Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Vidar Kvalshaug Anbefalinger 5. juli 2015

Du trenger ikke lese dårlige bøker selv om det er sommerferie

Ti skarpe valg som likevel har sommerens egen, sløve rytme i seg.

Tekst: Astrid Werner og Vidar Kvalshaug/Foto: Vidar Kvalshaug

FullSizeRender(1)Juni, juli, august. Tre måneder, små dikt i seg selv, summende drømmer med forventningene, luktene og lydene og alt man skal få lest. Bare vent til ferien, da skal vi få bukt med bunken på nattbordet, da skal vi ta igjen – bare vent!

Og så er man på en flyplass, kiosk eller feriebybutikk og griper noe som er lett å bære, lett å lese, lett å glemme. Det trenger ikke være sånn.

Bokhandelen har alltid sommerkampanjer, sommerbord og sommertilbud, og mye er av den lette sorten. Hvis kriteriet for en sommerbok er at den skal være fjærlett i innhold, har vi ingen forståelse for det. Er kriteriet at bøkene skal kunne overleve en hånd med solkrem eller ligge på en strand der barn løper? Legg heller igjen smartmobilen og ipaden i sommerhuset –det er disse dingsene som ikke tåler sand og regn. Bøkene tåler en støyt.

Og hvorfor skal du nøye deg med sukkerspinninnhold om sommeren? Er ikke dette årstiden hvor du faktisk har litt tid til å fordype deg?

Vi, Astrid Werner og Vidar Kvalshaug på Deichman, har valgt ut ti bøker som er sterkt sommerlige i handling eller har sommer i tittelen og lar dem snakke for seg selv:

 

sommerboken«Doktor Glas» av Hjalmar Söderberg:

«Jeg har aldri før sett en slik sommer. Hundedagerhete siden midten av mai. Hele dagen står en tykk tåke av støv helt stille over gatene og torgene.  Først utpå kvelden livner man en smule til. Jeg gikk nettopp en aftentur, slik jeg gjør nesten hver dag etter sykebesøkene, og dem er det ikke mange av nå om sommeren. Det kommer en sval, jevn luftstrøm fra øst, tåken letter, seiler langsomt bort og blir et langt slør av rødt støv borte i vest.»

 

«Sommerboken» av Tove Jansson:  

«Sophia spurte hvordan det var i himmelen, og hennes farmor svarte at kanskje som den engen der – de gikk akkurat forbi en liten hage på landsbyveien og stoppet for å se. Det var meget varmt, landeveien var hvit og full av sprekker, og alle plantene langs grøftekanten hadde støvete blad. De gikk inn i hagen og satte seg i gresset, som var høyt og fritt for støv, det vokste blåklokker der og kattefot og smørblomster.»

 «De gikk inn i hagen og satte seg i gresset, som var høyt og fritt for støv, det vokste blåklokker der og kattefot og smørblomster.» Fra «Sommerboken».

«Insektsommer» av Knut Faldbakken:

«Jeg så Marie for meg, høy og blond og blussende i tunet, eller etter veien, eller blant bærbuskene, eller med bar, hvit rygg og nakne skuldre ved Mølledammen da vi hadde badet alle sammen, alle uten tante Linn som ikke likte vannet: Hun hadde vært så ung, så blomstrende, med kinn som epler, øyne som to rift av sommerhimmel, hun hadde fått meg til å tenke allerede da, for to år siden, før jeg kunne skjelne mellom opprømthet og ild: Jeg hadde badet naken uten lov den samme kvelden, ligget og beundret kjønnet mitt i gresset etterpå.»

 

påterrassenimørket«Under høststjærnen» av Knut Hamsun:

«Sjøen laa spejlblank igaar og den ligger spejlblank i dag. Det er Indian summer og Varma paa Øen – og o hvor det er Mildhed og Varme! – men ingen Sol. Mange Aar er gaat siden jeg var i slig Fred, kanske tyve eller tredive Aar, kanske i et tidligere Liv. Men engang før, tænker jeg, maa jeg vel ha smagt denne Fred eftersom jeg gaar her og nynner og er henrykt og bryr mig om hver Sten og hvert Straa, og disse synes at bry sig om mig igjen.»

 

«På terrassen i mørket» av Hanne Ørstavik:

«Og det er svalende med vinden når båten kjører, og jeg pleide alltid å lene meg inntil faren min da, bak ved motoren, han styrte, og jeg sovnet alltid der, på båten, lukket øynene og så ingen ting, det var duren av motoren og den varme vinden og kroppen til den store faren min helt inntil.»

 

«Syndere i sommersol» av Sigurd Hoel:

«Vi rodde de unge pikene hjem om aftenen over et blikkstille sund og så i sommernattens halvmørke flaggermusene skimte over vannet som lydløse gjenferd av svaler. Alt var stille, vi kunne høre vannet putre mot båtsiden og dråpene dryppe fra årebladet ned i sjøen. Morilden var ikke kommet i vannet ennå.»

«Alt var stille, vi kunne høre vannet putre mot båtsiden og dråpene dryppe fra årebladet ned i sjøen.» Fra «Syndere i Sommersol».

 

Syndere-i-sommersol«Sommer uten menn» av Siri Hustvedt:

«Da jeg lå i sengen den junikvelden, rullet en tordenbyge inn over byen, og det tordnet høyt, skarpe smell lik en serie detonasjoner blandet med buldrende brak som gjenlød rett over meg igjen og igjen.  Like etterpå kom den susende lyden av tett, heftig regn utenfor.  Jeg husket barndommens store stormer, husket å våkne om morgenen og se at grener hadde blåst av trærne og lå strødd nedover hele gaten. Jeg husket den trolske stillheten som kommer før en tornado eller et tordenvær, som om hele jorden holdt pusten, og den nifse, grønnlige fargen på himmelen. Jeg husket hvor stor verden er.»

 

«Sommerhuset», novelle av Johan Borgen:

«Det var bare i en viss vinkel det kunne sees. For den som fór forbi var det synlig bare et øyeblikk, det dukket opp og forsvant. Det hendte mange at de tenkte: Var det noe hus? I den grad tilsvarte det forventningen om et lite hus i en fjellsprekk ved sjøen, vernet mot vind, åpent mot glitter av sol og sjø. Det kunne gå for å være den drømmen hver mann drømte om et lite hus ved en bukt, gjemt for verden.»

 

«Sommer uten brev» av Line Baugstø:

slåttekar«Verandadøren til naboen står åpen.  Jeg la merke til det i går også, og den er fremdeles ikke lukket. En åpen verandadør i august er normalt ikke noe å bry seg om, særlig ikke med tanke på det gode været vi har hatt de siste ukene, men nå har det begynt å regne, og huset er mørklagt. Den åpne døren er feil. Det er det jeg tenker på mens jeg parkerer folkevognen ved postkassene og henter ut kofferten fra baksetet. Døren burde vært lukket.»

 

«Slåttekar i himmelen» av Edvard Hoem:

«Han var ein mager mann, med heilskjegg og hår som krølla seg når han arbeidde fram sveitten. Han gjekk alltid med hatt når han slo, så han ikkje skulle bli for solbrend i ansiktet, men underarmane og hendene vart mørkebrune, det kunne ikkje ein arbeidsmann gjera noko med.»

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.