Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Ingela Nøding Anbefalinger 7. oktober 2015

Brev til en redaksjon

I dag slipper Litteraturtidsskriftet Kamilla en ny utgave. Kamilla publiserer uetablerte forfattere, og temaet for dette nummeret er: brev. Vi har fått lov til å telle ned ved å gi deg tre av brevtekstene her på bloggen!

 

SKRIBENT: Jonas Meyer (f.1982). Jobber som lærer.

OM JONAS VAR ET BREV, VILLE HAN VÆRT: Et av brevene Amalie Skram skrev til Arne Garborg, gjerne det hun skrev 6. januar 1885, det er et godt sted å være, i det brevet.

 

KJÆRE LITTERATURTIDSSKRIFTET KAMILLA

 

Dere kommer sikkert til å refusere dette brevet, men vet dere hva? Det er helt greit. Jeg elsker å bli refusert, for det gjør meg sterkere og bedre til å skrive, og det viktigste for meg, kjære redaksjonsmedlemmer i Kamilla, er at dere faktisk leser dette brevet, jeg vil at dere leser det nøye og gjør det til gjenstand for en samtale på et av redaksjonsmøtene dere skal ha i nær fremtid. Jeg vet at dere iblant slurver litt med gjennomlesingen av tekstene dere får inn. IKKE slurv med denne teksten. Les langsomt, ord for ord, så vil dere nok forstå hva jeg prøver å si.

Først vil jeg gjerne takke dere: Kjære Thomas, Ole Kristian, David, Nora og Camilla. Jeg vil takke dere for den innsatsen dere har gjort for skjønnlitteraturen de siste to årene. Dere har fått frem nye skribenter, skapt rom for samtaler om litteratur, hatt mange kule lanseringsfester og ja, nærmest skapt et eget litterært miljø. Det er godt gjort, og Kamilla har blitt et kjærkomment bidrag i den norske floraen av tidsskrifter.

 Jeg skulle ikke gitt etter for presset, jeg skulle ikke gitt etter for den volden dere utøvde på min tekst.

Jeg ble utrolig glad da jeg fikk en tekst på trykk i bladet deres første gang. Dette var i mars i fjor (Kamilla 2/2014). Det var så herlig å få den beskjeden i mailboksen: «Vi vil gjerne trykke teksten din». Riktignok ønsket dere å dempe avslutningsscenen, gjøre den mindre voldsom, og jeg tok kommentarene deres til etterfølgelse. Jeg dempet det voldsomme, lullet og dullet det ned, men nå angrer jeg. Den opprinnelige avslutningen min, at hovedpersonen voldtok samboeren sin og tvang henne til å suge seg mens han smalt en Churchill-statue i bakhodet hennes, var den riktige og nødvendige avslutningen. Jeg skulle ikke gitt etter for presset, jeg skulle ikke gitt etter for den volden dere utøvde på min tekst. Men greit nok, mye god litteratur har den effekten at den trigger en uro, og den uroen vil vi mennesker gjerne vekk i fra. Det har jeg stor forståelse for, det menneskelige i det, så no hard feelings, men tenk gjerne på det til en senere anledning.

Jeg vil også gjerne takke dere for at dere trykket en annen av tekstene mine i Kamilla & kroppen (Kamilla 1/2015). Faktisk så fikk jeg en blowjob på grunn av den teksten, det er verdt å nevne her, det er en morsom historie: En venninne av meg hadde lest teksten da dere la den ut på nettet i forkant av at nummeret kom ut, og hun sa til meg at hun hadde lest den da jeg traff henne på gaten, hun sa ikke mer, men jeg gikk ut ifra at hun likte den, for hvis ikke, ville hun ikke sagt at hun hadde lest den. Det er jo gjerne sånn med gode venner, at man trenger ikke si alt, og det å snakke om noe så intimt som egenskrevet litteratur kan være veldig vanskelig, og når en venn sier at hun har lest teksten, så kan man, hvis man er sensitiv nok til å plukke opp den underliggende intensjonen, gå ut i fra at det betyr mer «faen ass, jeg digget teksten din». Jeg senset at det var noe sånt hun prøvde å si og det gjorde meg glad, støtte og godord er jo ikke det man får mest av her i litteraturens verden hvor folk veier sine ord på gullvekt og kun sier noe for å oppnå en posisjon, jeg ble glad, og jeg gikk rundt med en glød, og samme kveld skulle jeg i et middagsselskap, og jeg utfoldet meg, var i mitt ess, snakket og lo, og gløden strålet ut og til slutt ble jeg sugd på et soverom. High five, Kamilla! Takk for den. Damer elsker glow. Og det er jo litt gøy å kunne si at takket være dere, så ble jeg sugd.

