Fra narkoreir til statsministerpalass

Deichmans historie er lang og brokete. Her er høydepunktene fra de siste hundre årene. Del 2.

Tekst: Katrine Judit Urke

Jeg har kasta meg på en idé om å finne fram gamle saker om Deichmanske bibliotek og samtidig få vist dere noen av mulighetene som finnes i databaseutvalget vårt. Jeg har brukt Nasjonalbibliotekets avisdatabase som har digitalisert flerfoldige aviser, noen av dem helt tilbake til slutten av 1700-tallet. Jeg har funnet fram saker om Deichmanske (med søkeord «Deichmanske», så eventuelle saker der det bare står «Deichman» er utelatt) hvert tiår fra og med 1915 til og med 2015.

Her er del to, med mine personlige favorittsaker fra 1965–2015. Del 1, med saker fra 1915–1955 ble publisert i august og kan leses her.

Deichmanske for 50 år siden: «en institusjon som Oslo ikke bør være stolt av»

Jeg får 111 treff på «deichmanske» i 1965-arkivene. Det handler generelt, i alle de årene jeg har gått gjennom i denne delen, mye om regjeringskvartalet, om nye Deichman og om gamle Deichman, og for 1965 har jeg notert følgende: «mye om regjeringskvartalet (mange er sinte osv.)».

Sint er også kronikør Jan Tystad, han er faktisk sint på biblioteket. Under overskriften «Våre utrivelige bibliotek» skriver han 25. november 1965 i Dagbladet at «[n]orske bibliotek er til å ta skrekken av, ikke minst Oslos hovedbiliotek (sic), Deichmanske.» Tystad er derimot mye mer imponert over bibliotekvesenet i Sverige, og sammenlikner det med norske bibliotek, eksemplifisert med Deichmanske:

«Deichmanske er i dag en institusjon som Oslo ikke bør være stolt av. Allerede inngangen til hovedbiblioteket er lite innbydende, og inntrykket blir ikke bedre når man er kommet innenfor. I hovedutlånet er det tre pinnestoler for dem som vil sette seg ned og bla litt i bøkene før de låner dem med hjem. Servicen varierer fra bibliotekar til bibliotekar – man kan bli godt mottatt, eller man kan føle seg som en forbryter ved å stille spørsmål.»

Så der fikk vi den. Tystad får imidlertid svar på kronikken sin noen dager senere, men ikke med noe forsvar av Deichmanske, men av andre norske biblioteker.

…noen er mindre forsiktige. Det kan ‘bokmerker’ som makrell i tomat og pølsepålegg vitne om.

Deichmanske for 40 år siden: Makrell i tomat og pølsepålegg som bokmerke

I 1975 får jeg 185 treff. 16. april 1975 skriver Aftenposten om at lånere ødelegger bøker i stedet for å betale noen kroner for å kopiere. Bokbinderen forteller om metodene til bokvandalene: «Bruk av barberblad synes utbredt og det er ekstra kjedelig fordi barberbladet ofte skjærer seg ned i 8–10 sider under det blad som fjernes.» Videre forteller bokbinderen at de fleste behandler bøkene bra, men at «noen er mindre forsiktige. Det kan ‘bokmerker’ som makrell i tomat og pølsepålegg vitne om.» Kanskje bokbinder Egil Johannessen var mannen bak sitatet på Frie tøyler-kalenderen 10. mai 2013? 

Hinderløp for å låne bøker
4. november 1975 er det på trykk i Aftenposten en sak om at «Samarbeidskomiteen av bibliotekarbeidere og forfattere» reagerer på bibliotekenes dårlige økonomi blant annet med å lage et stigespill-aktig brettspill kalt «Jeg vil låne bøker». «Her må man ‘gå tilbake’ når man kommer til ruter med betegnelser som ‘Biblioteket har for få barnebøker’, ‘Skolen har ikke kjøpt boka’, ‘Biblioteket har bare penger til å holde åpent én dag i uka’, ‘Biblioteket har ikke råd til nye bøker’, ‘Biblioteket ligger langt fra hjemstedet ditt’ og ‘Boka er på utlån’.» Tilsvarende positive ruter får spilleren til å rykke nærmere målet (som altså er å låne bøker).

