Havet, døden og hummersex

Se for deg at det blir spent et nett mellom to kjøretøy, som så turer fram over den afrikanske savannen og sleper med seg det som kommer i deres vei. Sjukt, sier du? På havet er det en hverdagslig sak.

Tekst: Åshild Svartis Foto: Seahack.org og Manifest Forlag

Det kom en kar innom avdelinga her om dagen på utkikk etter en spesiell fisk funnet i Marianergropen. Gjennomsiktige tenner skulle den ha. En nylig utrydda tigerart sto også på lista og bra bilder var poenget, dette skulle munne ut i tegninger. Den gjenkjennelige z-en i ganglaget vitna om mer enn bare svart kaffe på menyen, men engasjementet var det ingenting å si på. Tvert imot smitta gløden over denne gedigne gropa – og det oppgitte sukket over dyr som bare raderes ut.

Sex selger
Hva har så denne episoden å gjøre med Fiskehistorier, boka som marinbiolog Henning Røed ga ut i 2013? Jo, iveren og det smittende engasjementet for hva som skjuler seg der på dypet, og vår manglende evne til å verne om utsatt liv. Undertittelen på boka er Hvem skal eie havet? og det hele starter og ender med kvotepolitikk, skiftende ministre og rettssaker, kort sagt: ressursforvaltning. Størstedelen av boka brukes likevel til å vise hva som er og har vært å finne under overflata, hvordan havets ressurser har blitt ivaretatt av myndigheter og fiskere. Videre hvilke verdier dette dreier seg om og hva som virkelig står på spill når eiendomsretten til disse blir diskutert.

Ifølge forfatteren selv under foredraget på Oslo Bokfestival var det laber interesse i media da boka hans kom ut. Minstemål, maskevidde og overfiske fikk ingen redaksjon på kroken inntil en NTB-journalist sensa kruttet i det uvettige i at hummeren lovlig ble fanga før den rakk å bli kjønnsmoden. Dermed var publisiteten sikra og overskrifta gitt: «For lite hummersex gir elendige fangster«.

Fiskeri og fikseri
Inngående kunnskap om marint liv og vid oversikt om hva som foregår langs kysten og i havet er det solide fundamentet her, oppdrettsnæringa inkudert. Lett kuriosa er nennsomt fletta inn, om det nå er Ibsens Brand som i de fleste engelske oversettelser mangler sekvensen «Verre tider, verre syner«, at Stalin er den som skal ha æren for Kongekrabbens inntog eller om hvorfor folk som hater fisk elsker sushi. Avstikkere til andre land og folk og fiskerinasjoners praksis setter handteringa her til lands i passe relieff. I Japan kreeres det for eksempel kunstige rev i storstilt skala for å høyne fiskebestanden. Kinesernes dyrking av ris og karpe i samme åker er også fascinerende lesning.

Henning Røed skriver med omsorg og fortørnelse, og er ikke skvetten for å ytre seg tydelig. Så er det også framtida det står om.

EUs fiskeripolitikk er derimot lite egnet til etterfølgelse ifølge Røed. Denne blandinga av tøyelige regelverk og snusk og overprøving av forskernes anbefalinger både langs norskekysten og i EUs farvann er kanskje det mest oppsiktsvekkende og alarmerende i denne boka. Tilfellene der trålernes bevisste harving over det som senere viste seg å være nordlige korallrev framstår mer som ren plyndring enn fiske, der en møysommelig oppbygd nisje for et yrende mangfold av liv legges øde i et uvisst antall år.

«Havet har vært en almenning, som alle nordmenn har brukt. Denne er gradvis blitt lukket ved at gjerdestolpene er blitt flyttet i mulm og mørke. Nå er de blitt flyttet så ofte at allmenheten risikerer å bli lukket helt ut fra den,» Henning Røed skriver med omsorg og fortørnelse, og er ikke skvetten for å ytre seg tydelig. Så er det også framtida det står om.

Havkloden
«Fordi havene dekker så mye av overflaten og fordi de er så dype, utgjør de over 99 prosent av livsrommet på planeten«. Det er ikke småtteri. Er det derfor havet har blitt behandla som om det kan tåle hva som helst? I boka The end of the line : How overfishing is changing the world and what we eat dras tankeeksperimentet om hvordan det hadde tatt seg ut om det hadde blitt spent et nett mellom to kjøretøy som så hadde tura fram over den afrikanske savannen og slept med seg det som kom i deres vei. Lite lekkert, men altfor vanlig praksis til havs. Filmen med samme tittel, basert på samme dramatiske tematikk som boka graver i, er også vel verdt å benke seg foran.

Ueren som lyste rødt i kjølvannet etter reketrålerne i min barndoms fjord er borte. Kan begrepet forvaltningsansvar få tyngda som trengs framover? Om det etter dette skulle være behov for peptalk av det vakreste slaget, er filmen Revolution av Rob Stewart et alternativ. Stewart er filmfotograf med undervannsbilder som spesialfelt. I likhet med Røeds bok og andre som tar for seg det uforstandige og nitriste i omgangen med naturressurser, inneholder også denne en blanding av dokumentasjon og mottiltak. Bonusen her er de slående flotte bildene, av typen som holder motet oppe og kan sørge for at det ikke kun blir i bibliotekdypet enkelte arter vil være å finne i framtida. Ta en titt her:

[youtube]http://youtu.be/UxcophNGLdg[/youtube]