Leseprestasjonsangst

Noen bøker tør jeg bare ikke å lese.

Tekst og foto: Katrine Judit Urke

Jeg hadde gleda meg i over et år til Johan Harstad skulle gi ut ny roman og hadde forhåndsbestilt den og observert i nettbokhandelen over tid at tittelen endra seg, at det flotte bokomslaget dukka opp og ikke minst at utgivelsestidspunktet ble forskjøvet ganske mye. Men jeg visste at jeg venta på noe bra, så jeg klarte å roe meg ned, til tross for høyt adrenalinnivå.

Praktisk-estetisk støvsamler
Max, Mischa & Tetoffensiven ble utgitt i november i fjor. Jeg henta den på postkontoret, tok den med hjem, pakka den ut, bar den opp trappa og fant ut at den var for tykk til å få plass i bokhylla med sine 1082 sider. Så jeg satte boka på toppen av bokhylla og der har den stått siden. Nå fungerer den som et slags stativ for deler av uglesamlinga mi.

Angst og depresjon
For noen år tilbake skreiv tidligere kollega Ann-Sofi et innlegg på Litteraturbloggen om å være noe hun kaller lesedeprimert. Det handler om å være inne i en periode med lite leselyst. Tilfellet mitt med Johan Harstads bok er for så vidt beslekta, men handler like mye om frykt som mangel på lyst: Jeg har rett og slett ikke turt å lese boka. Vi kan kalle det leseprestasjonsangst.

Noen burde brukt dem til å slå hodet mitt til fornuft, for jeg har alvorlig store klassikerhull.

«Alt dette gjør Johan Harstads bok …»
Max, Mischa & Tetoffensiven fikk jo (iallfall til dels) ekstremt gode kritikker, og jeg er selvsagt redd for å bli skuffa. Seinest for ei lita uke siden publiserte Litteraturbloggen intervjuer med noen av landets fremste litteraturkjennere som skulle velge seg en norsk roman fra de siste fem årene som har overraska dem. Anne Merethe K. Prinos valgte Harstads roman og begrunna blant det annet slik: «[En roman] kan fremkalle latter og gråt, refleksjon og tvil, glemsel og erindring, forståelse og empati, utålmodighet og irritasjon. Alt dette gjør Johan Harstads bok om Max, Mischa og Tetoffensiven».

Hjelp!

Og så er jeg jo redd for å lese den, min favorittforfatters monsterbok, på feil tidspunkt. Det er mye som kan gå galt. Kan hende formatet også bidrar til å skremme – boka har jo ikke plass i veska.

Skumle klassikere 
På bildet ved siden av ser vi to andre eksempler på min leseprestasjonsangst: Pessoas Uroens bok og Dostojevskij, egentlig generelt, men her representert ved Forbrytelse og straff. Dette er bøker jeg har hatt i hylla i sikkert åtte år, men ennå ikke lest. Noen burde brukt dem til å slå hodet mitt til fornuft, for jeg har alvorlig store klassikerhull.

Hva med dere, kjære Litteraturblogg-lesere – hvilke bøker gir dere angst? De Store Klassikerne? Eller kanskje boka mora di har snakka så varmt om og gitt deg i gave? Eller kanskje kjærestens favorittbok, den boka du virkelig må like (og ikke minst skjønne)? 

Kommenter gjerne under!