Jeg sier ikke at jeg forventer å bli sugd hver gang jeg er i rampelyset, jeg sier bare at jeg og, som andre mennesker, setter pris på anerkjennelse.

Men apropos det å bli sugd. For det skuffet meg ganske mye da jeg senere på slippfesten til det samme nummeret skulle gjøre en opplesning. Det var jo en fantastisk fest, med bading og DJ og badstue. Og jeg sto der i badeshorts og leste. Men det skuffet meg hvor lite seksuelt som kom ut av den festen for mitt vedkommende. Jeg sier ikke at jeg forventer å bli sugd hver gang jeg er i rampelyset, jeg sier bare at jeg og, som andre mennesker, setter pris på anerkjennelse. Jeg trøstet meg med det, da jeg gikk hjem den kvelden, at blowjobber stort sett er oppskrytt, at kvinnene ofte er så uvørne, at de utøver for mye trykk, eller for lite, og alltid for lite spytt, for mye tenner, for lite utholdenhet, for lite variasjon og berøring, at det å motta en blowjob nesten alltid er en trist affære. Å bli sugd er nesten alltid deprimerende med mindre man tar seg tid til å lære opp kvinnen, men det tar tid og øvelse fra hennes side, og det krever forpliktelse fra din side, og når hun endelig har blitt god nok, da er man liksom lei, da har forpliktelsens nummenhet senket seg over forholdet, og spenningen er ute av bildet og man ser på henne og ser at hun er frastøtende.

Men en ting jeg tenker, på den festen, og nå henvender jeg meg til mennene i redaksjonen, Thomas, David og Ole Kristian, så kunne dere ha vurdert å skaffe meg en blowjob fra en av de tilstedeværende kvinnene. Nå virker det kanskje som om jeg er unormalt opptatt av blowjobs, og jeg sier ikke det, at det er derfor jeg skriver, for å bli sugd, men når man blir sugd på grunn av noe man har skrevet, så vet man i hvert fall at man har gjort noe riktig. Og dere kunne ha ordnet noe syns jeg. Vi satt faktisk i en badstue på den festen, det var alkohol med i bildet, det var lite klær, og det hadde ikke vært vanskelig for dere med den posisjonen dere har i Westerdals-miljøet, å anmode en liten studine om å ha det litt gøy med en av de viktigste skribentene deres, eller faen heller, dere kunne fått en av kjærestene deres til å gjøre det, og så kunne jeg selvfølgelig ha takket nei, jeg kunne ha takket nei like diskret som jeg ble spurt, jeg er ikke desperat, jeg har Tinder, ikke tro at jeg ikke vet hvordan man skaffer seg sex i dette landet, men det er noe med det å bli spurt som er veldig hyggelig.

Helt ærlig: Mye av «litteraturen» dere valgte å trykke i forrige nummer kunne moren min ha skrevet i rødvinsrus, eller jeg kunne ha skrevet det i halvblinde på dass.

Men nå, kjære Kamilla-redaksjon, vil jeg gjerne gi dere noen råd. Ikke ta dette personlig, se på det som konstruktiv kritikk. Jeg sendte inn et bidrag til det forrige nummeret deres, det anonyme nummeret, hvor ingen visste hvem som hadde skrevet hva, og jeg ble refusert. Dere ville ikke ha det. Greit nok det, men jeg ble sittende og lure. Har jeg tidligere bare blitt trykket i Kamilla fordi jeg kjenner Thomas? For dette var etter min mening uten tvil det beste jeg hadde skrevet noen gang. Jeg skal ikke si hvilket bidrag det var, men det var en novelle, med et vendepunkt, med masse undertekst, med dirrende enkeltlinjer, med overraskelse, med realisme og virkelighetsmarkører, og med en melankolsk, men håpefull livsholdning. Jeg sier ikke at det var like bra som Askildsen, men nå, etter at følelsene har lagt seg for min del og jeg har fått lest gjennom teksten min en gang til, og jeg kan se saken nøytralt, kan jeg si at teksten objektivt sett var vesentlig bedre enn den dritten dere faktisk valgte å trykke. Men det var kanskje litt av poenget med forrige nummer? Å trykke anonymt «oppkast» og dritt? I så fall gjorde dere en god jobb. Helt ærlig: Mye av «litteraturen» dere valgte å trykke i forrige nummer kunne moren min ha skrevet i rødvinsrus, eller jeg kunne ha skrevet det i halvblinde på dass. En tekst om oppkast? Et dikt i caps lock? Min novelle var strammere skrevet og hadde mer undertekst. Men novellen min var også full av motstand, den arbeidet med å skape friksjon hos leseren, men friksjon er kanskje ikke det dere har jobbet mest med på Westerdals? Friksjon er faktisk det som kjennetegner mye av den aller beste litteraturen, men for all del, jeg forstår dere godt, man blir sliten av å lese mange tekster, og det er så menneskelig å vike unna det som er motstandsfullt.

