Litteraturtoget 2015: Deichman anbefaler

Trenger du en bok du bare ikke KAN legge fra deg? Da er det ingen tvil. Les denne.

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe

Jeg våkner av en lyd og slår øynene opp. Det eneste jeg husker før alt hviskes bort, er et kyss. Et ansikt forsvinner før jeg klarer å se det tydelig. Jeg løfter hånda, drar fingrene over leppene. Pekefingeren min blir farget svakt rød. Blod. Et øyeblikk har jeg et stort sug i kroppen, men det slipper tak. Som et ras av jord faller alt sammen og blir begravet. Ikke bli borte!

Slik begynner Kaoshjerte av Lise Forfang Grimnes. En vilt spennende og original ungdomsbok fra en debutant. Minja er seksten år og våkner opp i leiligheten hun deler med moren og husker absolutt ingenting. Hun ser seg i speilet og får seg litt av et sjokk. I panna er det rester av blod, hun har blåmerker i ansiktet og det nesten verste av alt, hun har på seg kjole! Hva i all verden er det som har skjedd?

«Det er tydelig at Grimnes har gjort grundig research, og hun baker elegant inn norske folkeeventyr i fortellingen.»

Hulderfantasy

Kaoshjerte føyer seg pent inn i rekken av hulderfantasy-bøker som har kommet i det siste. Vi har Ravneringene av Siri Pettersen og Kire-serien til Tonje Tornes, men Kaoshjerte er virkelig noe for seg selv. Det er tydelig at Grimnes har gjort grundig research, og hun baker elegant inn norske folkeeventyr i fortellingen. Jeg synes det er kult å bruke eventyrene i så stor grad som hun gjør, og jeg skal innrømme at jeg fikk ordentlig lyst til å ta opp igjen Asbjørnsen & Moe etter å ha lest denne. For en rik eventyrtradisjon vi har!

Men, Grimnes’ roman handler ikke bare om eventyr, den handler også om seksuell oppvåkning, identitet og vennskap. Og så handler den om familien, og om hvor vanskelig det kan være med både mødre og bestemødre. Spesielt når de er så uskikkelige.

Persiske ordtak og skumle bestemødre

En kollega av meg nevnte at hun syntes det var så fint at Minja og Josef hadde et platonisk forhold, og at forholdet dem imellom er beskrevet så bra. Jeg er enig. De er skikkelig gode kompiser som tar ordentlig vare på hverandre og utfyller hverandre. Jeg lover at du kommer til å bli skikkelig glad i dem begge to.

«Av andre karakterer må jo Minjas mormor nevnes. Makan til hespetre har jeg knapt sett beskrevet i noen bok.»

Både Minja som er en skikkelig urban Stovner-jente, og Josef  som liker å synge og komme med persiske ordtak. Vår heltinne er ei ordentlig tøff og selvstendig ung dame som attpåtil er litt mer nysgjerrig enn de fleste. Av enn eller annen grunn fikk jeg assosiasjoner til Lena Dunham, kanskje fordi de begge står så støtt på egne bein. Det beundrer jeg!

Av andre karakterer må jo Minjas mormor nevnes. Makan til hespetre har jeg knapt sett beskrevet i noen bok: “Hun lignet et skjelett med gråblek hud trukket over knoklene. Tynne blodårer trengte seg fram overalt; i ansiktet, over hendene og til og med på halsen. Håret hennes var pistrete og hvitt med et sykelig grønnskjær.” Kanskje ikke den mest inntagende mormoren her i verden?

Uten at jeg skal avsløre for mye, kan jeg si at det bor litt mer i mormoren enn hva en skulle tro. Ja, også Vemund, da. Eller Natt, som Minja først kaller han. Verdens vakreste mann, i hvert fall ifølge Minja selv. Er det tilfeldig at han ligner Minjas tegninger av drømmemannen på en prikk? Du skjønner nok hva jeg mener når du begynner å lese.

Oppfølger?

Jeg kan ikke huske sist en bok fenget meg så godt. Til tider måtte jeg nesten skumme fordi jeg var så utålmodig og så spent på hva som skulle skje på neste side. I tillegg liker jeg så godt at boka er skikkelig gjennomarbeida. Den svikter ikke midtveis eller mot slutten, den har ingen teite nødløsninger eller lite troverdige karakterer. Alt er gjennomtenkt, fra start til slutt.

«Til tider måtte jeg nesten skumme fordi jeg var så utålmodig og så spent på hva som skulle skje på neste side.»

Grimnes har et godt og morsomt språk, stilen er muntlig og jeg liker den ledige tonen. Forfatterens gode humor kommer tydelig fram i denne debutromanen, spesielt i Minjas møte med bygda og bygdefolket. Jeg er selv vokst opp i huttaheiti og kan godt kjenne igjen typene som Grimnes beskriver. Selv Skugge-Per…

Det eneste jeg har å utsette på Kaoshjerte er at den i det hele tatt tar slutt. Kjære Lise, kan du være så snill å skrive en oppfølger?

 *

Noen bøker er så bra at man ikke får rost dem nok. Denne boka har vi skrevet om før her på Deichmans litteraturblogg. Les omtalen skrevet av Marianne Pauck her.