Glemsel i julestria
Helt på tampen av året, 20. desember, trykker A-magasinet en mistet/funnet/glemt-sak, signert «Rengjøringspersonalet». Saken gjelder Deichmanske: «Vedkommende som glemte to stk. hørselsvern på Deichmanske Bibliotek, avdeling Sarsgata, må fjerne disse på grunn av soppdannelse». Neste sak gjelder en gjenglemt (?) dobbel Svanemadrass i en telefonkiosk. Julestria var åpenbart hard også på 1970-tallet.

«Vedkommende som glemte to stk. hørselsvern på Deichmanske Bibliotek, avdeling Sarsgata, må fjerne disse på grunn av soppdannelse»

Deichmanske for 30 år siden: 200 års-jubileum

1985, Deichmanske biblioteks 200 års-jubileum, gir meg 278 treff i Nasjonalbibliotekets avisdatabase. Feiringer gjør jo at folk blir glade, så her er det en litt mer positiv tone enn i 1965 og 1975. 9. januar 1985 er det faktisk en som forteller Aftenposten at han «anbefaler Deichmanske bibliotek på det varmeste!». Aftenposten ser seg vel å merke nødt til å påpeike at dette utsagnet ikke kommer fra en bibliotekar.

Deichman – den rareste bygningen i Oslo
Bergens tidende vier stor plass til Oslos folkebibliotek på selveste jubileumsdagen, 12. januar. I ingressen skriver de at «I dag har over 1 million bøker geburtsdag» og fortsetter med å informere om bygningen: «Deichman er vel den rareste bygningen i Oslo. Den er fra 1933, og da bygningen var ny, ble den både karakterisert som ‘en tarvelig filmkulisse’ og ‘et amerikansk milliardærpalass’.» Bergens tidende forteller også at biblioteket i Indianapolis var inspirasjonen for bygget.

«Hvis du befinner deg på Deichmanske bibliotek i Oslo og det bryter ut brann, og du kan redde fire bøker – hvilke vil det bli?»

Boklig verdivurdering
Bergens tidende har 11. februar klippet en sak fra Norges Handels- og Sjøfartstidende (som Dagens Næringsliv altså het fram til 1987) med et lite intervju av den nye formannen i Norsk Kulturråd, Oddvar S. Kvam. Kvam blir stilt følgende spørsmål: «Hvis du befinner deg på Deichmanske bibliotek i Oslo og det bryter ut brann, og du kan redde fire bøker – hvilke vil det bli?» En artig vri på en problemstilling det kanskje er nærliggende å tenke at hadde vært formulert på en annen måte i de fleste andre aviser.

Protest mot Treholt-hysteriet
På denne tida var jo Treholt-saken på sitt mest aktuelle, og 2. mars 1985 har Dagbladet en fiktiv 5 på gaten-sak, «Følger DU med i Treholt-saken?». Et av «svara» er «Nei, men kan De si meg veien til Deichmanske bibliotek?»

«Tro det eller ei, Schous plass på Grünerløkken skal bli en av byens nye perler.

«Rammen rundt filialen til Deichmanske bibliotek, et staselig bygg fra 1914, vil derved bli ganske annerledes i fremtiden.»
For meg, som ung innflytter til Oslo generelt og Grünerløkka spesielt, er det veldig rart å tenke på at Grünerløkka ikke alltid har vært som det er. Jeg kjenner et slags ubehag når jeg leser i Aftenposten fra 4. juni 1985 der det er en sak med tittel «Schous plass, ny perle i byen?» som starter slik: «Tro det eller ei, Schous plass på Grünerløkken skal bli en av byens nye perler. […] Nå er plassen preget av forfall og forslumming […].»

