Pussy Riot på Deichman

Journalister, tv-kameraer og fotografer stimler sammen foran scenen i Deichmans foredragsal. To unge og to middeladrende kvinner har satt seg foran et samlet pressekorps. Det er tid for pressekonferanse med fire av de heteste navnene innen det feministiske fagfeltet og temaet er sensur.

Foto: Frank Michaelsen

Presseoppbudet på Deichman i dag var stort. Årsaken var at to av medlemmene fra Pussy Riot: Nadja Tolokonnikova og Maria Alyokhina, samt den anerkjente kjønnsteoretikeren Judith Butler og den australsk-italienske filosofen Rosi Braidotti gjester Norge. Alle fire deltar i kveld på et symposium på Chateu Neuf. Dette er et samarbeid mellom The First Supper Symposium, en interessegruppe som fremmer kvinnenavn innen kunstfeltet, og Kulturutvalget ved Det Norske Studentersamfund. Ifølge hjemmesiden til The First Supper Symposium skal deltagerne diskutere «feminisme, aksjonskunst, frihet, fengsling og mediert makt». I tillegg kommer kunsthistoriker Ekaterina Sharaova og kurator Viktor Misiano.

Før selskapet beveget seg til Chateu Neuf ble det altså holdt pressekonferanse i foredragssalen på hovedbiblioteket. Hovedfokuset lå på Pussy Riots syn på Putins Russland. Den feministiske punkergruppen ble startet i 2011 og de gjennomførte diverse aksjoner som protest mot det russiske regimet. Feminisme er et brennbart tema i dagens Russland, og protestene ble særdeles dårlig mottatt. I 2012 ble som kjent tre av medlemmene arrestert, og dømt til to års fengsel. En av dem ble deretter satt fri, men de to siste jentene ble sendt til to ulike fengsler. I 2013 ble begge jentene satt fri. Dette var Tolokonnikova og Alyokhina.

Ommøblerings-kaoset på Deichman ble en passende ramme rundt besøket av de opprørske medlemmene av Pussy Riot.

Ett av spørsmålene fra pressen gikk på om Pussy Riots aksjonsmetoder er den mest konstruktive måten å aksjonere på. Svaret kom kjapt fra jentene. Alle velger selv hva de vil gjøre og hvordan de skal aksjonere. De understreket også at de prøver å være en gruppe som aksjonerer for menneskerettigheter.

Fire store feminister på vei til pressekonferanse i Hovedbibliotekets foredragsal.

Av de mer interessante utsagnene til Pussy Riot var deres sammenligning mellom seg selv og det som i Russland kalles «holy fools» eller «blessed fools». I Russland har det vært en gammel tradisjon for at visse mennesker gjorde opprør og brøt ut av det vanlige samfunnet for å tjene Gud. Disse menneskene hadde gjerne svært ukonvensjonell oppførsel, og gikk for eksempel uten sko midt på vinteren i det iskalde Russland. De tilstedeværende medlemmene av Pussy Riot uttalte humoristisk at de var dagens versjon av «holy fools». Pussy Riot tør å snakke høyt og å snakke Putin midt i mot. Det politiske presset mot gruppen er ikke av lovlig art, og de sier at de nærmest føler Putin på kroppen. De nevner i tillegg at det ikke var slik i Russland tidligere. Før i tiden var det for eksempel greit å være homofil, men klimaet har endret seg etter Putin.

Butler og Braidotti kom på banen mot slutten av konferansen, og understreket viktigheten av en gruppe som Pussy Riot. Judith Butler var tydelig imponert over motet til Pussy Riot, og snakket om sensur og frykt. Ifølge Butler blir fengsel brukt som en måte å kontrollere folk på, fra flyktninger til aksjonister. Hun snakker mer om fengsler og politiske fanger på Chateu Neuf i kveld.

Det er stort presseoppbud når Pussy Riot gjester Oslos folkebibliotek etter en lengre USA-turné.

Filosofen og feministen Rosi Braidotti er i dag ansatt som professor ved Utricht universitet i Nederland. Innflytelsen Braidotti har og har hatt på kvinne- og kjønnsstudier er enorm, og hun har den siste tiden engasjert seg i Pussy Riot. På symposiet i kveld på Chateu Neuf er overskriften på forelesningen hennes «Punkerdamer og Riot Grrls». Deichmans litteraturblogg fikk et ekslusivt intervju med filosofen.

Hvorfor er du invitert til dette symposiet sammen med Judith Butler og Pussy Riot?

