Brev til en kjæreste

7. oktober slipper Litteraturtidsskriftet Kamilla en ny utgave. Kamilla publiserer uetablerte forfattere, og temaet for dette nummeret er: brev. Vi har fått lov til å gi deg tre av brevtekstene her på bloggen fram til onsdag!

SKRIBENT: Ida Frisch (f. 1990). Jobber som kunstner.

OM IDA VAR ET BREV, VILLE HUN VÆRT: Et skattekart. Kan det vært et slags brev? Sjørøverbrev 🙂

ET STED I MUNNEN, ET STED I BYEN

Det er sensommer, og på kaféen hvor jeg har min første arbeidsuke, er det så varmt at vi har salg etter temperaturen inne i lokalet. Denne dagen er det 39 prosent avslag på alle varer. Det er kanskje torsdag, limet på den ene skosålen min har løsnet. Hvert skritt gir fra seg et høylytt knepp, jeg knepper rundt et sted bak kassen, og du kommer inn og skal ha kaffe og verden faller fra hverandre.
Jeg vet ikke hvordan lungene tar inn luft.
Jeg vet ikke hvordan blodomløpet går rundt av seg selv.
Jeg vet ikke hvordan hendene fungerer, men heldigvis betaler du med kort for jeg vet ikke hvilke mynter jeg skal rekke deg. Etter endt arbeidsdag går jeg forbi deg, du sitter der med alle krøllene dine på Eventyrbrua like ved Jakobs kirke.

Skjørtet mitt ligger ikke rett og jeg er svett i ansiktet og har brød- smuler og kaffegrut under neglene. Beina går ikke framover, de går kanskje sidelengs, jeg sleper meg mot deg og du sier hei. Vi speiler hverandre i sola og i byen, jeg hviler i munnen din.

Sånn snakker vi om alt som kan puttes i munnen, alt som kommer fra hodet og ut i kjevene. Du sier så mye, det tar lang tid før jeg skjønner hva du snakker om.

Vi snakker kanskje om kaffe, jeg husker ikke, vi ser kanskje ikke på hverandre, jeg husker ikke, vi ler kanskje, jeg husker ikke.

Du bor ikke her, du hører ikke til her, men jeg skriver deg inn i byen.

Et par uker senere går jeg rundt i byen, og utenfor en hvilken som helst dør foran et hvilket som helst borettslag kommer du ut fra leiligheten som jeg senere skal kalle mitt hjem. Vi møtes her, utenfor felles adresse og samme postnummer. Vi skal samme vei, inn i samme hus.

Jeg tenker på alt som har sammenfalt for at dette møtet skal skje: at jeg grein tidligere på dagen. At jeg ikke klarte å velge frukt i butikken. At du kom for sent til en avtale fordi du hadde punktert, eller møtt en bekjent, at sola står opp akkurat når den står opp, at jorda spinner den veien den spinner og her står vi på samme trapp, og du skal på Blå.

Det er den siste dagen din i Oslo, i morgen skal du tilbake til Libanon. Du bor ikke her, du hører ikke til her, men jeg skriver deg inn i byen.

Blå: Jeg er der, du er der, men alle disse andre menneskene er i veien. Krøllene dine stikker ikke opp fra mengden som jeg så for meg, øynene våre møtes ikke som i filmene. Du er kort, jeg er blind, det er mørkt, jeg går tomhendt ut fra lokalet.
Men sykkelen din er der. Og hjelmen. Og jeg har papir og penn i veska og etterlater et slags spor:

Hei,
Lette etter dere, men fant dere ikke.
God tur til sør, så får vi danse når du kommer hjem igjen.
Ida Frisch.

Det neste som skjer, via nett, er at jeg presenterer meg selv som over gjennomsnittet interessert i brev. Kanskje vi også kan sende brev, for hva deler man av seg selv til en fremmed? Hva gir brevene som samtaleform?

