandre?

Uunngåelige merkelapper?

Kanes siste stykke Psykose 4.48 (4.48 Psychosis) (1999) går enda et steg videre. Her forsøker dramatikeren å uttrykke en total oppløsning mellom individ og omgivelser, slik det kan oppleves av en person som befinner seg i en psykotisk tilstand. Stykket tematiserer selvmord, og ble også det siste Sarah Kane skrev før hun endte sitt eget liv. Selv om Kane etter hvert greide å distansere seg fra den tabloide merkelappen som “sjokkforfatter”, havnet hun like uunngåelig i den romantiserende “det unge, døde geniet”-båsen. Det kan være utfordrende å lese Kane i dag uten at disse merkelappene skygger for innholdet.

Stykket tematiserer selvmord, og ble også det siste Sarah Kane skrev før hun endte sitt eget liv.

Kjærlighet og lidelse

Men like viktig som lidelsen i Kanes verker er kjærligheten: om den er fysisk eller åndelig, nærende eller ødeleggende. Dessuten er stykkene ofte veldig morsomme. Da snakker vi om en veldig mørk, besk humor, men likevel. Kane var også en veldig pirkete håndverker. Hun kunne godt skrive så mange som tjue utkast av et stykke før hun ble fornøyd. Resultatet er svært presise tekster, med lite overflødig «fett».

Sarah Kane hos Deichmanske bibliotek

Intervju: http://www.danrebellato.co.uk/sarah-kane-interview/