Deichmanske bibliotek for 20 år siden: Postmodernisme

I 1995-arkivene får jeg 217 treff på «deichmanske». Veldig mange av sakene handler om Jostein Gaarders Sofies verden som jo tar helt av dette året; i 1995 ble den faktisk verdens mest solgte roman. Og så får jeg en del treff på annonser fra kommunen om saksdokumenter som kan ses på biblioteka.

Amfetamin på Deichmanske
Men det mest oppsiktsvekkende, for meg, er hvordan 90-tallet postmodernisme slår meg i ansiktet med én gang. 7. januar 1995 skriver Aftenposten om tre søsken som aldri fant fotfeste. En fargerik, velskrevet, varm og underholdende artikkel der det fortelles at den eldste av de tre søskenene, Erik, tok sin første sprøyte amfetamin på Deichmanske: «Så dårlig likte Erik seg på skolen at han rømte. Han stakk resolutt av til Oslo hvor han brøt seg inn på Det Deichmanske Bibliotek en natt og satte sin første sprøyte amfetamin. Fortsatt 12 år gammel.»

Hjemmebrent på Deichmanske
I mars 1995 ble en vandreutstilling om det norske spritmiljøet åpna på Deichmanske bibliotek. I Rana blad 11. mars kan vi lese at fotografiene av Rune Eraker har titler som «Det surkler på loftet», «Kaffedoktor» og «Småsalg». Utstillingen er et ledd i Regjeringens aksjon mot ulovlig spritomsetning, og fotografen utga også i denne sammenheng en bok sammen med journalist Arne Jørstad Riise. Aftenposten har 22. mars en sak om prosjektet der vi i en faktaboks kan lese at «Annenhver nordmann sier han vil kjøpe én liter fint, originaltappet brennevin til 100 kroner dersom han fikk tilbudet.» I boka, som fikk tittelen Den ulovlige spriten : om spriten, smuglingen, markedet, transporten, organiseringen, hvitvaskingen, hjemmebrenningen og holdningene kan vi lese følgende utsagn: «Jeg har selv vært i selskap på Oslos beste vestkant, og blitt servert hjemmebrent i velkomstdrinken.» Fotografiene og tekstene i boka er skremmende, alt er fotografert i svart-hvitt og mange av bildene er nokså uklare. Jeg biter meg særlig merke i fotografiet under som gir meg assosiasjoner til karakteren Benny i tv-serien The julekalender som jo ble sendt jula 1994:

  

 

Et kunnskapens tre må få stå fritt/ først da er Deichmanske ditt og mitt!

Nye Deichman på Byporten? Engasjement i diktform
Også i 1995, som så mange ganger tidligere, er det diskusjoner om hvor et nytt hovedbibliotek skal ligge. I april kommer Oslo kommune med en kulturmelding der det foreslås å legge nytt Deichman i nærheten av Oslo S. I 1990 ble det lansert en idé om å plassere Deichmanske i Galleri Oslo, og i Aftenposten 24. april blir byrådet kritisert for at de ikke grep den sjansen og slik løste saken om nytt hovedbibliotek. Sommeren 1995 blir planene om å legge et nytt hovedbibliotek  i nærheten av Oslo S litt mer konkrete. Det foreslås at nye Deichman blir plassert på Byporten. Deichmanskes ansatte ønsker forslaget velkomment. Det gjør også forfatter Jan Kjærstad. Men ikke alle er enige. Foreninga Deichmans Venner mener Byporten heller kan bygges som en filial enn et nytt hovedbibliotek, kan vi lese i Aftenposten 6. juli. Og utover sommerukene ruller debatten. Det er mange som er imot å plassere biblioteket midt i trafikkmaskina. 19. juli trykker Aftenposten faktisk et dikt om saken undertegna «En vandrer i byen»:

Så skulle det siste ord være sagt
og plasseringen av biblioteket være lagt,
en bygning midt i et konglomerat
av flere bygninger som resultat?
Et kunnskapens tre må få stå fritt,
først da er Deichmanske ditt og mitt!

