Nære noveller

Denne våren har det utkommet tre novellesamlinger med påfallende beslektede knutepunkter: En om å gifte seg, en om å få barn og en om å være enslig. 

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Drew Patrick Miller/Bokomslag: Cappelen Damm, Oktober og Pax

Noveller er, som vi alle har lært på skolen, korte, avsluttende prosatekster. Selv om novellesamlinger dermed inneholder tekster som er uavhengige av hverandre, kan man gjerne spore en slags felles tematikk i dem. Noen novellesamlinger har også elementer som tydelig går igjen i novellene. Eksempler (og anbefalinger) er Frode Gryttens Rom ved havet, rom i byen der alle novellene er skrevet ut ifra malerier av Edward Hopper, Edy Poppys Sammen.Brudd med samlivsbrudd som felles tematikk og Ronnie M.A.G. Larsens Offa: Forteljingar frå ei øy som viser fram ulike skjebner på øya Giske på 1970-tallet.

Til døden av Hilde Lindset

Hilde Lindsets andre novellesamling er også et eksempel på en novellesamling med et knutepunkt. Helvetesporten (2014) tar utgangspunkt i Rodins skulptur med samme navn. Årets novellesamling fra Lindset, Til døden, har ekteskapet («til døden skiller oss ad») som «prisme», som forlaget kaller det.

Jeg kan huske at da jeg leste debutboka til Hilde Lindset minte den meg om nettopp Askildsen.

Da jeg for noen år tilbake for alvor oppdaga novellesjangeren, var det ved hjelp av novellenestor Kjell Askildsens Hundene i Tessaloniki. Askildsen zoomer inn på et slags taust grums i kjærlighets- og familieforhold på en måte som tar pusten fra meg. Jeg kan huske at da jeg leste debutboka til Hilde Lindset minte den meg om nettopp Askildsen, og jeg blei derfor ikke overraska da jeg fant ut at hun har skrevet hovedoppgave om forfatteren.

Til døden består av atten noveller. I første novelle, «En og en halv centimeter fra bordkanten», blir vi observatører i et bryllup; Lindset beskriver detaljert og elegant «ritualet» som foregår under middagen. Jeg blir nysgjerrig på brudeparet, her er det noe som ikke stemmer i det hele tatt. Og slik fortsetter det, det skrapes elegant på overflatene til alt fra nygiftede par til par som skal til å signere skilsmissepapirer. Det er ingen skildringer av utelukkende lykkelige ektepar, men det skal det etter min mening ikke være heller, de finnes jo ikke (iallfall ikke i litteraturen). Tekstene handler selvsagt ikke bare om ekteskap, men også mye om de indre, helt personlige krisene, men denne prismen er tydelig. Om man skal kunne innvende noe, kan det nevnes at enkelte av novellene avslutter noe melodramatisk, men jeg synes det passer i akkurat denne boka både på grunn av tematikken og Lindsets nokså tradisjonelle «litterære» språk som gir rom for å være litt pompøs. Til døden er en sjeldent sterk leseopplevelse, og det gleder meg stort at Hilde Lindset nå blir betrakta som en av våre største novellister.

Få barn av Geir Nummedal

Geir Nummedal debuterte i 2012 med romanen Hun er der hele tiden. Få barn er hans andre bok og altså en novellesamling, en kanskje litt uvanlig vei å gå etter å først ha gitt ut en roman. Som i første bok er Nummedal i Få barn en god forteller. Samlingen er en jevnt over god bok som forteller om livene til alle mulige slags mennesker. Novellenes fellesnevner, barn, er altså langt ifra så tydelig her som ekteskapet hos Hilde Lindset. Som det kommer fram på baksida av boka, handler det her om «å ønske barn, ha barn, være barn, ligge sammen uten tanke på barn, være voksne som lever uten barn», altså om potensielt hvem som helst. Nå har Nummedal riktignok tatt med noen episoder som kanskje er med for å lime fast tematikken: Vi møter en kvinne som tester positivt på en graviditetstest og en som gjennomgår en spontanabort (det må nevnes at disse fyskiske erfaringene er imponerende godt skildra).

Den andre novella som har festa seg, og som jeg anbefaler alle å lese, er bokas nest siste tekst, «Voksne mannen».

Men la oss se bort ifra dette med tematikken og formålet med den; Få barn er en velskrevet andrebok fra Geir Nummedal. Novellene, sju i antallet, har store variasjoner i karakterer og innhold, vi møter alt fra barnet via den unge kvinna til den eldre mannen.

Det er særlig to noveller som har festa seg hos meg. Den ene er novelle nummer to, «Snekker Andersen ringer på», som er en skikkelig raring. Teksten utvikler seg til en slags thriller som stadig får meg til å heve øyenbrynene på grunn av uventede detaljer, særlig hva gjelder referanser til barnelitteratur (Nummedal er for øvrig redaktør for barne- og ungdomslitteratur i Cappelen Damm). Den andre novella som har festa seg, og som jeg anbefaler alle å lese, er bokas nest siste tekst, «Voksne mannen». Den handler om en småbarnsfar som møter veggen. Det er vanskelig å forstår hvordan dette skjer, alt tilsier at mannen egentlig har det fint, og det er vel akkurat det som treffer meg, at det er skremmende å tenke på hvordan det kan skjære seg for hvem som helst. Denne setninga kommer jeg aldri til å glømme, her beskriver Nummedal ansiktet til mannen etter at han har grått lenge: «Etterpå føles ansiktet mitt vansiret, ødelagt.».

Menn uten kvinner av Haruki Murakami

Nevnt, men ikke glemt: Haruki Murakamis novellesamling Menn uten kvinner er blitt oversatt til norsk denne våren. «Om menn med og uten kvinner, om den vanskelige kjærligheten, og om det å klare eller ikke klare å se hverandre og leve sammen» – baksideteksten forteller oss at det også her handler om de sterkeste relasjonene mennesker har gjennom livet. Jeg skal ikke lyve på meg å ha lest boka, men jeg har iallfall hørt at den skal være god, at den handler om ensomhet og at den er typisk murakamisk med blandingen mellom realisme og det eventyr-/fantasyaktige. Jeg regner med at mange blir begeistra for denne.