Årets 5 beste! Vår 2014-liste

 Jeg blir glad bare av å tenke på denne boka! Bruken av gjedde var en herlig overraskelse.

Markus Lantto er en svensk multikunstner som bor i Trondheim og som altså har valgt å skrive debutboka si på nynorsk (dog med hjelp fra en oversetter). Bruken av gjedde er en samling tekster i ulike sjangre, alt fra små dikt og anekdoter til lengre brev og noveller. Her er hverdagsskildringer av svenske bygdesamfunn og natur ispedd surrealisme, biologi, arkeologi og historie. Og innimellom har forfatteren putta inn små fotografier. Personene vi møter i boka er alt fra ham selv og typiske bygdemennesker til Elvis og Hitler.

Boka er nesten slags krysning mellom to bøker som tilfeldigvis også har bemerkelsesverdige titler og også er debuter, nemlig Hver morgen kryper jeg opp fra havet og Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig. Dritbra, med andre ord!

Les også Thor Arne Sæterholens bokomtale som ikke er en bokomtale.

Lars Petter Sveen. Guds barn

Lars Petter Sveens tredje bok, Guds barn, skiller seg fra den nære og private trenden i norske samtidsromaner.

Guds barn spinner rundt bibelske tekster og foregår tidsmessig fra Jesu fødsel til hans død. Romanen har fått utelukkende positive kritikker, og mye av rosen skyldes det originale miljøvalget og at Sveen klarer på mesterlig vis å få fram hvordan temaet, som kan sies å være kampen mellom det gode og det onde, er så tidløst. Språket er også rosverdig, det er vanvittig sanselig. Vi kjenner mørke, lys og støv på kroppen, det føles ut som om vi vandrer rundt i det samme tørre landskapet som karakterene i boka.

Boka er inndelt i elleve kapitler som til dels er uavhengige av hverandre. Det alle karakterene har til felles, er at de strever med noe, i bunn og grunn kontakten med og skillet mellom det gode og det onde. Guds barn er en helt spesielt god bok, og Atle Christiansen i Aftenposten omtalte den faktisk som årets beste roman.

Les også intervju med Lars Petter Sveen her på bloggen og i det nyeste Deichmanbladet.

Ida Hegazi Høyer. Unnskyld

Ida Hegazi Høyer debuterte i 2012 med romanen Under verden. Unnskyld er hennes tredje roman, altså har hun gitt ut en roman i året siden debuten. Selv har jeg til gode å lese debuten, men jeg har lest fjorårets roman, Ut. Ut og Unnskyld er begge svært gode romaner, og jeg har gitt meg selv i oppgave å få Høyers bøker ut til flere lesere.

Språket til Høyer er så blomstrende og lekende samtidig som det er jordnært. Og romanene er fulle av symbolikk, noe jeg vanligvis ikke setter så stor pris på, men Høyer fletter inn symbolikken på en imponerende elegant måte.

Unnskyld handler om et ungt par som blir kjærester og samboere og forlova i et svært raskt tempo. Det er jenta i forholdet som forteller historien om og til et «du» som er kjæresten, Sebastian. Vi får innblikk i et forhold som blir verre og verre til det tar slutt ved hjelp av et selvmord. Selvmordet får vi vite om allerede i første kapittel, og så nøstes forholdet opp til vi skjønner at denne Sebastian er litt av et mysterium.

Det har skjedd mye forferdelig i oppveksten til Sebastian, hendelser han har prøvd å fortrenge fullstendig. Men fortida preger jo deg uansett hvor hardt du ønsker å unngå det. Unnskyld er en nifs og nærmest thrilleraktig kjærlighetshistorie, men jeg mener likevel at fortidstematikken er det mest vesentlige i romanen. Den minner oss om at vi må huske å ta vare på hverandre, og særlig passe på å gi barn trygge omgivelser og sunne selvbilder.

Les også vår omtale av Høyers tidligere romaner Under verden  og Ut .

Amalie Kasin Lerstang. Europa

Da jeg begynte å lese Amalie Kasin Lerstangs debutroman Europa, opplevdes den først som nok en trist, langsom, deprimerende og anonym norsk bok. Men jeg fortsatte, heldigvis, for boka viste seg fort å være noe annet. Et friskt pust med en dystopiaktig stemning og en hovedperson jeg ble veldig nysgjerrig på.

Lerstang er en mester på å vise fram det indre ved hjelp av det ytre. Det er ikke mye som blir fortalt her, det meste må vi finne ut av selv ut ifra hovedpersonens handlinger. Hovedpersonen er jeg fortsatt ikke blitt klok på.

Vi får vite to ting om hovedpersonen som har potensiale til å skape konflikter:  Hun er gravid og ekskjæresten hennes har skrevet en bok der han framstiller henne svært negativt. Disse utfordringene blusser aldri opp til noe stort, men vi blir minnet om dem innimellom, at de er en del av livet hennes.

Hovedpersonen stikker av, muligens for å forsøke å unnslippe disse utfordringene, til en ikke navngitt europeisk storby uten plan eller returbillett. Hun utfører mange destruktive og irrasjonelle handlinger som å drikke og røyke under graviditeten, skamklippe seg og senere barbere av seg alt håret, tråkke på foten til et lite barn og å jobbe som bygningsarbeider uten å ville ta betalt.

Tittelen og det fattige Europa som miljø kan tilsi at dette er en politisk roman, men selv opplever jeg den ikke slik. Jeg opplever heller valget av miljø som en slags måte å forsterke fornemmelsen av at det er noe som ulmer inne i hovedpersonen.

Les vårt intervju med Amalie Kasin Lerstang her.

Rishøi, Ingvild. Vinternoveller

Endelig Bragepris til Ingvild Rishøi! Jeg gidder ikke skrive så mye spesifikt om akkurat Vinternoveller. Jeg vil heller anbefale hele novelleforfatterskapet til Rishøi.

Det som hele veien, gjennom alle tre bøkene, er unikt med Rishøi, er hvordan hun klarer å skrive så troverdig med ulike synsvinkler.  Jeg er særlig imponert over måten hun skriver ut ifra barns perspektiv og beskrivelsene av den såre opplevelsen uoppfylte forventninger kan gi. Så jeg anbefaler på det sterkeste å lese bøkene hennes.

Liker du ikke å lese noveller, sier du? Da svarer jeg med å sitere NRKs Anne Cathrine Straume i hennes anmeldelse av Historien om fru Berg: «[…] er du ikke av dem som leser noveller, så bør du begynne!».

Rishøi har i tillegg skrevet to veldig fine barnebøker.

Julegavetips: Rishøis samlede noveller er nylig utgitt; jeg håper den havner under tusener av juletrær.