Samme dag trykker også Klassekampen et indignert dikt om saken signert MOGOP:

Først gallerikatakomber
Nå byport plassering
Et boksmykke rammet inn
av asfaltnatur og motorakustikk
Ingen ting er verre
enn de Deichmanske søyler
for hovedstadens biblioteksjef

Tidlig på høsten er skissene for Byporten-biblioteket klare. Fagfolka er positive til ei bedring av denne tomta som de anser som «en skamplett på Oslo-kartet». 7. september trykker Aftenposten en tegning som iallfall så vidt jeg kan se viser at Deichmanske var tenkt plassert nøyaktig der restauranten Egon Byporten ligger i dag. «SETTER TING I PERSPEKTIV», har jeg notert. Men om ikke annet er jo Egon et nesten like folkelig samlingspunkt som biblioteket.

Seinere (13. september) svarer Høyres bystyregruppe at de vil utrede et forslag om en utviding av hovedbiblioteket på Hammersborg med blant annet inntil seks underjordiske etasjer og multimediesenter. Og noen uker etter (28. september) leser jeg i Aftenposten at det faktisk er satt av penger til å kjøpe Byporten-tomta. Men ingen Nye Deichman-planer ble vedtatt i 1995 heller.

«Å gi folk Cupido fordi de angivelig ønsker det, er det samme som om vi skulle ha åpnet for offentlige bordeller.»

Pornografi på biblioteket
27. april trykker Klassekampen en sak om ytringsfrihet: Syv norske bibliotek (deriblant Deichmanske) låner ut Cupido, noe Kvinnegruppa Ottar reagerer på. Ottar mener bladet er grov porno (faktisk det groveste styremedlemmet som uttaler seg har gjennomgått) og at det faktisk har pedofilsk innhold, men ikke nok med det: «De var først ute med pierceing (sic!), tekstene deres inneholder seanser mellom mennesker og dyr, og bladet forherliger seksualitet knyttet til ydmykelse og straff.» Ottar mener naturligvis at Cupido må bort fra bibliotekene: «Å gi folk Cupido fordi de angivelig ønsker det, er det samme som om vi skulle ha åpnet for offentlige bordeller.»

Biblioteket konkurranseutsettes
I Aftenposten fra 24. mai 1995  leser jeg en interessant sak for litteratursosiologisk interesserte. Der står det nemlig at bokhandlerkjeden Libris har laga bibliotek med dealen: Betal kr. 295 for å låne opp til 50 bøker i året. Dog bare én bok om gangen. Men man får én bok i gave på slutten av året (derfor er det ikke krise å eventuelt glømme å levere tilbake). Og så blir det ingen ventelister på de populære titlene! Dette høres jo ut som en knallidé, særlig for bokklubbkunder som ikke har behov for å eie alt de leser, men det ble visst ingen suksess likevel.

Tusen takk til Espen Haavardsholm og hans kvisete kompis. Og Georg Johannesen, så klart.
I Bergens tidende 29. mai 1995 skriver forfatter Espen Haavardsholm en kronikk om da han oppdaga lyrikken, og jeg må bare tillate meg å gjengi en forholdsvis stor del av dette fordi diktutdraget som står nederst er det vakreste jeg noensinne har lest om forelskelse:

«Den vinteren jeg fylte seksten kom jeg over en diktbok som forandret retning på livet mitt. […] At jeg denne spesielle vinterkvelden overvant mine sterke fordommer mot lyrikk og tok ut av Deichmanhylla en tynn liten biblioteksinnbundet samling med tittelen ‘Dikt 1959’, skyldtes trolig en anbefaling fra en eldre kamerat i skoleavisredaksjonen. Jeg husker iallfall – da jeg på måfå slo opp i boka for å se hva det var for noe lyrisk skvip denne kvisete og diktinteresserte kameraten hadde forsøkt å pådytte meg – at de to første linjene øynene mine falt på var disse: ‘Her skjer ingenting / Her bor bare mordere’.
Jeg satte meg på en av de små blåbrune krakkene bibliotekarene på Deichman bruker til å nå opp på øverste hylle med, og leste diktet fra begynnelsen. Det het ‘Et dikt om tid’, og var delt opp i sekvenser. ‘Annen glede’ lød:
‘Om fluene sitter i øyekroken
til en blind tigger i Dehli
kan min pike si: Du har pene øyne
og når hvert annet spebarn dør
i hvert annet land
kan jeg tenke
Jeg vil ha barn med henne.'»