Judith og jeg er gode venner, og vi prøver å koordinere oss når vi gjør offisielle arrangement. Det var et intervju med Pussy Riot i The Guardian, og de nevnte Butler og meg som inspirasjonskilder, blant annet. Vi er begge lærere, og vi tenkte at dette kunne jo vært våre studenter! Da noen av medlemmene ble fengslet, kontaktet vi jentenes advokater og lurte på om vi kunne gjøre noe. Vi prøvde, men det var lite et par universitetsprofessorer faktisk kunne gjøre. Deretter fikk vi forespørsel om å organisere et seminar sammen med Pussy Riot, og vi så det som en stor mulighet. Jeg hadde møtte Nadja og Maria i Amsterdam vedrørende et Amnesty International-arrangement, og jeg så mediesirkuset rundt dem og tenkte at dette kom til å bli vanskelig, men jeg øynet en sjanse til å lage noe meningsfullt da de norske arrangørene kom på banen. Pussy Riot har et ekstremt mot, og kanskje kan vi hjelpe dem videre. De kan ikke bare være kjendiser, de må gjøre noe med livene sine. Jeg er også her for lære. Jeg vet ikke hva som foregår i Russland nå, og jeg tror ingen vet hva som foregår i Russland for øyeblikket. Dette er en stor risiko og det er et eksperiment. Jeg er veldig nervøs, og jeg vet ikke om folk kommer i kveld for å konsumere kjendiser eller for å høre på foredragene til Butler og meg.

Du skriver om en rekke emner, blant annet cyberfeminisme. På hvilken måte er dine teorier relevante for Pussy Riot og symposiet?

Jeg er veldig interessert i både den eldre og den nyere generasjonen, grenseoppganger mellom generasjonene og hvordan den nye generasjonen uttrykker seg. Unge kvinner i dag bruker sosiale medier og sitt veldig sofistikerte forhold til media. Du kan tulle om selfies og lignende fenomener, men Nadja og Maria hadde aldri blitt så berømte hvis de ikke var så pene som de faktisk er. Vi har en brutal mediekultur og media er som en vampyr. Pussy Riot vet derimot hvordan de leker med den.

Vi har en brutal mediekultur og media er som en vampyr. Pussy Riot vet derimot hvordan de leker med den.

Dette er også et aspekt ved Pussy Riot som gjør dem de så geniale. De er så sofistikerte, og de vet hvordan de skal vri og vende på ting. Jeg håper at mine teorier om det visuelles makt kan hjelpe dem. Butler jobber mer med den lingvistiske delen, mens jeg jobber mer med den materielle kroppen. Kapitalismen tar tak i deg og suger deg tørr, og gjør deg til et ikon. Ta for eksempel Lady Diana. Jeg håper at jeg kan bidra med noen av verktøyene. Vi vil gjøre vårt beste for å kombinere Pussy Riots analyser av media og makt med min forståelse av hva kapitalismen gjør med kroppene.

Du skriver også om Riot Grrls, en feminist- og punkebevegelse. Pussy Riot er svært inspirerte av denne bevegelsen. Kan du fortelle litt mer om Riot Grrls og ditt forhold til disse?

Min generasjon vokste opp med populærkultur. Vi var den første generasjonen som hadde en sunn respektløshet overfor høykultur. Jeg har alltid elsket musikkens rå energi. Lyd er et helt annet univers, og du kan gjøre vidunderlige ting med lyden. Lyd behøver heller ikke være menneskeskapt, du har dyr, du har lyden fra trafikken, og så videre. Jeg har alltid vært interessert i lydbilde og musikkpolitikk, og jeg var svært glad da alle disse jentebandene dukket opp. Jeg ble rørt da jeg skjønte at favorittbandene til Pussy Riot er mine favorittband, for eksempel Bikini Kill som skrek inn i mikrofonen: «Do you dare to be free?» Det var helt fantastisk! Det var «in your face» og de ropte til oss hva de ville ha. Denne rå kraften i musikken er for meg en revolusjonær kraft. Du får denne kraften mye mer i musikken enn du vil noensinne få i noe kjønnsstudie på noe universitetet. Jeg skulle vært en DJ!

Pressekonferansen i dag er holdt på Deichmanske hovedbiblioteket, og biblioteket er jo kjent for å være en nøytral arena. Hva slags tanker har du om bibliotek, ytringsfrihet og demokrati?

Bibliotek er for meg rom for stillhet, rom for meditasjon. Siden det meste av informasjonen nå finnes online, blir arkitekturen så viktig. Arkitekturen får deg til å stoppe opp et øyeblikk, og bare reflektere. For meg er bibliotek som kloster. Jeg elsker dem!

Nettverket av feminstiske bibliotek er stort, og vi bruker biblioteket for eksempel til å introdusere kvinner for internett. Det er en hel generasjon kvinner i Sør-Europa som føler seg for gamle for internett og som er redde. I Bologna har vi hatt et prosjekt hvor unge lærte sine besteforeldre om internett og hvordan bruke datamaskiner. Det har vært en stor suksess.

Men, jeg bekymrer meg for arkivfunksjonene. Vi må arkivere den radikale generasjons arbeider før det er for sent og de forsvinner. I Pennbrooke i USA er det startet opp et eget feministisk arkiv, og denne funksjonen er ekstremt viktig. Også for å videreføre våre arbeider til de senere generasjoner, avslutter Braidotti.

Kanskje blir kveldens pågående symposium med de store feministiske tenkerne lagret i mange unge sinn på Chateu Neuf.