Nå er det ikke det at refusjon er så veldig farlig for meg, jeg tar ikke det så tungt. Tvert imot. Refusjon er viktig. En sentral mekanisme i det litterære kretsløp som sørger for at kvaliteten holdes i hevd, som sørger for en organisk konstruksjon av autentisk litterær habitus. Jeg er den første som vil lovprise kraften i en god refusjon! Det ansporer forfatteren til å tenke dypere, skrive skarpere, og grave frem mer inderlighet, mer litteraritet. Det ansporer ham mot å gå dit det brenner. Jeg har blitt refusert av mange jeg, ikke bare av Kamilla, og det gjør alltid godt. Jeg vokser på det. Men en ting er å bli refusert når det du har skrevet er «sådär». Det må man bare tåle. En annen ting er når du vet at det du har skrevet er bra, når novellen du har skrevet er på høyde med det beste, med Breiteig, Askildsen, Stien, ja da blir det bare for dumt, da er det bare demotiverende.

Når du endelig har skrevet noe skikkelig bra, da er det ganske kjipt å få en lite gjennomtenkt refusjon fra noen Westerdals-elever som ikke en gang har lest Ulysses.

Husk på at vi som skriver tar skrivingen vår seriøst og at skrivingen ofte er en slags vei ut av en vanskelig situasjon. Man har en jobb man ikke liker, eller man sliter med relasjonene sine, man har angst, ofte har man angst, og man tenker mye på døden, og skrivingen er halmstrået, ja, for mange av oss er skrivingen det som hindrer oss i å ta livet vårt.

Når du endelig har skrevet noe skikkelig bra, da er det ganske kjipt å få en lite gjennomtenkt refusjon fra noen Westerdals-elever som ikke en gang har lest Ulysses. Jeg tror ikke dere helt forstår hva det faktisk innebærer å gjøre seg selv så sårbar? Å sende inn sitt innerste og mest dyrebare til vurdering, og så bli avvist av spirrevipper. Kanskje er det derfor dere startet Kamilla? For å slippe å bli refusert? Dere har sikkert aldri kjent en eneste refusjon i hele deres liv. Dere har vel fått servert gåselever, litterære muligheter og talent på sølvfat hele livet. Dere ble vel sugd og slikket hele ungdomskolen igjennom på ville, spontane fester hvor bare de «kule» ble invitert.

Til slutt vil jeg si noe om respekt. For nå har jeg fått høre at den teksten jeg nevnte i sted, den første teksten jeg fikk på trykk hos dere, at det faktisk ikke var alle i redaksjonen som likte den teksten. Jeg fikk høre at det hadde vært mye diskusjon i redaksjonen, at mange av dere, Ole Kristian, David og Nora blant annet, faktisk var imot å trykke teksten, at det var derfor dere vil dempe det voldelige, gjøre teksten mer spiselig. Her går jeg rundt og tror at jeg har funnet en klan, at vi er på samme side, i samme flokk. Jeg syns det er utrolig fattig. Dere kan jo i hvert fall være menn og kvinner nok til å komme og si det til meg. Face to face. Nei, vi likte ikke teksten din, men Thomas insisterte på at vi skulle trykke den fordi han kjenner deg. Det er mye bedre enn å få høre det helt tilfeldig et halvt år senere. Dere har møtt meg flere ganger og smilt og nikket og vært falske som bare faen. Det sier mye om dere, hvem dere er som mennesker, men det sier også ganske mye om deres respekt for den sårbarheten man utsetter seg selv for når man sender inn en tekst. Det handler om grunnleggende menneskelig respekt, og dere kan faen meg skrive dette på whiteboardet deres på møterommet: respekt, for jeg merker jeg at begynner å miste min respekt for dere.

