I hvilken grad kan litteratur lindre sorg?

Er sorg et sentralt tema i norsk samtidslitteratur? Og i så fall: hvorfor?

Tekst: Kaja Østgaard Pettersen/Foto over: Eirik Ingebrigtsen av Finn Ståle Felberg, Forlaget Oktober.

Gjennom høsten har Deichman Majorstuen invitert til arrangementsrekka «Romanen som samtidsspeil», om tendenser og særpreg ved den norske samtidsromanen. Straks står fjerde og siste litterære dypdykk for tur. Onsdag 2. desember kl. 18 møtes forfatterne Eirik Ingebrigtsen og Tiril Broch Aakre til en førjulssamtale med forfatter og kritiker Gabriel Michael Vosgraff Moro. Vi har tatt en prat med dem i forkant av møtet og presenterer her noen smakebiter på hva publikum har i vente.

Snart møtes dere til en førjulssamtale på biblioteket om «hverdag», «høytid» og «sorg». Eirik og Tiril, opplever dere disse temaene som representative for den norske samtidsromanen, sånn generelt? Er det snarere andre temaer dere anser for å være særlig representative?

Eirik: – Familierelasjon, tap (sorgprosess) og julehøgtid – eller spesifikk årstid for den del – med alle dei markørane som då kjem fram, er absolutt representativt, ja. Og vidare er mor, far, barn alltid tilstade i samtidsromanen som eit kretsløp av minne, relasjon, problematiseringar. Framandgjering og «etter katastrofen» ser vi fleire bøker ta for seg no, og det finst eit politisk engasjement i både prosa og lyrikken.
Tiril: – Ja, jeg opplever temaene «hverdag», «høytid» og «sorg» som representative. Jeg vil komme tilbake til hvilke bøker, hvilke temaer, endringer og linjer over tid det er snakk om i onsdagens samtale.

Gabriel Michael Vosgraff Moro leder samtalen mellom Tiril Broch Aakre og Eirik Ingebrigtsen onsdag 2. desember kl. 18.00 på Majorstuen filial. Foto: Ida Skivenes.

La oss så vende blikket mot de to romanene som står i sentrum for samtalen, Heimfall. Ei juleforteljing fra 2012, og Redd barna som kom i år. De to bøkene har en rekke åpenbare likhetstrekk. Først og fremst møter leseren to mennesker i sorg: Johan (Heimfall) skal feire sin første jul uten kona Inger, og Tanja (Redd barna) og mannen Paul har mistet tenåringsdatteren Ida for kun et halvt år tilbake. Handlingen i begge bøkene foregår over et kort tidsrom (henholdsvis fire dager og et døgn) i den kalde og mørke måneden som desember er. Og snøen, den laver ned. I hvilken grad og på hvilken måte opplever dere at romanene har visse likhetstrekk?

«Det er ein (stille) aggresjon i begge bøkene»

Eirik: – Det er ein (stille) aggresjon i begge bøkene, forsøk på normalitet og konsentrasjon, kanskje.
Gabriel: – Det har vært interessant å lese to romaner som så åpenbart er beslektet i tematikk, men også i form. Det kommer til syne allerede i åpningene, som i begge bøkene etablerer en førstepersonsforteller i presens, der den konkrete hverdagen til henholdsvis en kvinne og en mann står i sentrum. Det handler blant annet om sorg, eller rettere sagt, hvordan leve med den og i den. Dette er to romaner som går tett på noen helt sentrale menneskelige erfaringer alle levende før eller siden må forholde seg til. Men selv om alvoret er stort, finnes det en letthet i begge bøkene. Da tenker jeg ikke på humor, men på det litterære drivet og språkarbeidet, som ofte kjennetegner virkelig gode bøker.

Det er ikke kun temaet sorg som blir behandlet, men vel så mye omsorg. Er det en påstand som er gjenkjennelig?

