Å skrive med blikket. Et intervju med Kirsti Blom
Hvis du ikke har hørt om forfatter Kirsti Blom før, har du sjansen nå. Grip den.
Tekst: Ingela Nøding/Foto: Frank Michaelsen
En dag, eller kanskje en natt, for 100 år siden står en fyldig spanjol og maler med raske penselstrøk. På lerretet foran ham blir en mann i hvit skjorte synlig. Han står med armene utstrakt foran en håndfull soldater som retter gevær med bajonetter mot ham. På bakken ligger flere ihjelskutte mennesker.
Mange år senere står forfatter Kirsti Blom foran dette bildet i Prado-museet i Madrid. Motivet er hentet fra Napoleons invasjon av Spania, der franske soldater henrettet spanjoler som hadde gjort motstand. Det heter 3. mai 1808 og er malt av Spanias store sønn: Francisco Goya.
Kirsti blir stående og beundre det store maleriet på 2,7 x 3,5 meter. Hva er denne kraften? tenker hun.
Det er da hun bestemmer seg: Hun må skrive om Goya.
– Man tror ikke at Goya har sett dette, men i min bok lar jeg ham gå på Pius-høyden etter at alt er over, og så sitter han der og tegner. Det finnes mange skisser, og jeg skriver at han tegner med blodblandet grus. Et veldig kraftfullt bilde, et av verdens beste bilder mener jeg. Det ser nesten ut som det er malt med blod, sier Kirsti Blom om maleriet «3. mai 1808» av Francisco Goya.
En livslang fascinasjon
Kirsti Blom har hatt en lang og allsidig yrkeskarriere. Hun har vært nestleder og styremedlem i norske PEN (verdens største skribent- og ytringsfrihetsorganisasjon), leder av Forfatterforeningens internasjonale arbeid, hatt et omfattende forfatterskap og arbeidet som kunstfotograf. Hun debuterte i 1972, som 19-åring, og forteller at hennes livsvei ble staket ut ved at hun fikk antatt bok så fort.
Kirsti Blom har skrevet både skjønnlitteratur og sakprosabøker for barn, og dikt og romaner for voksne. – Men det er romanforfatter jeg hovedsakelig er, sier Blom.
Romanen om kunstmaler Francisco Goya fikk tittelen Jeg så alt. Det er en fargesprakende og fengslende fortelling om et talent som gjennomlevde store og viktige deler av Spanias opprivende historie. Boka kom i fjor og høstet lovord fra mange hold. Men Bloms fascinasjon for den verdenskjente kunstneren startet lenge før hun besøkte Prado-museet.
– Vi hadde en bok om Goya hjemme, da jeg var et lite barn. Så jeg har sett mange av bildene hans fra jeg var veldig liten, forteller Blom.
Og fascinasjonen for hans hjemland holdt seg ut i voksen alder. Spanias hete og fruktbare miljø med sin voldsomme og tragiske historie preger stemningen i romanen.
– Jeg hadde en drøm om å bo i et gammelt, spansk hus i Andalucia. Jeg vet ikke hvor den drømmen kom fra. Men så fant jeg en landsby på internett og kom dit, og der traff jeg en engelskmann som leide ut et gammelt, gammelt hus, som ingen vet hvor gammelt er. Det er funnet en treplanke der som er fra maurernes tid, så det er i hvert fall så gammelt.
Og Andalucia er den regionen som er helt sør i Spania?
Ja.
Så har jeg kommet tilbake til det huset gang på gang. Og det falt sammen med at jeg skulle skrive denne romanen om Goya. Så jeg har vært der mye mens jeg har skrevet den, og da tror jeg at det har smittet mye over på romanen. Det er noe med lukter og smak, lyder og lys. At det finnes mellom boksidene.
«Det var jo veldig sjeldent å bli så gammel. Og derfor så han også så mye.»
Vakkert og forferdelig
Francisco José de Goya y Lucientes het han egentlig, spanjolen som ifølge Store norske leksikon: «øvde enorm innflytelse på Europas senere kunst». Vi ber Blom, som har skrevet 394 sider om mannen, fortelle mer om hvem han egentlig var:
– Han var født i 1746, han dør i 1828 og blir en gammel mann, det var jo veldig sjeldent å bli så gammel. Og derfor så han også så mye.
