Søk Meny Lukk
Lukk
Av: litteratur Intervjuer 21. april 2015

– Sorg er ikke vakkert

Anna Kleiva synes død i dikt fort blir for vakkert. Og at nynorsk godt kan være punk. Nå har hun oversatt en vill og rotete kjærlighetssorg.

Tekst: Ingrid Kvamme Fredriksen/Foto over: Yngvild Gotaas

Anna Kleiva er i vinden for tiden. Hennes andre diktsamling om mennesker som dør unge på hjemstedet Vinstra ga henne Osloprisen av Natt&Dag i fjor. Nå er hun aktuell med en oversettelse av en av de viktigste og mest punkete amerikanske diktsamlingene fra de siste ti årene. Jeg møter henne på det både hippe og trivelige utestedet Kulturhuset.

Med oss har vi Kleivas egne vakre diktsamling Vårar seinare, og hennes ferske oversettelse av Ariana Reines´ merkelige, ostetete, sprenglærde lange kjærlighetsdikt Cæur de Lion. Jeg har fiksa to doble cortadoer som kanskje har litt for mye melk i. Kleiva er likegyldig til hvor sterk den er, men jeg føler likevel at det er best å gi henne den sterkeste.

Siden Verdens bokdag står for tur på torsdag, og Kleiva skal lese dikt på Hovedbiblioteket, er det naturlig å snakke om store temaer som bøker og bøkers betydning, om språk og språklig identitet.

 

Hvilke bøker har betydd mye for deg?

– Siden jeg var liten har jeg lest mye, og foreldrene mine leste mye for meg. Egentlig har jeg ekstremt mange sterke minner. Jeg husker at jeg hadde en billedbok fra Svanesjøen av en finsk forfatter som jeg elsket. Det er et noe av det tidligste jeg husker. Og så var det jo alle Astrid Lindgrens bøker.

– Da jeg var tenåring, husker jeg at jeg leste Francesca Lia Blocks bøker. Jeg leste faktisk mye ungdomslitteratur da jeg vokste opp, hennes bøker var de kuleste. Jeg tror det var kombinasjonen av verdenen hun skapte og språket hennes. Det er mye farger og glitter, og veldig skakkjørte personer.

«Før jeg leste «Golden Delicious», hadde jeg en naiv idé om tradisjonell poesi som rimte. Jeg hadde virkelig ikke peiling.»

– Stormfulle høyder av Emily Bronte leste jeg også tidlig, det var en kjempeopplevelse. Jeg har lest den igjen og liker den fremdeles. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg liker den så godt, men det er noe med den spesielle strukturen i boka som trigger meg. De ville og komplekse karakterene og de sterke og drøye følelsene.

– Jeg leste ikke dikt før jeg begynte å studere på forfatterstudiet i Bø. Mette Moestrups bøker ble en vei til poesien for meg. Hun gjorde at jeg oppdaget skandinavisk samtidspoesi. Golden Delicious påvirket både stilen min som poet og forståelsen min av poesi. Jeg oppdaget at den kunne ta opp i seg den moderne virkeligheten og moderne ideer. Før jeg leste den, hadde jeg en naiv idé om tradisjonell poesi som rimte. Jeg hadde virkelig ikke peiling. Det var flaks at jeg leste den boka.

kleiva.2

Du har nettopp oversatt en bok – Ariana Reines’ Cæur de Lion. Har den betydd mye for deg, og har den påvirket deg som forfatter?

– Ja, jeg tror jeg har blitt veldig påvirket. Det gjenstår å se hvor ille det vil bli. Boka har utvidet språket mitt og kanskje også tankene mine om hvordan virkeligheten og utviklingen i et dikt skal være. Reines er vill og fri. Jeg merker at når jeg skriver, dukker det opp ord som kommer fra boka.

 

Vil du si at dere har noe til felles som forfattere?

– Reines skriver veldig kroppslig. Du kan også finne litt kropp i bøkene mine, spesielt den første, men det er ikke så direkte nevnt. Jeg vet ikke helt hva det er for noe, men jeg føler likevel at jeg har noe til felles med henne i hva hun vil snakke om og hva hun vil skrive. Det er noe beslektet der. I språket og fargene, hvordan verden er.

 

vårarseinare

Det tok ikke så lang tid fra din egen bok Vårar seinare kom ut i 2014 til oversettelsen av Cæur de Lion kom ut i år. Var det noen overlapping her da du skrev og oversatte?

– Jeg begynte ikke oversetterarbeidet før rett etterpå. Jeg leverte manuset mitt om våren faktisk, og jobbet intenst med oversettelsen om sommeren, da det var så varmt vet du.

 

Det kan jo passe siden førsteutkastet av boka ble skrevet på kort tid, mens forfatteren spiste ostepop og tok speed?

– Haha, ja. Jeg droppet speeden. Men jeg følte at jeg måtte beholde det nesten slurvete. Ikke rette eller få det til å gå opp mer enn Reines gjør.