Deichmanske: En verna arbeidsplass?
20. juli 1995 ser vi i Aftenposten en sak om at Norsk bibliotekforening (og lånerne) ønsker bedre åpningstider på biblioteket fordi færre låner skjønnlitteratur. 4. august trykkes et leserinnlegg signert «Skattebetaler». Vedkommende mener at utlånet går ned rett og slett fordi besøket går ned, noe som skyldes at biblioteket er utdatert:

«Spørsmålet er om Deichmanske er en vernet arbeidsplass. I såfall må man jo se dette på en helt annen måte. […] Bør ansvarlige politikere nå ta tak og få denne alderdomssvake institusjonen nedlagt?[…]»

«Hår i sterke farver er ikke lenger forbeholdt blitzere, nylig farvet jeg håret til en voksen bibliotekar mint-grønt.»

Pønkebibliotekarer
18. august 1995 lager Aftenposten en liten reportasje om moten med å farge håret i knallfarger. Frisøren som blir intervjua sier følgende for å vise hvor utbredt moten har blitt: «Hår i sterke farver er ikke lenger forbeholdt blitzere, nylig farvet jeg håret til en voksen bibliotekar mint-grønt. Det er ikke så strengt lenger, folk synes ikke du er gåen i huet selv om du gjør dette – blant kundene finner vi nesten alle typer mennesker.»

«Yahoo» – ikke vorspiel eller nachspiel, men søkemotor
27. august 1995 har Aftenposten laget en fin sak med fine punchlines som «Gutenberg mot Bill Gates». Her er det satt opp en slags duell mellom biblioteket (her ved kollega på Deichmanske, Ellen Aabakken) og internett om å finne informasjon. Internett er jo ferskt på denne tida, og tidligere på året (5. mai) leser jeg i stillingsannonser for Deichmanske i Aftenposten og Dagbladet at biblioteket i løpet av året vil «bli koblet til Internet». Så på denne tida er jo nettet nokså begrensa både når det gjelder hastighet og innhold, særlig på norsk. Mitt favorittutsagn fra saken illustrerer dette: «Vi satser på alternativ to, leter på ‘cancer’ (altså kreft, uten engelsk er du her som en fisk på land) i ‘Yahoo’ – som hverken er vorspiel eller nachspiel, men et stort søkesystem.»

Deichmanske for 10 år siden: Misnøye erstatta med hygge

I arkivene fra 2005 får jeg 320 treff. Svært mye av dette er hva skjer-annonser. Deichmanske har nettopp fått Kinotek, så biblioteket har mange filmvisninger.

Visste vi virkelig ikke bedre i 2005?

Teknologien avanserer
2005 kjennes jo ikke lenge siden ut, så det er konfronterende å lese slikt som Helgeland arbeiderblad notis om Deichmanskes lenkeoversikt for elever. 22. januar 2005 trykker avisen, til mitt store ubehag. lange, usexy URL-er i sin helhet. Visste vi virkelig ikke bedre i 2005?

4. april handler det om e-bøker og mp3-bøker i Aftenposten. Her uttales det at det trolig blir e-bøker til utlån når det kommer nytt hovedbibliotek. Men som dere vet måtte vi heldigvis ikke vente så lenge.