Han levde i en veldig turbulent tid med det opplyste eneveldet, det formørkede eneveldet, opplysningstiden, den franske revolusjon, napoleonskrigene, borgerkrig i Spania, Napoleon-styrkenes okkupasjon og inkvisisjonen. Han malte på en måte sitt land. Og han var så tett på makten. Han malte for fire konger og var hoffmaler, men kom egentlig fra ganske enkle kår.
«Han malte på en måte sitt land.»
Jeg har vært veldig fascinert av hvordan han har bevart sin uavhengighet. Han ferdes sammen med makteliten og allikevel så var han så fri, på en måte. Selv om han måtte balansere og alltid sørge for å være beskyttet av den riktige på tronen.
Blom snakker sakte og veloverveid, som om hun ser for seg hva hun skal si, før hun sier det.
– Og så har jeg vært veldig fascinert av den voldsomme kraften som han var. Hvordan han både malte vakkert og forferdelig. Hvordan klarte han å romme alt dette? Det hadde jeg lyst til å forske i.
Så dette er en roman om kunst, det er en kjærlighetsroman og det er vel kanskje også en historisk roman. Men for meg er det mest av alt en roman om kunstens mulighet til å beskrive sannhet. På en annen måte en virkeligheten. Virkeligheten skjuler sannheten ofte, men kunsten kan avdekke.
Spansk på norsk
Når Kirsti Blom skriver om Goya, er det ikke bare handlingen og miljøet som er spansk. Også språket fremstår nesten som spansk, selv om det vitterlig er norske ord hun bruker. Alt er så eksotisk, temperamentsfylt og erotisk – så utrolig langt fra den norske tendensen å beskrive ordknappe einstøinger ute i granskogen.
Falt det deg veldig naturlig å skrive med et slikt språk?
– Jeg tror jeg har et veldig følelsesmettet språk. Og jeg tenkte også at når jeg skulle skrive dette, måtte jeg skrive som om jeg laget penselstrøk nesten. Det måtte være i Goyas rytme, på en måte. Det er jo det du skriver om som bestemmer hvilket språk du bruker, langt på vei.
«Jeg tenkte at når jeg skulle skrive dette, måtte jeg skrive som om jeg laget penselstrøk nesten. Det måtte være i Goyas rytme, på en måte.»
Å skrive med blikket
Kirsti Blom skriver ikke bare om kunstnere, hun jobber mye bildeformatet selv, som kunstfotograf. Hvordan påvirker det henne som forfatter?
– Jeg bruker blikket veldig mye. Jeg skriver nok veldig mye ut fra bilder og situasjoner som jeg ser. Jeg leser mye og er opptatt av tekst og musikk, men for meg er det med blikket veldig viktig, å beskrive det jeg ser.
Men er det vanskelig å skulle beskrive et kunstnerskap innen malerkunsten med tekst? Du har jo ikke gjengitt noen av Goyas bilder i boken, bortsett fra selvportrettet på coveret, så du har vært nødt til å beskrive dem selv. Hvordan har det vært?
– Ja, det må nesten du bedømme, om jeg har klart det, men jeg har i hvert fall hørt at jeg har lykkes med å beskrive en del av bildene. Bilder som folk ikke har sett, som de da ser for seg. Men det synes jeg har vært veldig morsomt. For det er et sånt dypdykk inn i bildene, som jeg har vært så heldig å gjøre. Og det har vært veldig dynamisk å skrive denne boka, jeg kan ikke si at jeg har vært i dialog med Goya, men det er nesten sånn.
«Jeg kan ikke si at jeg har vært i dialog med Goya, men det er nesten sånn.»
Han har snakket til deg?
– Ja, fra bildene sine. Og han er ekspressiv. Penselstrøket skal være helt presis, men røft. Han sammenlikner jo det å male med å være tyrefekter. Du skal sette nådestøtet sånn at oksen bare klapper sammen, den skal ikke lide, og sånn skal hvert strøk være.
Nå har ikke jeg skrevet sånn, for jeg skriver langsomt. Så jeg kjemper meg fram, til det som står der skal være sånn.
Så det er ikke sånn at du skriver en setning og så blir den sånn?