Skjønner dere ikke at hvis dere refuserer meg nå, så kommer jeg bare til å bli sterkere?

Jeg forventer meg ingenting av dere lenger. Ingenting. Og la meg si dette klart og tydelig: Dersom dere refuserer dette brevet, dersom dere ikke trykker dette brevet i neste nummer av Kamilla, så bryter jeg all kontakt med dere. Faktisk så vil jeg at dere skal refusere meg. Bare kjør på, refuser meg som bare faen. Skjønner dere ikke at hvis dere refuserer meg nå, så kommer jeg bare til å bli sterkere? Skjønner dere ikke at dere gjør meg en tjeneste? Skjønner dere ikke at jeg vil bruke det imot dere når jeg på grunn av deres refusjoner, opparbeider meg litterær kraft, og i det litterære spillet dermed kommer opp på et høyere hierarkisk nivå? Skjønner dere ikke at hvis dere refuserer dette brevet, er det starten på slutten for Kamilla? Skjønner dere ikke en dritt? Ble dere ikke ammet fra brystet da dere var barn? Fikk dere pasteurisert melk? Er det det som har svekket deres litterære dømmekraft? Skjønner dere ikke at hvis dere refuserer meg, så skal jeg knuse dere? Skjønner dere ikke at det er over? Skjønner dere ikke at jeg og Bjørn Ågenes kjenner hverandre? At jeg har drukket kaffe med Mattis Øybø? At jeg kjenner Geir Gulliksen via via? Skjønner dere ikke at dere kan faen meg bare dra til helvete? Skjønner dere ikke at den instagramkontoen deres er så stusselig som den bare kan få blitt? Dere har ødelagt mye for meg allerede, og jeg tør nesten ikke tenke på hvor mange andre dere har sabotert for. Dere har fucka opp. Men dere er fortsatt unge mennesker, og det er først når man blir eldre at man angrer på det man gjorde i sin ungdom, særlig det man gjorde i tyveårene, da man følte seg udødelig og uovervinnelig og i den hybrisen gjorde dumme, ugjenkallelige ting. Men så blir man eldre og man merker hvor tungt det er å leve med for mye uoppgjort i sinnet, for det er jo sånn at alt man gjør mot andre, det gjør man mot seg selv, og det er ingen spøk å ødelegge livet og livsgleden for andre mennesker, men det skulle dere kanskje tenkt på før dere valgte å starte et skjønnlitterært tidsskrift?

Hilsen Jonas Meyer

PS: Den blowjobben jeg fikk på grunn av den teksten jeg nevnte, den blowjobben hadde jeg fått uansett uten deres hjelp, det var ikke første gangen hun sugde meg.1

1 Greia var vi hadde egentlig lovet hverandre å avslutte vårt seksuelle forhold, men det er jo sånn at når man treffer en man har hatt sex med før, og man er litt kåt, så oppstår det gjerne en kjemi da. Og i tillegg var festen hun sugde meg på et familieselskap og hun er kusinen min, og vi har kjent hverandre hele livet og den nærheten binder oss sammen. Og nå ser jeg for meg at dere i Kamilla-redaksjonen steiler, og hever øyenbrynene og oser fordommer og eder og galle. Men la meg si det sånn: Man må være ærlig i litteraturen, man må bekjenne, hvis ikke kan man bare glemme det. Det er faktisk et av de viktigste prinsippene i litteraturen for tiden. Men man leser kanskje ikke Knausgård og Espedal på Westerdals? Dere vet kanskje ikke en gang hvem Knausgård er? Ha, den uvitenheten deres gjør meg kvalm. Jeg må spy. Ja, jeg ble sugd av kusinen min. Og ja, jeg likte det. Men det er faktisk ikke ulovlig i Norge å bli sugd av sin egen kusine og dessuten er hun obospiller og har bra muskulatur i munnen og dere ville gjort akkurat det samme hvis dere hadde hatt muligheten.

 

Les mer om Litteraturtidsskriftet Kamilla her.

 

2 Responses to Brev til en redaksjon

  1. Pingback: «Dei vil ikkje ha med meg. Det synest eg er skikkeleg drit.» | Area51 - testsite!

  2. Pingback: «Dei vil ikkje ha med meg. Det synest eg er skikkeleg drit.» | Bibliotekartikler.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.