Årets beste poesi-debutanter

Jeg tror på poesien. Her er årets fire beste dikt-debutanter.

Tekst: Gunnar Vilberg / Foto: Niklas Lello, Anne Andersen, Julie Pike og Heidi Furre / Bokomslag: Aschehoug, Samlaget, Gyldendal og Flamme

Anders Brenno: Vampire Yeah

Anders Brenno (1988) går på Kunsthøgskolen i Oslo og debuterte som forfatter med årets tøffeste, såreste og vakreste diktsamling. Et «vampire yeah» om livet, kjærligheten og døden. Dette er upolerte og kraftfulle horror-dikt på slang og valdresdialekt. Det handler om å være rosa i svarte klær. Om baby og gråtende cowboy-vampyrer – flaksende på kirkegårder fra gamle skrekkfilmer. Gotisk kitsch og kjærlighetssorg i beste power ballade-stil.

«Vi farer gjennom natta / Blasse / i lyset / Vi ekke forsiktige / Vi er fraktaler / Vi deler stillhet og darkness / Vi tenner våre egne lys / i et haunted house of love / Vi er gærne / Vi er voodoo / Du og jeg er svart magi / Vi ekke engang empiriske / Vi er ekstrasensuelle / og når sola reiser seg fra grava / og vi fremdeles ikke kjenner varme / da veit vi at vi er daue / Da veit vi hva vi er»

Veronika Erstad: Eg er så nær morgonen eg kan kome

Veronika Erstad (1979) er fra Rosendal. Hun har gått på forfatterstudiet i Bø og forfatterstudiet i Tromsø. I hennes debutsamling presenteres vi for to hus ved skogen og havet. Og gjennom to naboer i disse husene tar vi del i et stille liv som beveger seg i grenseland mellom våken og bevisstløs tilstand – mellom ro og uro. Vi får bilder av det gjenkjennelige i hverdagslivets trygge og bittesmå hendelser, iscenesatt av noe større og eventyraktig. Reven under plommetreet er først et villdyr, så kan den plutselig snakke. Verden, virkelig eller uvirkelig, er det du opplever den skal være. Erstads debut anbefales på det varmeste. Jeg leste den på en time i sommer. Den følger meg ennå.

«Naboen syr gardiner med kvite blonder. Han syr med auga igjen. Nåla mellom fingertuppane. Bak skogen veks mareritta inn i det steinete landskapet. Han broderer revar på gardinene. Lyset legg seg mellom fingrane. Revane er kvite. Han syr med open munn, rørsler som startar i mellomgulvet.»

Eirin Gundersen: Du er menneske nå*

*Eirin Gundersens to diktsamlinger ble i februar 2019 trukket ut av Deichmans samlinger for normal sirkulasjon etter at biblioteket ble gjort oppmerksom på at samlingene inneholder tekster som anses som plagiat. Deichman har selv vurdert dette og kommet til lik konklusjon og har derfor trukket bøkene fra normal sirkulasjon. Bøkene vil være tilgjengelig på biblioteket som eksempel på hva et plagiat kan være, slik dette vurderes nå.

Eirin Gundersen (1990) har gått på forfatterstudiet ved Høgskolen i Bø og ved Universitetet i Tromsø og debuterer med en diktsamling om båndet som binder fortidens, nåtidens og framtidens bevissthet sammen. Etter tapet av en far opplever dikterjeget i Du er menneske nå sorg og tomhet. Gjennom både enkle og kompliserte betraktninger følger vi jegets gryende prosess og granskning av meningen med eksistensen sett i lys av vår korte tid i universet. Gundersens debut er en balansert og velkomponert diktsamling til ettertanke.

«jeg tenker på å bli funnet som et skall, liggende et sted under stein i forbindelse med et byggeprosjekt. at noen skal grave meg fram, finne ut når jeg levde, hvor lenge jeg befant meg her, om jeg spiste eller ble spist. noen skal legge det som er igjen av meg på et sted med perfekt luftfuktighet; den tørre lufta og levningene mine. noen skal ta vare på meg, stryke varsomt med små koster og ønske å rekonstruere alt.»
(Fravær av versaler i diktsamlingen er forfatterens grep. Kanskje et virkemiddel for å undersøke kontinuitet og rekken av hendelsers likeverdige betydning i det flettverk som til sist er det vi kaller eksistens.)

Erlend Wichne: Hav, sløyd

Erlend Wichne (1991) debuterer om et litterært velkjent og utømmelig tema – havet. På tidvis sørlandsdialekt dikter – eller er det kanskje riktigere å si sløyer – han havet, slik vi alle mener vi kjenner det. Havet i forskjellige settinger og kontekster. En uberegnelig venn – en løve i bånd. Wichne utforsker forståelsen av hav – hvor tanken, handlingen, tilstedeværelsen, og opplevelsen av havet kan være metaforer for våre liv.

«Hvis vi hadde gått rundt / med båten i bølgan nå / og drukna / ville kroppen etter ei stund drivans rundt / i vannskorpa uten å bli funnet / synke inn i vannmassan / Havet åpne seg. / Vannet presse inn i øyan og munnen vår / og bore seg gjennom huden. Havet / er tanglopper og slimål / Snart er kroppen spredt / undersjøisk ut / blir en del av ei / stor / ulevans masse.