Dumpa og deppa på Deichman
-Hvordan skal jeg si dette… sier han. -Bare si det, sier jeg. -Jeg ble dumpa for to måneder siden. Og så tenkte jeg en lydbok kanskje kunne hjelpe.
Tekst: Ingela Nøding/Foto over: martin, Flickr
Han presser den sammenrullede paraplyen lett mot nesen og kniper øynene sammen. Det er ikke lett å brette ut sjela si for fastlegen. Å gjøre det for en biblioteksansatt, kan saktens ikke være mye enklere. Likevel er det det denne utrolig modige låneren gjør. – Jeg har vært skikkelig nede, sier han. -Kanskje du har noen tips? Det trenger ikke handle om kjærlighet. Jeg trenger bare noe som kan muntre meg litt opp…
Han er en ung, flott mann, trolig et sted i tjueåra. Nydumpet og i sorg. Dette er åpenbart min svenneprøve. Hva skal jeg anbefale?
Tenk!
-Oj! sier jeg. -Det var litt av en nøtt. Det må vi få til! Hjernen min arbeider febrilsk. Jeg ser meg om i det lille lydbokrommet. Her er det bare å gå systematisk til verks. Blikket scanner hyllene. Sæterbakken? Gud nei. Jeg begynner å forstå hvor mye som står på spill her.
-Jeg skal plukke ut litt forskjellig, så kan du se på dem og velge litt, sier jeg. – Det er jo så mye trist litteratur, tenker jeg høyt. Her gjelder det å huske hvordan bøkene ender også. Ikke bare tematikk. Med andre ord tar jeg ikke Kjersti A. Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Selv om jeg elsker den svarte humoren i den. Alle vet hvor skjør man er under en kjærlighetssorg. Det føles som om jeg bærer ansvaret for et menneskeliv i hendene.
Lite utvalg?
Jeg plukker og plukker. Jeg må velge mellom følgende: det som ikke er utlånt, kjente norske forfattere, bestselgere og klassikere. Det er stort sett det som utgis som lydbok. Med andre ord: enten trist, dramatisk og traurig eller veldig rosa, rødt og gult. Ikke Brontë (for mørkt). Ikke Dostojevskij eller Ibsen (like mørkt). Ikke Wassmo (fremdeles mørkt). Ikke Samartin (for rødt og gult).
Dette er det jeg napper ut til ham (gud vær meg nådig):
1. Doppler av Erlend Loe
(Om å få en oppvekker og knytte nye bånd.)
2. Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda
(Om å slite på det personlige plan, men finne trøst hos venner.)
3. Juliet, Naked av Nick Hornby
4. Den fantastiske reisen til fakiren som gjemte seg i et IKEA-skap av Romain Puértolas
(«Skrudd og sjarmerende fransk bestselgerroman med alvorlig bunn,» ifølge Gyldendal)
5. En mann ved navn Ove av Fredrik Backman
6. Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson
Jeg har begynt å opparbeide meg en del forslag til emner som bør inn i bibliotekar- og litteraturvitenskaplig utdanning.
*
Foto: Lydbokforlaget, Gyldendal, Cappelen Damm, Pirat, Samlaget, Aschehoug.
4 kommentarer til “Dumpa og deppa på Deichman”
Det er stengt for kommentarer.
Her er tilbakemeldingene jeg har fått inn så langt!
Mulig feilvalg:
«Saman er ein mindre aleine» (kan være deprimerende med folk som finner kjærligheten.)
Å velge bort «Jo fortere jeg går…» (herlig humor).
Mulig godt valg:
«Juliet, Naked» (funka på kollega med hjertesorg)
Annen oppmuntrende litteratur:
«Du skal elske lyset» (roman) av Margaret Skjelbred
«Long distance call» (langdikt) og «Og derr! var sommeren igang» (fortellinger) av Lars Saabye Christensen
Noe av Arto Paasilinna (svart humor)
Rettelse: «Og derr! var sommeren i gang» er skrevet av Jo Nesbø, ikke Lars Saabye Christensen.
Jeg vil anbefale alt av Jack London for en med kjærlighetssorg. Der er det barsk natur og spenning, og den eneste kjærligheten er den mellom en mann og hans hund/ulv/ulvehund/hundeulv.
Bra forslag. Mange finner jo trøst i nettopp naturen og i dyrs åpenhet og trofasthet.