 

«Det er rart at det alltid skal problematiseres at man skriver på nynorsk. Man kommenterer ikke målformen når noen skriver på bokmål.»

Flere av anmelderne har vært opptatt av at dette er en bok som oversetter sjargongen fra et hipt Brooklynunivers til nynorsk. Susanne Christensen skrev i Klassekampen at nynorsken fjerner litt av punkfølelsen, er du enig i det?

– Det er pussig at flere fremhever dette med nynorsken. Susanne Christensen skrev egentlig en veldig fin anmeldelse og jeg er enig i mye av den. Men nynorsken fjerner ikke punkfølelsen. Hun skrev det som noe positivt, at nynorsken senker lesetempoet, og leseren kan reflekterer mer, men det gjør det jo ikke hvis man er vant til å lese nynorsk.

– Det er rart at det alltid skal problematiseres at man skriver på nynorsk. Man kommenterer ikke målformen når noen skriver på bokmål. Hva er egentlig punk med bokmål? Dette har noe med at man er opphengt i hva språket har blitt brukt til. Det kan ha noe å gjøre med at man ikke henger helt med, det finnes mange som skriver moderne nynorsk i dag. Man må se forbi sine egne fordommer.

 

Da er det kanskje litt teit å spørre om nynorske utfordringer, men har du opplevd noen utfordringer i forhold til språket?

– Ja. Reines er veldig belest, hun bruker mange gammeldagse ord som det går an å bruke på engelsk. Det er et stort språk hvor man hele tiden bruker mange forskjellige ord. Hvis man skal bruke gammeldagse ord på nynorsk, forbinder man det for eksempel med Olav Duun. Det gir helt feil assosiasjoner.

cæurdelion– De gamle ordene har gått ut av bruk i moderne nynorsk. Men man kan få assosiasjoner til for eksempel Amalie Skram, når man bruker gamle ord på bokmål også. Jeg føler at det norske språket reduseres fordi vi ikke er flinke til å bruke de gamle ordene. Det er litt trist at ord kommer til meg som jeg ikke kan skrive.

– Jeg er omgitt av og også vant til å jobbe med og lese bokmål, og det er naturlig for meg å snakke dialekt. Det skjerper tekstene mine at jeg skriver på nynorsk. Ofte må jeg finne andre måter å skrive om noe på. Det kan være et slit, men det at jeg må være bevisst gjør at språket mitt blir bedre.

 

På forsiden av oversettelsen av Ariana Reines’ bok er det et sitat fra boka:

Eg elskar at Racine får/Fedra til å seie EG ELSKAR i staden/for EG ELSKAR DEG. Ho var/ikkje for stolt. Det er/fint at du hadde ein øm/tanke. Det er noko drit at eg øydela/den fordi eg overskreid den/ved å eksistere./Vi hadde ikkje knulla/på nesten ei veke. Eg følte meg så/avvist. I løpet av dei/dagane skreiv du triumferande/e-postar til jenta di, noko/om, liksom, lukkekjensla i det å mette/deg inne i henne, osv. Sjølv om/eg jo forakta ein god del av det/vart ikkje noko utveksla/mellom oss på den tida,/ingenting synleg/ikkje eingong/ord

 

Er det du som har valgt dette sitatet?

– Ja! Det er jeg som har valgt alt med hvordan boka ble. Sitatet viser bevegelsen i teksten hennes, de litterære referansene, det seksuelle, og også det morsomme og det såre i teksten.

 «Jeg tror den [Cæur de Lion] kan være viktig i Norge fordi den er så annerledes enn mye annet, den har en gi-faen-holdning, en vill og rotete form.»

 

Er det viktig at det er så mange referanser i teksten, har det vært med å skape en nødvendig klangbunn?

– Teksten er skapt av referansene og det er vanskelig å se for seg teksten uten dem. Jeg liker at den er så blandet. Du har det levde og bloggaktige på den ene siden, og det høylitterære, lærde på den andre. Hun kødder med forventningene til hva som kan stå sammen. Reines er en slik person som lever med og gjennom litteratur. Det er en naturlig del av livet hennes, og personene i boka møtes gjennom litteratur. Det er hennes måte å tenke eller eksistere på.

 

Ramberg

Da Lena Ramberg skrev om «Cæur de Lion» på bokbloggen Bokmerker, lagde hun seg denne omfattende oversikten over referanser i boka.

Men Ariana Reines kan si ganske bastante ting også, som når hun definerer kunst som «den oppskrytte trivielle driten rike folk kjøper»?

– Det er punken hos henne, enkle underholdene statements. Det er forfriskende. Det har noe med temperamentet i teksten å gjøre, det er en viss grad av skittkasting der. Det er noe av det jeg liker. Mye av det kunne hun ha utdypet hvis man hadde pratet med henne, men her gjør hun det ikke. Det er oppløftende og artig å lese. Jeg tror ikke hun ville ha kranglet på det om man hadde konfrontert henne med det. Hun er opptatt av tanker og ideer og resonnementer i stedet for å slå fast hva noe er. I stedet reflekterer hun rundt det, uforpliktende.