Eirik: – Ja, omsorg i den forstand at det er det enklaste, mest sjølvsagte mellom familiemedlemma. Å strekka handa ut. Å gi ein kopp te. Og frustrasjonen i dette nære når slike enkle ting blir gløymt eller forsaka. Sviktar ein, ligg det kanskje noko anna under, sorg og avstand, noko som okkuperer og hindrar ein.
Tiril: – Ja, dette var de to mest sentrale temaene jeg jobbet med. Jeg vil jo tegne et portrett av en person som opplevde stor sorg, og samtidig skulle gi god omsorg til de to minste barna sine. Samtidig ville jeg forsøke å undersøke lagene i sorgen – sorgen over datteren, men også sorgen over brorens skjebne, sorgen over Norges behandling av asylbarna og ungdommene som ble drept på Utøya. Jeg ville også undersøke der omsorg for barn brister – både hos hovedpersonen Tanja, og i samfunnet vårt. Barn og ungdom glipper mellom fingrene våre. Tanja gjør alt hun kan for å gjøre det beste for barna sine, hun er full av gode intensjoner, men likevel ender hun opp med å gjøre noe sterkt kritikkverdig mot slutten av boka, i kampens hete. Det er disse bristene, hos enkeltpersoner i hverdagslivet, og de mer strukturelle, som jeg var interessert i.
Gabriel: – Johan blir jo nærmest tvunget av kommunen til å ta seg av sin dødssyke voksne datter gjennom jula, så han må innta en rolle han ikke har hatt på lenge og helst ikke vil forholde seg til. For Tanja, som er småbarnsmor, er den daglige omsorgen fremdeles en selvfølgelig del av hverdagen. Men i begge bøkene finnes det også en type omsorg for tilværelsen og den andre, knyttet til hendelser i fortiden og minner, som fremdeles er levende.

Tiril Broch Aakre er nominert til Ungdommens kritikerpris for romanen Redd barna. Foto: Paal Audestad.

Johan og Tanja går altså julehøytiden i møte for første gang etter å ha mistet henholdsvis kone og datter. Jula kan som kjent være en prøvelse for noen hver, og her har vi to mennesker som befinner seg i hver sin relativt ferske sorg. Eirik og Tiril, hva var tanken bak å legge handlingen så nært opp til denne, for svært mange, krevende tiden?

Eirik: – Det var vel fordi tida stoppar litt opp, tankane kjem, familiemedlemmar kjem saman. Ein blir bevisst «årshjulet», og for Johan er det jo første jul der han må henta fram pynten sjøl, utan kona si.
Tiril: – Det var flere årsaker – for det første handler det jo om en faktisk sak i boka: utsendelsen av de lengeværende asylbarna. Og den saken var i mediene på det tidspunktet, desember 2014. Og så var det dette med adventstiden, der man i kristen tradisjon venter på barnet som ble født, mens her var det noe motsatt. Tanja og barna bruker adventstiden til å tenne et lys hver dag på graven til Ida.

«Det var noen skjellsettende opplevelser som satte i gang romanen min»

Hvordan nærmer man seg egentlig temaet sorg? Gjorde dere «forarbeid» av noe slag?

Eirik: – Research i sjela, tenker på minne, lys, stemning som høyrer jula til + undring over korleis det må vera å mista ei kone, eller ha eit sjukt barn som du er ambivalent til å pleia.
Tiril: – Det var noen skjellsettende opplevelser som satte i gang romanen min – 22. juli, og at jeg opplevde at et ungt menneske jeg kjente ikke ville leve lenger. Historien om Ida og denne familien er en helt annen, det er en fortelling. Men begge disse hendelsene snudde opp ned på verden for meg, og den følelsen preger nok boka. Jeg ønsket å skrive om en mor som måtte leve med en veldig stor sorg og samtidig holde hverdagslivet i gang. Og jeg ønsket som sagt å avdekke noen lag i sorgen: følelsen av at verden går i oppløsning, på flere plan.

I Broch Aakres roman som kom ut tidligere i år, ligger 22. juli som et mørkt bakteppe. Hos Ingebrigtsen kan både Johans frustrasjon over kommunens innsparinger innen helse og omsorg, og sønnens julefeiring på Gran Canaria, sies å være elementer som fester romanen til vår samtid. Gabriel, opplever du at Redd barna og Heimfall speiler samtiden vår, og i så fall på hvilke(n) måte(r)?

Gabriel: – Først og fremst tenker jeg at romanene handler om helt grunnleggende menneskelige følelser og engstelser som går ut over samtiden i snever forstand, slik alle gode bøker gjør. Samtidig er dette to romaner som tydelig er skrevet i dag og forholder seg til en konkret virkelighet vi alle kan gjenkjenne som vår egen. Det skaper en gjenkjennelse som på mange måter gjør romanene ekstra virkningsfulle. Det er lett å tenke: Det som skjer med disse karakterene kan jo også skje med meg.

Gabriel, du skal lede samtalen mellom Eirik og Tiril. Har du lyst til å avsløre noen momenter du kommer til å legge særlig vekt på?