– Nei, jeg jobber veldig med hver setning. Og har veldig glede av det. Det å forme et poetisk språk som har flere lag i seg og som står og klinger på en måte… overrasker…
Tvillingboka
I år kom diktsamlingen Den første vanlige dagen. Med bilder fra Sør-Spania om død, natur og landsbyliv, virker det nesten som om den og romanen Jeg så alt hører sammen, både tematisk og språklig.
Hvilken sammenheng tenker du at det er mellom disse to utgivelsene?
– Diktene er skrevet hovedsakelig i Spania, i dette huset som jeg fortalte om.
Det er en terrasse der som ligger litt høyt og midt i landsbyen, og så er det stemmer… bikkjer, katter… masse fuglelyder… ikke biler. Der har jeg sittet om morgenen.
Det startet som fingerøvelser, for å skrive godt i romanen. Så de startet helt upretensiøst.
Fingerøvelser – det er at du øver deg…?
– Ja, sånn som pianisten…
Kirsti beveger fingrene foran seg i luften.
-… satt jeg, for å opprettholde et poetisk språk. For Goya-romanen er så full av fakta. Så jeg måtte på en måte skjerpe meg hver dag for ikke å gå i en sånn faktafelle. Og den [diktsamlingen] har tatt nesten like lang tid som romanen.
Diktene var veldig beskrivende. Om mye jeg hørte rundt meg og så rundt meg, historier jeg fikk fortalt…
Det fins veldig tydelige arr i landskapet der nede. Skyttergravene fra borgerkrigen ligger åpne. Og landsbyen var splitta. Det var én bar for nasjonalistene og én for republikanerne. Det er fremdeles sånn i dag.
Føler du at du har blitt bedre kjent med landsbyen ved å skrive om den i jeg-form?
– Ja, og så er det ikke bare landsbyen… Jorden er et herjet sted, for å si det sånn. Evigheten er bak oss, vi er et resultat av evigheten. Det har vært mye brutalitet og vold, men vi sitter her og er resultat av kjærlighet også. Og det er liksom det store perspektivet du kan dra i gang når du skriver dikt.
Bejublet, men ikke berømt
Kirsti Blom har mottatt svært gode kritikker for mange gode bøker, i fjor ble hun nominert til P2-lytternes romanpris og hun er oversatt til en rekke språk. Likevel er hun ikke et kjent navn i Norge.
Har du opplevd det vanskelig å bli synlig som forfatter?
– Jeg opplever at jeg er veldig heldig som får gi ut og ha gode redaktører, noen som gidder å lese det jeg skriver.
Hun ler litt.
«Det er å skrive som er vesentlig. En god forfatter må tenke sånn.»
– Jeg skulle selvsagt ønske å ha mange lesere, men jeg kan ikke involvere meg for mye og tenke rundt disse tingene. Det er å skrive som er vesentlig. En god forfatter må tenke sånn. Og språket… Det er en enorm konsentrasjon, det er smertefullt å gå så dypt inn i et stoff og skrive godt om det stoffet, og da må du spare på energien din. Du kan ikke drive og spre deg på mange fronter, rett og slett.
Du må konsentrere deg om jobben?
– Ja. Men det er bra det er mange bestselgere, for det gjør at forfattere som jeg også kan komme ut.
Kirsti er allerede i gang med sitt neste bokprosjekt. Hun vil skrive om tre ulike skjebner eller «gemytter», som hun kaller det. En som gjør det beste ut av livet sitt, en som godtar alt som hender, uten å prøve å gjøre livet bedre og en som protesterer selv om livet er veldig bra.
– Ja, det er farlig å snakke om bøker som skal komme. Men jeg har lyst til å skrive en trilogi. Jeg er jo nå snart 62 år, så jeg håper jeg skal klare å leve lenge, så jeg kan gjøre det.
Leve like lenge som Goya?
– Ja, smiler hun.
Lytt til hele intervjuet med Kirsti Blom her:
https://soundcloud.com/deichmanske/litteraturblogg-intervju-m-kirsti-blom
Du kan låne Jeg så alt og Den første vanlige dagen både på papir og som e-bok på Deichman. Klikk her:
Den første vanlige dagen-Papir
RSS - innlegg