 

Opplever du at det er en viktig bok i en norsk kontekst?

– I amerikansk litteratur har boken hatt stor påvirkning og den vil nok bli stående. Jeg tror den kan være viktig i Norge fordi den er så annerledes enn mye annet, den har en gi-faen-holdning, en vill og rotete form. Det er så mye gjennomarbeidet og gjennomkomponert i norsk poesi. Diktene til Reines er ekspansive – alt er over alt. Det er noe ukontrollert og stort over det.

– Boken er ikke tematisk viktig, det er ikke tankene om forholdet som vil stå igjen, det er formen og språket, «attituden» hennes, eller punkrockholdningen. Hun skriver tilgjengelig, men veldig smart. Da en venninne av meg anbefalte boken videre, sa hun at den ikke var vanskelig, alle kan lese den. Jeg håper at folk som ikke leser dikt kan kjenne seg igjen. Den kunne vært lest på videregående skoler – eller, en del av den i alle fall. Jeg håper at den når ut så mye som mulig, og at den kan få folk til å tenke at dikt ikke er vanskelig og at det er noe som også angår dem.

 

Var det en stor overgang å bevege deg fra å skrive om dødsfall på Vinstra til moderne kjærlighet i et hipt Brooklynunivers?

– Det var en overgang, men det var ikke en så stor overgang for meg. Jeg føler at jeg har to sider: Jeg er en blanding av bygd og by selv. Men jeg kunne ikke ha skrevet noe sånt som Reines, hun går inn i en slags forskerrolle og et fascinerende blikk. Hun er i stand til å analysere, selv om hun nettopp har opplevd et vanskelig brudd. Min bok er mer inderlig, selv om jeg kanskje ikke burde si det. Det er en personlig erfaring som har vært med meg siden jeg begynte å skrive dikt. Den kom stadig tilbake når jeg skrev. Det er rart. Nå som jeg er ferdig med den, blir det spennende å se hva jeg skriver.

 

Både boka til Reines og dine egne bøker bygger på personlige erfaringer. Hvordan blir det personlige allmenngyldig litteratur?

– Folk har ganske like erfaringer. Jeg tenker at noe vil være allmenngyldig fordi andre har opplevd det samme også. Det gjelder å gjøre det til god nok litteratur. Det må være presist, utvide situasjonen og sammenkoble. Jeg er visuell når jeg skriver, skildrende, vil fange akkurat hvordan det ser ut, fargene, stemningen og lyset. Hvis situasjonen blir tydelig nok, kan det bli allmenngyldig. Jeg er manisk opptatt av at det skal bli akkurat sånn som det var.

 «Jeg ville skrive om ting som rånekulturen, at vi ikke prater så mye om ting.»

 

Er det mulig?

– Det er vel ikke det. Jeg språkliggjør – kilden er hodet mitt. Jeg kobler en kroppslig følelse med noe annet. Det er det som er artig med dikt, de er i fri flyt. I Vårar seinare ville jeg ikke skape et tydelig jeg-person. Opprinnelig ville jeg at samfunnet og naturen og våren skulle snakke, at flere skulle snakke. Jeg bytter synsvinkel. Den første diktsamlingen min, Ti liknande versjonar, er mer skrevet med mitt blikk.

tiliknandeversjonar– Jeg var på siden – mange sto nærmere de som døde i ulykkene på Vinstra enn meg. Jeg ville ikke at det skulle være min lidelseshistorie. Jeg ville skrive om hvordan det påvirker ekstremt mange, hvordan det påvirker flere enn de nærmeste, hele sanfunnet, lukter, syn, hvordan man oppfatter ting. Det skulle være en bygdefortelling, ikke med et utenforblikk hvor man ser tilbake etter å ha forlatt bygda, slik det ofte er i norsk litteratur, men med et blikk innenfra. Folk som ikke bor på bygda opplever selvsagt også traumatiske ting. Men jeg ville skrive om ting som rånekulturen, at vi ikke prater så mye om ting.

 

Det er ganske usentimentalt skrevet – folk mangler bare?

– Sånn oppleves det også. Sorg er ikke vakkert, bare vanskelig og rått. Det blir fort for vakkert når det er i et dikt.

 

Til slutt – Kleiva har blitt mer kjent og anerkjent på kort tid enn det som er vanlig blant unge poeter. Har hun noen tips til dem som vil skrive dikt selv?
– Les masse dikt. Les variert, og les nye ting. Mange leser mye gammelt. Les noe nytt.

 

Opplev Anna Kleiva live på Hovedbiblioteket torsdag 23. april kl.14.00! Da leser hun fra diktsamlinga Vårar seinare.

Les mer om Ariana Reines på poetryfoundation.org.

 

 

 

Comments are closed.

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.