Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Tarjei Werner Kommentarer 17. mars 2015

Topp 3: Uleselige irske bøker

Til lykke med Saint Patrick’s Day, folkens! Hvordan bedre feire dagen enn med en liste over noen veldig snåle bøker skrevet av noen meget talentfulle irer?

Tekst: Tarjei Werner/Foto over: James Joyce i 1915

Finnegans Wake av James Joyce

Dette er et av de tilfellene hvor det ikke er så mye vits i å spørre hva boka “handler om”. De lærde strides, både om plottdetaljer og om hvorvidt handlingen har noe å si i det hele tatt. Det hele foregår kanskje i et slags drømmelandskap, eller i et sammensurium av gamle myter og moderne tider. Eller kanskje er det noe helt annet. På mange måter er språket viktigere enn handlingen.

«Joyce hyret inn Olaf Bull som språklærer.»

Joyce konstruerte et eget språk med denne romanen. Ikke på en sånn geekete måte som med alvisk i Ringenes Herre eller klingon i Star Trek, men mer en form for bevissthetsstrøm full av uvante ordspill og -sammensetninger. Hovedkomponenten i dette språket er en slags irsk-engelsk, men vi finner også innslag fra 60-70 andre språk, blant annet baskisk, hebraisk, hindustani, gammelkirkeslavisk, diverse oldtidsspråk (blant annet norrønt), italiensk forbryterslang og kunstspråket volapük. Jo, også norsk, da. Joyce hyret inn Olaf Bull som språklærer.

Paradoksalt nok er det nettopp det at språket er såpass nytt og uvant som gjør at du blir revet med. Du vil kanskje ikke greie å fullføre boka, men du vil heller ikke angre på å ha gitt den et forsøk.

 

 

Narnian.world.map

Et kart over den fiktive verdenen Narnia, tegnet av David Bedell.

Se det i øynene av C.S. Lewis

Clive Staples Lewis tilbragte det meste av sitt liv ved Oxford, men han var født i Belfast. Så med på lista skal han!

Se det i øynene er en bok som det er vanskelig å komme seg gjennom, av helt andre grunner enn dem som gjaldt for Finnegans Wake. Den er i grunn ganske lettlest. Veldig lettlest, faktisk. Det som gjør den (i mine øyne) uleselig, er at den etter noen sider blir så inn i hampen irriterende. Det er synd, for jeg hadde virkelig lyst til å like den.

Boka tilhører sjangeren kristen apologetikk, det vil si at den er et forsvar for den kristne troen. Jeg har aldri vært blant dem som lar seg irritere over at Lewis’ religiøse syn kommer til uttrykk i Narnia-serien (jeg irriterer meg over mye i Narnia, men ikke akkurat det). Jeg blir mye mer vrang i topplokket av for eksempel ateistpropagandaen til Philip Pullman. Ikke det at Pullmans livssyn er noe dårligere enn Lewis sitt, det er bare at Lewis greier å integrere sitt så mye bedre i litteraturen enn det Pullman gjør.

«Og så blir jeg sur og knurrer og slenger boka i veggen. Sånn kan det gå.»

Det er deler av dette som er skikkelig bra. Lewis er klok nok til å inkludere tvilen som en viktig del av troen. «[…] jeg er sikker på at Gud ikke lar noen vente hvis han ikke mener at det er bra for dem,» skriver han i forordet. Lewis står opp for religionen sin, men han tar også innover seg at ikke alle tror på det samme. Vi trenger mer av den slags.

Så hva er problemet? Mye av det samme som jeg synes er problemet i Narnia-bøkene, egentlig. Tonen blir pedantisk og litt vel forenklende. Litt sånn på en barneskolelæreraktig måte. Argumentene hans, når de beveger seg utenfor den rent personlige opplevelsen av det religiøse, faller også gjennom. De metafysiske grunnene han oppgir for eksistensen av Det Gode og Det Onde er ganske platte.

Og så blir jeg sur og knurrer og slenger boka i veggen. Sånn kan det gå.

 

Tristram

En pennetegning fra Martin Rowsons grafiske roman-adapsjon av «The Life and Opinions of Tristram Shandy, Gentleman».

Herr Tristram Shandys liv og meninger av Laurence Sterne

Det er litt av en tittel, det der. Ikke tittelpersonens «liv og virke», eller hans «liv og bedrifter», men hans «liv og meninger».

Jeg forsøkte å lese denne romanen på originalspråket, noe som fungerte heller dårlig. Det kan godt være at den egentlig er kjempemorsom. Eller kanskje burde man helst ha levd på 1700-tallet for å ha noe utbytte av den. Av det lille jeg orket å lese, var de eneste vitsene jeg forsto dem jeg så forklart av andre på internett. Og selv når jeg forsto dem, var de egentlig ganske teite. Tiden har løpt fra dem.

Humor er kanskje ferskvare. En vits funker bare når du er helt på linje med avsenderen. Kontekst, tid, sted, sosial klasse, personlig smak og lynne er alle faktorer som er med på å avgjøre om du ler eller ikke. Jeg mener, kan du nevne én god vits som er over femti år gammel?

Men selve konseptet er ganske festlig, da. Handlingen begynner rett før hovedpersonen blir født, men den kommer aldri skikkelig i gang grunnet en uendelig rekke digresjoner fra fortellerens side. Boka når først fram til Tristrams fødsel i tredje bind.

Tristram Shandy har blitt omtalt som en slags form for pre-post-modernisme. Men flere litteraturkritikere har trukket denne tesen i tvil, og vil heller plassere romanen i samme satiriske tradisjon som Jonathan Swift og Alexander Pope. Dette er uansett en bok det er morsommere å lese om, enn det er å lese. Eventuelt kan du se Michael Winterbottoms filmatisering, som i tråd med boka ikke egentlig er en filmatisering, men en film om å mislykkes i å filmatisere den. Puh! Skikkelig meta!

 

Gratulerer med dagen, Irland!

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.