Deichmanske som tyrkisk bad
Årets Nye Deichman-plassering er Vestbanen. Og så diskuteres skjebnen til det «gamle» hovedbiblioteket. 7. mars 2005 har Aftenposten satt sammen et ekspertpanel som foreslår å legge følgende funksjoner til bygget: Statlig informasjonssenter, samfunnshus, folkebad (gjerne tyrkisk bad), hus for narkomane og sprøyterom (på grunn av potensiell strategisk plassering da det lå så nærme regjeringskvartalet). Seinere foreslås det å legge et Fotografiens hus til bygget. På seinsommeren (13. august) leser jeg derimot i Aftenposten at et par gifter seg på Deichmanske bibliotek, så allerede da vises det altså at bygget kan ha mange funksjoner.

På seinsommeren (13. august) leser jeg derimot i Aftenposten at et par gifter seg på Deichmanske bibliotek.

Folkebiblioteket: … fint så lenge det varte.
19. februar 2005 skriver Aftenposten om doktorgradsundersøkelsen til Svanhild Aabø om bibliotekenes verdi: «På landsbasis mener innbyggerne flest at de får det firedobbelte igjen for hver skattekrone som brukes til bibliotekene.» (jepp!). I den sammenheng er det gjort en slags 4 på gata-sak med fire unge mennesker ulike steder i landet som blir spurt om bibliotekbruk. Victoria (17) fra Hamar bruker biblioteket mye fordi hun er «glad i å lese og chatte».

I 2005 oppfattes bibliotekøkonomien som skrantende. 31. mars skriver Aftenposten at Romsås bibliotek har vært «midlertidig stengt» siden sommeren 2004. Vi leser også at ansatte på Gamle Oslo filial må klippe opp sine egne A4-ark. 4. april kommenterer Dag Herbjørnsrud på spisst vis disse tendensene i samme avis: «Kanskje det er like greit. Deichmans rolle som utbredt folkebibliotek varte bare en kort periode på 1900-tallet. Det er slutt nå. Men det var fint så lenge det varte.»

Barneteater, men ikke en underholdningsinstitusjon
I 2005 legges det fram ei bibliotekmelding, og kulturbyråden fra FrP får svært hard medfart. Flere reagerer på at innvandrere ikke er nevnt i dokumentet. 28. april trykker Aftenposten et intervju med kulturbyråden som er opptatt av at biblioteket ikke skal være en underholdningsinstitusjon og at det ikke er «en oppgave for Oslo kommune å tilby utenlandske aviser». Så mye kritikk får byråden at Aftenposten 19. mai forteller at hun faktisk ber om innspill på bibliotekmeldingen.

Men de kritiske, personlige bibliotekinnlegga som med ujevne mellomrom dukka opp tidligere år, ser ut til å være borte nå. De handler jo en del om bibliotekpolitikk og -nedleggelser, men det er ingen som går hardt ut mot bibliotekets standard og sørvis. Misnøyen blir erstatta med hygge. Et eksempel ser vi 12. mars 2005 der Aftenposten skriver om bibliotekets barneteatertilbud. Selv liker jeg særlig godt intervjuet med Sara (bildet) som har vært og sett forestillingen «Flodhesten og andre hester».

Deichmanske i år: «Slutt å like oss. Begynn å bruke oss. Bibliotekene elskes til døde.»

I år får jeg foreløpig 162 treff på «deichmanske» i Nasjonalbibliotekets avisdatabase. Men mange av disse er dubletter, det er registrert opp til tre versjoner av samme avis, så reelt antall treff er vel omtrent halvparten.

Meråpne bibliotek
I år har jo Deichmanske satt i gang med meråpne bibliotek som betyr at lokalene blir tilgjengelige for alle over 15 år kl. 7–23 hver dag. Først ute er Majorstuen, i juni i år, og 24. januar kan vi i Aftenposten lese intervju med daværende avdelingsleder Stine Rønne (som drikker dobbel kaffe latte med soyamelk og honning med lokk og sugerør, hva ellers skal man drikke i 2015?).

