Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Katrine Judit Urke Kommentarer 12. juni 2015

Operasjon sjølvgransking

Dette skulle eigentleg bli ein kommentar om ei bok og ei teateroppleving. Men den handlar visst om meg. Og boka. Og nokre fuglar.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto frå Det norske teatret: Dag Jenssen

6. juni 2015: Musikkfest og Champions League-finale. Eit utgangspunkt eg meinte ville vere perfekt for ei flukt inn i mørkret i Det norske teatret: Fugletribunalet. Ein time og tre kvarter utan pause. Eg hadde på førehand lese i underkant av halve romanen stykket er basert på og var spent på ei sånn sett splitta oppleving.

Krimaktig plott – kjedeleg eller spennande?
Eg drog for å sjå stykket i lag med ein god ven (og kollega) som hadde lese heile Agnes Ravatns Fugletribunalet nokre veker tidlegare. Han likte ikkje boka så godt, han syntest faktisk den var kjedeleg og fullførte eigentleg berre for å ha gjort det. Eg spurte han litt om handlinga før framsyninga starta, men det verka som om han hadde gløymd heile boka.

Sjølv hadde eg begynt på boka same veka og hadde opphavleg ambisjonar om å fullføre. Denne veka vart Agnes Ravatn dessutan ein av dei ti Morgenbladet kåra som Noregs beste forfattarar under 35: «Med sitt omfattende og overbevisende forfatterskap er Ravatn å anse som en sjelden begavelse i den norske samtidslitteraturen.» Eg har aldri lese noko av Ravatn tidlegare, eg har hatt lyst til å lese Operasjon sjølvdisiplin, men har ikkje kome så langt (jada, ironisk).

Agnes Ravatn. Foto: Agnete Brun

Agnes Ravatn. Foto: Agnete Brun

Eg snakka vidare med ein annan kollega som såg framsyninga helga før, ho meinte at det kanskje er best å ikkje ha lese boka. Ho sa at boka har eit krimaktig plot, og at det altså kan vere litt øydeleggjande å vite alt som kjem til å skje. Ein tredje kollega, som har same om ikkje litteratursmak så iallfall litteraturinteresse som meg, kunne fortelje at ho likte boka kjempegodt og la vekt på at boka er spennande. På det tidspunktet hadde eg lese 20–30 sider som eg ikkje syntest var spennande i det heile tatt.

Eg begynte fort å nærme meg halvvegs og koste meg med at eg for ein gongs skuld las ein «ordentleg roman» med plass til levande skildringar og truverdige karakterar.

Ein «ordentleg roman»
Men så sette eg meg i parken ein av dei solrike dagane før eg skulle på teatret og kom faktisk godt i gang med lesinga. Eg begynte fort å nærme meg halvvegs og koste meg med at eg for ein gongs skuld las ein «ordentleg roman» med plass til levande skildringar og truverdige karakterar. Men eg kom aldri i mål med boka likevel, andre sommaraktivitetar stal merksemda mi.

Vanlegvis les eg tynne bøker av debutantar fødd på 1990-talet og den slags. No for tida, altså no når eg skriv dette innlegget, les eg Stig Aasviks Indre anliggender. Eg har aldri vore borti maken til sjølvgransking, alle setningane startar med «jeg», der er ingen avsnitt, ingen tematiske inndelingar, forfattaren hoppar frå tema til tema og han fortel mykje om seg sjølv som eg aldri har tenkt over med meg sjølv. For eksempel kva del av andletet han likar best. Stig Aasviks favorittdel er auga, eg trur eg likar munnen min best.

Fugletribunalet handlar om 32 år gamle Allis Hagtorn som flyttar frå byen og langt ut på landet til ein mann i 40-åra, Sigurd Bagge, som treng hjelp til hus- og hagearbeid medan kona er bortreist. Handlinga er lukka rundt desse to, fortald frå Allis’ synsvinkel. Det nøstast opp at Allis har flykta frå ektemannen sin og heile livet sitt fordi ho har rota seg inn i ein skandale med kringkastingssjefen, noko som i tillegg til ein tv-jobb gjorde henne til rikskjendis. Men Bagge har ikkje tv og dreg derfor ikkje kjensel på Allis. Han har derimot sine eigne demonar å kjempe mot, men sidan eg berre las litt under halve boka, fekk eg ikkje greie på dette før eg såg stykket.

