Halloweenlitteraturen

Dette er bøkene du ikke må finne på å ta med deg på hytta.

Foto over: Steven Leonti

På lørdag 31. oktober er det Halloween og søndag 1. november Allehelgensdag. Noen kostymekledte voksne og barn hengir seg med skrekkblandet fryd til gresskarlykter, skummel underholdning og godteri. Andre minnes de døde og setter lys på landets mange gravlunder. Vi vet ikke hva dine planer er, men vi vet som sagt hva du ikke bør gjøre. (Med mindre du er glad i litt god gammeldags grøss, da.)

Johan Harstads Darlah, eller om å bli redd for å se seg selv i speilet

av Katrine Judit Urke

Jeg er ikke blant dem som stadig opplever å «ikke klare å legge fra seg boka», jeg leser sjelden bøker som er spennende på den måten, men natt til lille julaften for noen år siden satt jeg i halvmørket i stua hjemme hos foreldrene mine og opplevde nettopp det.

Darlah er en slags skrekk- og science fiction-hybrid som handler om tre ungdommer fra ulike deler av verden som blir trukket ut til å dra til månen der de skal tilbringe 172 timer. På månen skjer de sjukeste ting, blant annet dukker det etter hvert opp en uventa form for annet liv i rommet.

Da jeg var ferdig med å lese og skulle pusse tenna og legge meg, turte jeg ikke å se meg selv i speilet, og dette mener jeg ikke i overført betydning på noen som helst måte, men helt bokstavelig talt: Jeg turte ikke se på ansiktet mitt. Les boka, så skjønner du kanskje hvorfor. Boka er forresten ikke bare den skumleste jeg har lest, men også smart og velskrevet.

Jussi Adler-Olsens Fasandreperne

av Astrid Werner

En historie hvor uhyggen finnes fra første side. En klassisk historie som begynner med vennegjengen som alle traff hverandre ved en av Danmarks beste kostskoler.  Ondskapen startet  her og mange år senere begynner avdeling Q ved Københavnpolitiet og grave i saken med de uoppklarte mordene på et søskenpar i 1987. Carl Mørck og Assad ønsker snart at de aldri hadde fått saksmappen på sitt bord.

Johan Theorin: Bølgerytteren og andre fortellinger

av Ingela Nøding

Jeg har i grunnen alltid likt tanken på nissen. Ikke bare julenissen, men gårdsnissen, husnissen, han lille med topplua som passer på gårdsdyra og kan skimtes i skumringstimen hvis man er heldig. Etter at jeg leste fortellingen om den morderiske nissen i en av Johan Theorins fortellinger, ser jeg ham dessverre  for meg som en blodtørstig jævel med skarpe tenner og forførerisk røst i uthuset. Jeg angrer på at jeg leste den.

Det gjorde jeg også da jeg den første av fortellingene. Dum som jeg var skulle jeg sove alene i leiligheten akkurat den natta. Jeg tenkte Theorin måtte være passende sengelektyre. For man tror da man er et moderne menneske, trygg i tjukkeste byen. Jeg turde knapt gå og pusse tennene etter å ha lest om mannen som skal føre en flokk turister rundt en gammel gravhaug. Theorin maner fram en unevnelig skrekk i tåken bak hovedpersonen, idet han plutselig står der alene.

Clive Barker: Books of Blood

av Tarjei Werner

Følgende formulering av Stephen King står å lese på omslagene til Books of Blood-serien: “I have seen the future of horror … and it’s name is Clive Barker.” I sin anmeldelse av Barkers debut som spillefilmregissør, Hellraiser (1986), gjorde den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert sin egen vri på dette sitatet: “[…] I have seen the future of implausible plotting, and his name is Clive Barker.” Ebert er ikke den eneste som stiller seg skeptisk. Litteraturviteren og skrekk-eksperten S.T. Joshi skriver i boken The Modern Weird Tale: “Barker is a writer of considerable imagination but extraordinarily slipshod style, conception and execution.”

Det er ikke til å komme vekk fra at Barker kan være en kløne når det gjelder logikk og konsekvens og den slags. De seks novellesamlingene som utgjør Books of Blood var det første han fikk utgitt i bokform, og det merkes at dette er arbeidene til en litt uferdig forfatter. Men til gjengjeld finnes det en rå, tøylesløs energi her. Bare se på disse titlene: “The Midnight Meat Train”, “Pig Blood Blues”, “Sex, Death and Starshine”, “Rawhead Rex”. Temmelig rock’n roll!

Her røres splatter, slapstick, alskens perversjoner og naturstridigheter, satire og grand guignol sammen til en blodpudding som er like fristende som den er motbydelig. Dette er en forfatter som trives best i krysningspunktet mellom det tiltrekkende og det frastøtende, enten det er i anatomisk, psykologisk, spirituell eller hvilken som helst annen forstand.
Om jeg husker rett, beskriver monstrene i Hellraiser seg som “demons to some, angels to others”. På samme vis vil Books of Blood neppe appellere til alle lesere, men for noen av oss er disse redselsfulle fortellingene midt i blinken.

Husk at du rekker å stikke innom oss og låne disse før helgen. Men… det bør du droppe.