Bibliotekdebatten – en slags oppsummering

Når de retoriske stormene har lagt seg, trer et klart bilde fram.

Tekst: Ingela Nøding/Foto: Frank Michaelsen

Siden 2013 har norsklærere, professorer og kommentatorer sukket over læreplanens manglende krav til norskfaget. I ulike medier har de etterlyst en tydeligere presisering av at elevene skal ha lest en viss mengde klassikere og norske forfatternavn før de tar på seg russelua. For hva skjer med den yngre generasjon hvis den kan skjelne sms-språk fra virkemidler i et essay, men ikke vet hva en «livsløgn» er, eller hva det betyr «å være seg selv nok»?

På den annen side bekymrer vi oss for alle skoletaperne og dropoutsene, som i motsetning til å lese mer hadde fått økt motivasjon og mestringsfølelse av å lære i praksis. Jeg holdt nylig et framlegg for en gruppe skolebibliotekarer som hjalp elever med å skrive fordypningsoppgave i norsk. En av dem jobbet på en yrkesfaglig skole med mange gutter. Hun hadde god erfaring med å anbefale elevene å analysere reklamer og fotballbiografier framfor Skram og Hamsun. Her var det tydelig at valgfriheten i dagens læreplan var av det gode.

Litteraturelskerne er redde for at gode, men ukjente forfattere som Johansen havner på dynga sammen med reiseguider til Sovjetunionen.

Speiler kunnskapsdebatt

Hvorfor ta opp igjen denne problemstillingen? Jo, fordi den samme motsetningen ser vi nå i bibliotekdebatten. Hva skal folkebiblioteket inneholde? Bøker eller makerspaces? Hele forfatterskapet til Inghill Johansen eller kurs i 3D-printing og debatteknikk? Litteraturelskerne er redde for at gode, men ukjente forfattere som Johansen havner på dynga sammen med reiseguider til Sovjetunionen. Nasjonalbiblioteket mener det er verdt å vente en til to dager på en bestilt Johansen-bok når det gir rom for mer praktisk læring i biblioteket. Deichmans biblioteksjef beroliger med at bibliotekets innhold må variere ut fra hva som er relevant for dets brukere.

Tar man et skritt tilbake, trer altså et klart bilde fram: Biblioteket og debatten rundt dets innhold reflekterer kunnskapsdebatten i samfunnet for øvrig. Alt skal inn i skoleverket, men ingen vil kaste noe mer ut enn det helt avleggse. Og hva er det? Alt skal også inn i biblioteket, men kun det irrelevante skal ut. Og hva er det?

Når ingen spør

Også på høyere utdannelsesnivå går diskusjonen med jevne mellomrom, både i inn– og utland. Humaniora og naturvitenskapene skal bestå, men hvilke fag og forskningsprosjekt skal få tildelt midler? Hvilken kunnskap tjener samfunnet og hva slags dannelse trenger enkeltmennesket?

Det er når ingen spør og ingen svarer, vi bør bli bekymret for å ende i den ene eller andre grøfta. Enten begravd i en haug kortprosa eller et lass 3D-printere.

Biblioteket er kunnskapssamfunnet i miniatyr. Som senter for kunnskap og kultur til hele befolkningen må vi romme mye. Men vi må også diskutere og prioritere innhold. Og slik bør det være. Så lenge debatten går friskt om hvor den gylne middelvei går, skal vi være fornøyde. Det er når ingen spør og ingen svarer, vi bør bli bekymret for å ende i den ene eller andre grøfta. Enten begravd i en haug kortprosa eller et lass 3D-printere.

Så er spørsmålet: Hva vi må ofre i våre kompromisser?

Vanskelige valg

Er det ok at elevene ikke vet hvem Peer Gynt er, så lenge de har lest Et dukkehjem på ungdomsskolen? Hvor stor forskjell bør det være på kompetansekravene til yrkesfagelever og elever innen studiespesialisering? Når nye språkformer og kommunikasjonsvirkeligheter må inn på læreplanen, hva skal ut?

Biblioteket er kunnskapssamfunnet i miniatyr.

Og i biblioteket: Skal vi akseptere at smalere litteratur alltid vil være et par dager unna, fordi den må bestilles fra Nasjonalbiblioteket? Kan man forvente større utvalg i storbyer enn i små? Bør det være bredere utvalg av papirbøker innen skjønnlitteratur, siden mye fagkunnskap ligger tilgjengelig digitalt? Skal bibliotekene tilby det befolkningen etterspør eller det de bør etterspørre? Hvor går grensen mellom folkeopplysning og folketilpasning?

Viktig meningsutveksling

Jo flere som deler sine idéer og meninger om hva bibliotek og utdannelse bør romme, jo bedre. På den måten oppfylles folkebibliotekets formålsparagraf i vid forstand. Vi blir ikke kun en arena, men også et grunnlag for offentlig samtale og debatt.

Så, takk til Morgenbladets Bernhard Ellefsen som fikk i gang blodpumpa i biblioteknorge. Når de sterkeste retoriske stormene har lagt seg, har de viktige nyansene kommet fram. Både gjennom innlegg på sosiale medier og i tradisjonell presse. Det er debatt på sitt beste.