Særleg beit eg meg merke i korleis Allis følte seg audmjuka og lita i Bagge sitt selskap, ein forferdeleg kjensle eg har opplevd mange gongar sjølv, men som eg ikkje kan hugse å ha vore borti i litteraturen tidlegare.

Som skapt for teater
Det mest interessante, så langt som eg kom i romanen, var samspelet karakterane imellom. Ubalansen mellom Bagge og Allis, som primært er konstruert av Bagge, men kanskje òg av Allis’ skam, er godt skildra. Særleg beit eg meg merke i korleis Allis følte seg audmjuka og lita i Bagge sitt selskap, ein forferdeleg kjensle eg har opplevd mange gongar sjølv, men som eg ikkje kan hugse å ha vore borti i litteraturen tidlegare. Den krimaktige spenninga merka eg derimot lite til, sjølv om Bagge er ein litt lunefull type og at det liksom var noko som ulma der.

Uttrykket i Fugletribunalet er nokså teatralsk. Vi møter desse to underlege skikkelsane som er putta inn i eit hus for seg sjølve. Mange av setningane er ufullstendige, språket er altså ganske kortfatta. «Poetisk» vil for mange kanskje vere ei meir presis nemning. Eg trur på Ravatn når ho uttalar seg slik om at romanen skulle bli teater: «Det er ein draum som har gått i oppfylling, ein draum eg ikkje har vågd å drøyma høgt.»

Fugletribunalet7

Fuglane veit
Eigentleg skulle denne teksten berre handle om korleis det er å vere på teater når ein har lese i underkant av halve boka stykket er basert på. Men eg hugsar ikkje så mykje av dette lenger.

Eg (og kameraten min) kjem nok ikkje til å gløyme at Marie Blokhus såg så bra ut naken at ho kunne gjort kvar ei kvinne (og mann, for så vidt) misunneleg. Eg hugsar at eg likte teateropplevinga elles òg, men at eg først reagerte på bruken av dei tre personifiserte fuglane. At eg ikkje synst dei passa inn, men at eg tenkte at det nok var noko i boka eg ikkje hadde kome til enno. Boka heiter jo Fugletribunalet, så der er vel ein fugletematikk eller -metafor eg ikkje hadde rekt å få ordentleg med meg, men etter kvart skjønte eg at uansett kva som står i boka, er bruken av dei tre fuglane, ein måse, ei ørn og ei stokkand, eit svært vellukka grep for å få fram Allis’ indre liv.

Allis Hagtorn og Sigurd Bagge flyktar frå skamma over noko dei har gjort, eg flyktar vel frå noko eg òg, det er jo berre å sjå på denne teksten, her er det stort sett ikkje anna enn digresjonar, minimalt å feste blikket på.

Å flykte til eller flykte frå
Kanskje eg hugsar meir av teaterstykket enn eg trudde, eg trudde eg berre hugsa at det sto kvite limousinar utanfor Bristol då vi kom ut på gata etterpå og at eg då kom på at det var Sveriges nasjonaldag, at eg vidare tenkte på kor glad eg var for å ha ein heim og gå inn i då eg ålte meg gjennom folkefesten på Youngstorget, eg har alltid vore ein sånn som helst flyktar vekk frå folk, kanskje litt slik som Allis og Bagge. Eg trudde eg berre hugsa at eg då eg kom heim med ein gong vart rastlaus og ville ut igjen, at eg har begynt å akseptere at det er slik eg er for tida, eg finn sjeldan roa åleine, eg har fuglar i kroppen, av og til er det måsar og kråker, dei bur utanfor vindauget mitt også, av og til vaknar eg om nettene på grunn av dei.

Allis Hagtorn og Sigurd Bagge flyktar frå skamma over noko dei har gjort, eg flyktar vel frå noko eg òg, det er jo berre å sjå på denne teksten, her er det stort sett ikkje anna enn digresjonar, minimalt å feste blikket på. Men eg trur iallfall eg har funne ut at eg ikkje har lyst til å leve mine siste dagar i eit hus langt ifrå alt og alle. Eg håpar det vil ordne seg for Allis òg.

 

Kjelder:

Morgenbladet litteraturkåring 2015 (bilag til Morgenbladet 29. mai–4.juni 2015)

Ravatn, Agnes. (2013). Fugletribunalet. Oslo: Samlaget

«Fugletribunalet blir teater» (Framtida, 6. november 2014): http://framtida.no/articles/fugletribunalet-blir-teater#.VXf0CEa1eHc

 

Les også vår omtale av Agnes Ravatns Operasjon sjølvdisiplin!

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.