Dumpa og deppa på Deichman

-Hvordan skal jeg si dette… sier han. -Bare si det, sier jeg. -Jeg ble dumpa for to måneder siden. Og så tenkte jeg en lydbok kanskje kunne hjelpe.

Tekst: Ingela Nøding/Foto over: martin, Flickr

Han presser den sammenrullede paraplyen lett mot nesen og kniper øynene sammen. Det er ikke lett å brette ut sjela si for fastlegen. Å gjøre det for en biblioteksansatt, kan saktens ikke være mye enklere. Likevel er det det denne utrolig modige låneren gjør. – Jeg har vært skikkelig nede, sier han. -Kanskje du har noen tips? Det trenger ikke handle om kjærlighet. Jeg trenger bare noe som kan muntre meg litt opp…

Han er en ung, flott mann, trolig et sted i tjueåra. Nydumpet og i sorg. Dette er åpenbart min svenneprøve. Hva skal jeg anbefale?

Tenk!

-Oj! sier jeg. -Det var litt av en nøtt. Det må vi få til! Hjernen min arbeider febrilsk. Jeg ser meg om i det lille lydbokrommet. Her er det bare å gå systematisk til verks. Blikket scanner hyllene. Sæterbakken? Gud nei. Jeg begynner å forstå hvor mye som står på spill her.

-Jeg skal plukke ut litt forskjellig, så kan du se på dem og velge litt, sier jeg. – Det er jo så mye trist litteratur, tenker jeg høyt. Her gjelder det å huske hvordan bøkene ender også. Ikke bare tematikk. Med andre ord tar jeg ikke Kjersti A. Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Selv om jeg elsker den svarte humoren i den. Alle vet hvor skjør man er under en kjærlighetssorg. Det føles som om jeg bærer ansvaret for et menneskeliv i hendene.

Lite utvalg?

Jeg plukker og plukker. Jeg må velge mellom følgende: det som ikke er utlånt, kjente norske forfattere, bestselgere og klassikere. Det er stort sett det som utgis som lydbok. Med andre ord: enten trist, dramatisk og traurig eller veldig rosa, rødt og gult. Ikke Brontë (for mørkt). Ikke Dostojevskij eller Ibsen (like mørkt). Ikke Wassmo (fremdeles mørkt). Ikke Samartin (for rødt og gult).

Dette er det jeg napper ut til ham (gud vær meg nådig):

1. Doppler av Erlend Loe

(Om å få en oppvekker og knytte nye bånd.)

2. Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda

(Om å slite på det personlige plan, men finne trøst hos venner.)

3. Juliet, Naked av Nick Hornby

(Om trøbbel i parforhold av morsom forfatter.)

4. Den fantastiske reisen til fakiren som gjemte seg i et IKEA-skap av Romain Puértolas

(«Skrudd og sjarmerende fransk bestselgerroman med alvorlig bunn,» ifølge Gyldendal)

5. En mann ved navn Ove av Fredrik Backman

(Rar middelaldrende mann får nytt håp? Jeg har bare lest den andre boken av Backman.)

6. Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant av Jonas Jonasson

Søkte hjelp hos biblioteket

Den unge mannen sier han vil ta med seg de fire øverste. Jeg sier at ingenting hjelper, men at jeg håper disse kan hjelpe litt. Det ser ut som han holder på å begynne å gråte. Jeg sier det-er-utrolig-bra-at-han-kom-til-oss-og-velkommen-tilbake. Han takker og flykter ut av det lille rommet.

Tenk det: Han kom til biblioteket med sitt knuste hjerte. For å få hjelp og veiledning. For litt siden skrev vi om biblioterapi og bøker som redder liv. Er biblioteket blitt den nye sjelesørgeren?

Og hva kunne vi tilby? Når jeg nå ser på lista over hva jeg ga ham, begynner jeg å lure på en del ting:

* Er ingrediensene humor og håp oppskriften på en bestselger?

* Gode kjærlighetsromaner er jo knapt å oppdrive i norsk litteratur. Men er lykkelig slutt også en dealbreaker hvis du skal skrive en roman med litt tyngde?

* All litteratur må jo ha en form for konflikt, men må jeg virkelig bare velge bestselgere hvis jeg skal anbefale oppmuntrende litteratur?

* Hadde den ulykksalige, unge mannen bedt om papirbøker, hadde kanskje valget vært enklere. Eller hadde det det? Og valgte jeg feil bøker?

* Hva hadde du anbefalt?

Jeg har begynt å opparbeide meg en del forslag til emner som bør inn i bibliotekar- og litteraturvitenskaplig utdanning.

*

Foto: Lydbokforlaget, Gyldendal, Cappelen Damm, Pirat, Samlaget, Aschehoug.