Deichman-krim
I år fikk Deichmanske «sin» første krimbok. I Steinbryteren av Per Erik Borge finner man lederen for byggingen av Nye Deichman død i klokketårnet på Rådhuset, noe som kan være et selvmord eller et mord. Aftenposten anmelder boka 8. februar.

I Steinbryteren av Per Erik Borge finner man lederen for byggingen av Nye Deichman død i klokketårnet på Rådhuset

Også i Nesbø-krimmen er Deichmanske representert i år: 6. mars omtaler Adresseavisen Jo Nesbøs signering av sin nye bok, Blod på snø og forfatteren forteller at hovedpersonen hans har dysleksi, men er litteraturinteressert og finner mening i å gå på Deichmanske.

Vi leser bøkene for deg!
8. april vier Aftenposten plass til Hovedbibliotekets populære satsning Strikk&Lytt. Kollega og litteraturbloggredaktør Ingela Nøding blir intervjua under den fiffige overskriften «Nå leser Deichman bøkene for deg». For slik funker faktisk Strikk&Lytt: Du strikker (eller hekler eller sitter med øynene lukka eller hva du måtte ønske) mens bibliotekansatte leser høyt.

Om hundre år er allting glemt?
27. mai kan vi i Aftenposten og Dagbladet lese om det underlige, vakre, svære kunstprosjektet Future library: Kunstneren Katie Paterson har planta tusen trær i Nordmarka. Om hundre år skal disse bli papir til en bokantologi. Hvert år de neste hundre årene skal en ny forfatter bidra med en tekst, og disse skal oppbevares i et spesialdesigna rom i Deichmanskes nye hovedbibliotek i Bjørvika. Den første bidragsyteren ble Margaret Atwood.

Nye Deichman kommer til Bjørvika på ordentlig, og altså ikke til Galleri Oslo, Vestbanen eller Byporten!

«Bør vi ha Statsministeren boende i et palass?»
Debatten om hva man skal fylle «gamle» Deichman med fortsetter å rulle. Og jepp – Nye Deichman kommer til Bjørvika på ordentlig, og altså ikke til Galleri Oslo, Vestbanen eller Byporten! I år er det Statsministerens kontor som har vært mest omtalt som et alternativ og 13. juni har Aftenposten et stort oppslag om dette med Kjell Magne Bondevik som frontfigur. Byråden ønsker å overtale Regjeringen til å kjøpe Deichmanske. Men ikke alle synes dette er en god idé: «bør vi ha Statsministeren boende i et palass?», spør Torstein Hvattum. En representant fra SV har 4. august i samme avis et annet forslag: Hva med å gjøre om Hovedbiblioteket til en filial for St. Hanshaugen-området?

I år som i 2005 er det mangel på bitre bibliotekbrukere som ytrer seg offentlig. Bibliotekoppslaga er fortsatt stort sett saklige, politiske diskusjoner og hyggelige oppslag om utlånstall og liknende. Og 10. august forteller faktisk biblioteksjef Kristin Danielsen til Aftenposten at hun er lei av kos: «Slutt å like oss. Begynn å bruke oss. […] Bibliotekene elskes til døde.».

 

Databasene

Her er databaseoversikten vår: https://www.deichman.no/side/databaser
Legg merke til at du kan få tilgang til noen av databasene hjemmefra. Og at der generelt er mye bra. Jeg anbefaler spesielt dem som har nettbrett å sjekke ut PressDisplay!

Her er informasjon om Nasjonalbibliotekets avisdatabase: http://www.nb.no/Tilbud/Samlingen/Samlingen/Aviser
Og her er oversikten over avisene som finnes i databasen med fra og til-datoer: http://www.nb.no/nbsok/statistics/newspapers

Kilder

Bortsett fra avisartiklene, har jeg brukt heftet Den ulovlige spriten : om spriten, smuglingen, markedet, transporten, organiseringen, hvitvaskingen, hjemmebrenningen og holdningene av Arne Jørstad Riise som kilder til denne artikkelen. Og så litt Wikipedia.