Jentene tar over!

Idag åpner Deichmanske Hovedbibliotek etter to ukers ommøblering. Hva passer vel bedre enn å låne med deg noen kvinnelige stjerneskudd når du stikker innom for å sjekke resultatet?

Foto av forfatter Mariann Aaland: Trude Rønnestad.

I år ble det for første gang nominert tre kandidater til Tarjei Vesaas’ debutantpris. Tidligere har kun vinneren blitt utropt. Det var en god idé å presentere en slik nominasjon en ukes tid før vinneren ble kåret, slik at flere enn kun én debutant fikk oppmerksomhet. Det var dessuten fint at alle de tre nominerte var kvinner:

Gine Cornelia Pedersen (f. 1986) vant prisen for romanen Null, en intens monolog lagt i munnen på ei ung jente – det starter når hun er ti år, og teksten bare ruller av sted, uten pause, fram til hun er i 20-årene, og leseren har vært med på en beksvart reise fylt av aggresjon, destruktiv sex og selvskading. En ektefølt tekst som gjør inntrykk.

Med kun få setninger setter hun en stemning

Roskva Koritzinsky (f. 1989) ble nominert for novellesamlingen Her inne et sted. Den unge debutanten imponerer med sin sikre autoritet som forteller. Novellene er befriende korte, men ikke lettglemte. Med kun få setninger setter hun en stemning; vi tror på karakterene, og novellene slutter akkurat tidsnok til at de fortsetter å virke i leseren. Dette er klassisk novellekunst – historier som er større enn seg selv.

Victoria Kielland (f. 1985) ble nominert for kortprosasamlingen I lyngen. Hun bemerker seg ved sin kompromissløse eksperimentvilje, vrenger og vrir på tekstene, lar dem flyte over i hverandre, bruker rytmikk og gjentagelse, samtidig som det er fysisk – det er mye kropp, svette og smerte i disse tekstene. Jeg er glad det fortsatt er rom for modernisme i norsk litteratur, og skulle gjerne sett enda mer av det (sjekk forresten ut Vibeke Tandberg også).

2013 var i det hele tatt et godt år for ny norsk prosa, etter mitt skjønn. Jeg fikk lest de fleste debutantene, og har lyst til å trekke fram et par til som også kunne fortjent en nominasjon – kvinner de også:

Mariann Aaland (f. 1981) ga ut romanen Det var stille, det snødde, en sterk tekst om ei jente rundt 20 som finner faren sin hengt. Det handler ikke så mye om selvmordet i seg selv, men dagene etterpå – hvordan skal hun forholde seg til det som har skjedd, familien og omgivelsene? Hvordan skal hun sørge? Hun tviler på egne reaksjoner og følelser, men er vel rett og slett i en slags stillferdig sjokktilstand. En lavmælt, gripende og troverdig tekst.

Hun bemerker seg ved sin kompromissløse eksperimentvilje

Forfatter Frøydis Sollid Simonsen. Foto: Nedim Husic.

Frøydis Sollid Simonsen (f. 1986) har skrevet prosasamlingen Hver morgen kryper jeg opp fra havet, en språksikker og annerledes bok. Her går universets uendelighet i klinsj med det nære og personlige – muligens er hovedpersonens opptatthet av naturvitenskap også en måte å flykte fra de personlige følelsene; hun er jo så uendelig liten i forhold til det store kosmos. Denne boka er både morsom, tankevekkende og velformulert:

OM MORGENEN – TIDLIG, fortsatt i mørke – våkner jeg og er en amøbe. Forsvinner i søvnen igjen til vekkerklokka ringer. Jeg går gjennom alle utviklingens stadier, hver morgen kryper jeg opp fra havet, ut av dyna, gror bein å gå på, beveger fingrene, reiser meg på to, tar på meg klærne og blir langsomt en mer og mer kompleks organisme: Jeg pusser tennene. Alt sammen mens hjernen folder seg ut mot et stadig sterkere og mer smertefullt lys: bevisstheten. Den slår til når jeg har sittet i cirka fem minutter ved kjøkkenbordet og drukket kaffe.

Helt til slutt må Agate Øksendal Kaupang (f.1993) nevnes. Hun mottok nylig Sørlandets litteraturpris for den sterke oppvekstskildringen Å holde pusten. Les litteraturbloggens intervju med henne her!

Tendensen er altså tydelig og klar – det er jentene som regjerer i norsk prosa for tida.

Det gleder meg.