Gabriel: – Jeg vil gjerne høre mer om hvordan forfatterne har jobbet med og forholder seg til sorg som erfaring, og hvordan og hvorfor dette presset seg frem i disse to romanene. I hvilken grad kan litteratur lindre sorg? Men jeg skal forsøke å ikke gjøre det til en sorgtung samtale, selv om sorg og sorgens virkninger nok vil stå sentralt. Adventstiden kan for mange utløse følelser knyttet til den forestående høytiden, som er så ladet med minner og forventninger knyttet til andre mennesker, ikke minst familien. Så jeg tror også familie, barn og foreldre, vil være et viktig tema.

«Jeg skal forsøke å ikke gjøre det til en sorgtung samtale, selv om sorg og sorgens virkninger nok vil stå sentralt.»

Til sist, har dere nylig lest en norsk samtidsroman som dere har lyst til å trekke frem og anbefale for Litteraturbloggens lesere?

Tiril: – Jeg vil gjerne anbefale Geir Gulliksens siste roman, Historie om et ekteskap.
Gabriel: – Jeg vil gjerne få nevne Ida Hegazi Høyers roman av året, Fortellingen om øde. Romanen er basert på en sann historie om eksentriske europeiske utvandrere til Galapagos på 1920–30-tallet, og er både språklig og tematisk en frisk og annerledes leseopplevelse.

Om arrangementsrekka

Arrangementene har vært støttet av Fritt Ord som i fjor utlyste midler under fanen «RomanSamtidNorge», der vår egen undertittel har vært «Romanen som samtidsspeil». Formålet har (som alltid) vært å stimulere til økt leselyst og å skape begeistring for litteratur generelt, samt gjøre publikum kjent med og løfte frem den norske samtidsromanen spesielt. Slik har den øvrige rekka sett ut:

– Brit Bildøen og Lars Mæhle samtalte med forfatter og forlagsredaktør Ragnfrid Trohaug om den engasjerte romanen.  Mæhle og Bildøen er to forfattere som gjennom romanen utforsker den nære fremtiden og presserende samfunnsproblemer som klimaendringer og maktbalanse.

– De to siste vinnerne av Tarjei Vesaas’ debutantpris, Amalie Kasin Lerstang (Europa, 2014) og Gine Cornelia Pedersen (Null, 2013) møttes til en samtale med psykiater, forfatter, professor og kritiker, Finn Skårderud om kropp og psyke.

– Forfatter og kritiker Kaja Schjerven Mollerin møtte forfatterne Christelle Ravneberget (Jeg gidder ikke leve uten deg, 2015) og Tina Åmodt (Det blir aldri lyst her, 2014) til en samtale omkring det vanskelige samlivet.

Det neste, siste og ei heller så (umiddelbart) lystige temaet, er altså «Hverdag. Høytid. Sorg».

Om forfatterne

Tiril Broch Aakre (f. 1976) debuterte med diktsamlingen Kniplinger (Tiden) i 2013. Tidligere i år kom hun med romanen Redd barna (Flamme Forlag). NORLA (kontoret for Norsk litteratur i utlandet) har valgt ut denne som en av satsingstitlene under høstens bokmesser i Göteborg og Frankfurt.

Eirik Ingebrigtsen (f. 1975) debuterte med romanen Vesen (Oktober) i 2001, og har siden den gang utgitt totalt seks romaner. I 2013 ble han tildelt Sultprisen for forfatterskapet sitt, og Heimfall. Ei juleforteljing (Oktober), ble i 2012 kortlista til P2-lytternes romanpris. Han er ute med ny bok nå i høst, romanen Spikrar frå fallande plankar (Oktober). Ingebrigtsen er ellers bl.a. prosjektansvarlig i Norsk Forfattersentrum og står bak programmet på «Forfattarforelesninga».

Gabriel Michael Vosgraff Moro (f. 1981) debuterte i 2003 med 365 dager med Ludwig Wittgenstein (Solum). Han har siden utgitt romanen Autobahn (Aschehoug, 2005) og Der lyset slipper inn (Aschehoug, 2009), sistnevnte nominert til Ungdommens Kritikerpris samme år. Tidligere i høst utkom intervjuboken De forvandlede (Aschehoug), der han i tegneserieformat har intervjuet ti internasjonalt ledende forfattere. Moro har tidligere vært redaktør av Bokvennen litterært magasin og ellers operert som litteraturkritiker i Morgenbladet og VG. Tidligere i år var han med å starte Littkritikk.no, en ny portal for litteraturkritikk av norske skjønnlitterære bøker.

Bokomslag: Flamme forlag og Forlaget Oktober.