Du samtykker, og jeg kjøper en pakke med hundre konvolutter.

Slik lærer vi hverandre å kjenne. Jeg skriver om sangene jeg liker, om Patti Smith sine tekster, om Jan Svankmayer sine animerte kortfilmer, jeg tegner hendene mine og sender fremkalte filmer fra engangskameraer. Ufokuserte portretter, mørke konsertlokaler, gamle menn på benker. Jeg tenker, Ida, du er en klisjé. Jeg skriver navnet ditt med store bokstaver og sier til dem påpostkontoret at jeg skal sende brev til kjæresten min som bor i Libanon. Det er du ikke. Men det vet ikke de. Det vet ikke du.

Kanskje det vi deler med hverandre egentlig er mellomrommene mellom samtaler. De øyeblikkene man hviler øynene på den andres munn, på sokkene dratt oppover anklene, på koppen den andre holder mellom hendene.
Brevene er en slags sokratisk dialog. Argumentet ferdigstilles før gruppen svarer. Én og én snakker.

Jeg er hender som bretter papir og tømmer tusjer, jeg er fingre som plukker opp kastanjenøtter og velger ut de mest symmetriske kaffebønnene for å legge ved nederst i konvoluttene.

Jeg er hender som bretter papir og tømmer tusjer, jeg er fingre som plukker opp kastanjenøtter og velger ut de mest symmetriske kaffebønnene for å legge ved nederst i konvoluttene. Jeg er øyne som streker under sitater fra aviser, den kommentaren som i hverdagslivet hadde vært en rask ordveksling, blir i brevene viktige spor og uutslettelige fingeravtrykk.

På en gammel skrivemaskin noterer jeg lange lister over sanger som er viktige. Forteller om land jeg har vært i og mennesker jeg har kjent. Lager en kalender over dagene som skiller oss fra hverandre.

Jeg skaper deg i mitt eget bilde. Jeg maler deg frem som jeg ønsker, for all tiden og avstanden gjør det enkelt å drømme.

Så kommer svarene. De kommer fra hendene til dovne butikkansatte, fra lastebiler og fly og postbud og vikarer på helgevakt. De har blitt løftet fra hånd til hånd fram til mine hender, jeg blir ofte stående på postkontorene og lese skriften din, jeg forstår ikke hva som står, du skriver løkkeskrift. Gutter som lærer løkkeskrift på barneskolen forblir løkkeskriftskrivere, jeg fikk det aldri til.

Du sender fotografier av katter og brystvorter og skjegg, jeg studerer dem som om jeg vil finne flere svar av å bruke mer tid påbildene. At det vil åpenbare seg parallelle verdener. At personene på bildene skal blunke. Komme mot meg.

Vi snakker sånn, i bolker. Med pauser. Ordene sendes og kommer fram og blir sendt i retur og har porto og frimerker fra fremmede land.
Et sted mellom bokstav og punktum blir det en nødvendighet å møtes.

Heldigvis kommer du hjem, og du ringer på et sted der nede på bakkeplan. Jeg glemmer å ta påmeg sko, løper ut i vinternatta og låser deg inn. Låser deg hjem.

Vi kler av hverandre ordene og avstanden og klærne og snart er det ikke mer natt igjen.

Et sted under klærne er vi begge nakne. Jeg gir deg te og brød, jeg er så veldig naken under genseren, du børster bort smuler fra lårene dine, jeansen og hendene oppå huden der et sted. Vi kler av hverandre ordene og avstanden og klærne og snart er det ikke mer natt igjen.

Neste morgen har det snødd. Oslo ligger under en kald dyne, vil ikke våkne, jeg har ikke sovet, vi holder hender og jeg tør ikke helt å se på deg.
Du er kortere og villere enn jeg har sett for meg, du har en kropp og den møter min og nå kan vi begynne.

Les mer om Litteraturtidsskriftet Kamilla her.