Vis meg bokhylla di, Bjørn Vatne

Litteraturbloggen fortsetter å snoke i bokhylla til kjente og ukjente lesehester. Denne gangen ser vi i bokhyllene til Bjørn Vatne.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Bjørn Vatne

Bjørn Vatne debuterte som forfatter med romanen Slik skal vi velge våre ofre i 2015. I tillegg jobber han med Ålesund litterære salong. Vatne avslører at han lenge har vært fylt av en forventning om å få en henvendelse som denne.

– Dette var et herlig småkaotisk syn! Kan du fortelle litt om selve bokhylla – hvilket rom står den i, hvor har du kjøpt den, hva inneholder den, hvordan er den sortert?
– Bokhylla står i stua, som også utgjør kjøkkenet, og er på den måten en litt støvete og fettete, og ja, småkaotisk kjerne i huset. Den er oppbevaringsplass for en mengde nødvendige ting i tillegg til bøker, som hesteskoer, brukte billetter og ledninger, og var en gang, smerter det meg å si, sortert etter FARGE (ikke alle får smerter av fargesorterte bokhyller red. anm.).

Den var en gang, smerter det meg å si, sortert etter FARGE.

Man kan se rester av det enda, i de kroker hvor bøkene har fått stå mest i fred, for eksempel oppe til venstre, der en svart ansamling har holdt stand i snart ti år. Det sier kanskje noe interessant om bøker med svart omslag? Den er av type selvbygger, men ingen lettvint løsning med møbelvinkler, nei, her snakker vi utfreste slisser til hyllene, et møysommelig arbeid som gav moderate kosmetiske resultater. Men den scorer høyt på soliditet.

– Du skreiv til meg at du simpelthen ikke klarte å la være å vise fram denne trappa. Hva er historien bak denne flotte hylleløsningen?
– Denne trappa ble til overs da vi måtte bytte ut loftslemmen. Jeg forsto rett og slett ikke hvordan jeg skulle kvitte meg med den. Hvor kaster man en trapp? Den ble liggende ute på verandaen i tre-fire år, og da hadde den oppnådd denne, har jeg skjønt, ettertraktede patina av drivved. Under en opprydning ble den båret inn og lent mot veggen i påvente av å bli kappet til peisved, og da så vi straks muligheten til å bytte ut Billy-hylla med noe langt mer sofistikert.

Siden har jeg vært fylt av denne forventningen om at noen en dag skal ringe fra, la oss si et profilert bibliotek, og spørre: Kan du vise oss bokhylla di?

Høydepunktet kom da noen kommenterte at dette var skikkelig Tumblr-aktig, og siden har jeg vært fylt av denne forventningen om at noen en dag skal ringe fra, la oss si et profilert bibliotek, og spørre: Kan du vise oss bokhylla di? Det eneste jeg har å utsette på den, er at det er noe foruroligende ved en trapp fylt av litteratur som ikke leder noe sted. Nei, stryk det. Det er faktisk det BESTE ved den, at den ikke skal noe sted.

– Her ser vi en del klassikere, både gode gamle og moderne. Og en legofigur, er det det? Hva er det du ønsker å fortelle oss med dette bildet?
– Dette er et utsnitt fra det jeg tenker på som det grå hjørnet. La oss si at det er en hyllest til den vakre, viktige tradisjonen med klassikerserier, her representert ved fire av dem: Gyldendals små grå, Den gule serie, Tidens navnløse, men ypperlige serie med moderne klassikere, og den nyere Forfatterens utvalgte. Særlig de små grå har jeg hatt mye glede av, både som en veiviser i kvalitetslitteratur, og en måte å skaffe enkelte nødvendige klassikere til en overkommelig pris. De har fulgt meg i lommer og fiskevesker og blitt mistet og gjenfunnet i stadig sjabrere form.

Hva legofiguren angår var det ikke bevisst, den lå der og slang som så mye annet. Skal jeg tenke noe om den, må det være at den representerer et nyttig korrektiv til det noen ganger overveldende gråfilteret i bakgrunnen.