Vis meg bokhylla di, bibliotekar 3
Litteraturbloggen snoker i bokhylla til kjente og ukjente lesehester. Denne uka titter vi innom Deichmans Ellen Aabakken.
Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Ellen Aabakken
Det var kollega Stian B. Hope (hvis bokhylle kan betraktes her) som tipsa om Ellen Aabakkens velfylte hyller. Ellen Aabakken er leder for samlingsutviklingsprosjektet ved Deichmanske bibliotek. Samboeren hennes, Ola, jobber også i Deichmanske, og Ellen avslører her blant annet utfordringene ved å spleise to bibliotekarers boksamlinger.
De første årene var nok litt turbulente for boksamlingene, men nå lever de godt sammen i ett alfabet.
– Mange flotte bokhyller, kanskje med litt forskjellig typer innhold? Kan du fortelle litt om selve hyllene – hvilket rom står de i, hvor har du kjøpt dem, hva inneholder dem, hvordan er de sortert?
– For noen år siden flyttet vi alle bøkene ut fra stua og inn i hyller i trappegangen [bildene over] for å få mer luft og lys i stua. Men der ble det selvfølgelig fullt og nå har vi bokhyller i en eller annen form i alle rom. Når to bibliotekansatte bestemmer seg for å dele hus og katter blir det selvfølgelig to boksamlinger som skal dele bokhyller – med påfølgende diskusjoner om oppstilling og ordning. Skal dikt og skuespill stå sammen med romaner? Skal norske forfattere skilles ut? Hva med de skandinaviske? De første årene var nok litt turbulente for boksamlingene, men nå lever de godt sammen i ett alfabet. Ja, for skjønnlitteraturen må stå alfabetisk på hyllene, men med norske forfattere for seg. Faglitteraturen står temavis rundt i huset. På kontoret er det lave, dype hyller som rommer kvart-bøker (større format) er det en salig blanding av fotokunst, kokebøker, design, hagebøker og ymse som viser interesser og prosjekter som for lengst er gjemt og glemt. For eksempel naturfarging av garn. Der mistet jeg motet etter å ha lest boka! I Olas hule i kjelleren står musikkbøker og krim sammen med vinylsamlingen. Bokhyllene i gangen er de samme, gamle BBB-reolene som jeg har hatt siden 80-tallet. De vokste med boksamlingen og går fra gulv til tak. Hvem vet hva som gjemmer seg bak bøkene i tillegg til et tykt støvlag? Til sommeren (kanskje) skal alle bøkene pakkes ned, gangen skal males og nye praktiske, vegghengte hyller skal inn.
– Det mest karakteristiske ved bokhyllene våre er nemlig at de er fulle. Det er på høy tid med et eget, privat samlingsutviklingsprosjekt! Noe må plukkes ut for kast eller forvises til loftet, men inntil det skjer utnyttes all plass. En ledig vegg i stua har igjen fått hyller [bildene over]. Her har vi satt noen utvalgte forfatterskap og de nyeste innkjøpene får som regel plass hvis de blir funnet verdige. Patti Smith hviler oppå Thomas Bernhard. Drawings av Kurt Vonnegut breier seg over både Ian McEwan, Asta Olivia Nordenhof, Sofi Oksanen og Per Petterson.
Kanskje er det vanskelig å kaste fordi bøkene vi har lest har blitt en del av identiteten vår?
Så hvorfor beholde alle disse bøkene? Med unntak av noen få ting, er det bare bøker og musikk vi har beholdt gjennom 35 år. Det meste annet er byttet ut, kastet eller gitt bort. Men favorittforfattere, bøker som har betydd noe spesielt, de signerte utgavene, bøkene du husker hvor du kjøpte og hvor du var når du leste dem er det ikke så lett å skille seg av med. Kanskje er det vanskelig å kaste fordi bøkene vi har lest har blitt en del av identiteten vår?
– Ja, nettopp – du har jo sendt over bilder av både det som må være favorittforfattere og signerte utgaver. Her ser vi en solid rekke Doris Lessing-titler. Hva er ditt forhold til forfatteren?
– Doris Lessing ble min favorittforfatter da jeg var 16–17 år. Hun var en av de forfatterne som fikk meg til å gå fra å sluke alt ukritisk (også kasse på kasse med klissete pocketbøker) til å bli en mer selektiv leser.
– Her har vi noen Penguin-klassikere, noen beatpoeter og en del City Lights-utgivelser. Hva er det du ønsker å vise fram til Litteraturbloggens lesere her?
– Beatpoetene var, sammen med Beckett, Camus, Hesse og flere, Olas bøker. Det er ikke til å komme fra at jeg nok hadde en overvekt av kvinnelige forfattere i min boksamling, mens han hadde en overvekt av mannlige forfattere. Vi er begge veldig glad i disse utgavene. De betyr minst like mye som bøker med gullsnitt og skinninnbinding.
– Her viser du oss selveste Howl signert av selveste Alan Ginsberg! Og en flott, blå Margaret Atwood-signatur på et eksemplar av Surfacing – hvilke historier gjemmer seg bak disse?
– Ola og jeg hørte Allen Ginsberg lese på bokmessa i Oslo i 1993. Det var utrolig fint og spesielt. Margaret Atwood var der året etter og jeg tok med den boka jeg likte best og fikk den signert. Det var et eget sus over å høre henne lese den gangen og det var utrolig stas når hun var her på Deichman i 2015 og overleverte den første teksten til prosjektet Future Library. Jeg har et litt ambivalent forhold til det med signering. Det er fint å få en bok signert, men det er også noe litt rart ved å stå i kø for å få en signatur. Hva skal man si til en favorittforfatter som har betydd mye og som ikke bare blir en floskel eller en likegyldig kommentar i rekken av så mange kommentarer? Det er jo bøkene som har betydd noe og ikke forfatteren som person.
Det er fint å få en bok signert, men det er også noe litt rart ved å stå i kø for å få en signatur.
– La oss gå litt tilbake til samlingsutviklings- og kasseringsprosjektet hjemme – hva skal ut og hva får bli?
– Både Howl og Surfacing kommer til å overleve den store kasseringsbølgen som skal feie over de hjemlige bokhyllene, men naturfarging av garn havner nok på loppemarked sammen med en bok om Photoshop fra 2001 og Spis deg yngre (den tittelen lovet bare for mye!). Og bakom synger skogene står lagelig til for hogg, mens Trær som faller står fjellstøtt i hylla.
—–
RSS - innlegg