Litteraturfestivalen: En ferskings dagbok. Del 3

Tusen takk, Lillehammer! Jeg kommer tilbake neste år! 

Tekst og foto: Katrine Judit Urke

Det er fredag og min siste festivaldag. Jeg bruker morgenen på å skrive og tusler fra hotellet ned til sentrum først ved utsjekk kl. 12. Første arrangement blir siste del av Kritikerseminaret, Høyt og lavt i litteraturkritikken (bilde under) med Eirik Vassenden, Bjørn Ivar Fyksen og May Grethe Lerum. May Grethe Lerum forteller om da hun fikk jobb i VG, at hun mener det var taktisk av VG å ansette en seriebok-forfatter som litteraturkritiker for å sørge for at anmeldelsene blir lest av flere – lesere av Lerums bøker vil sette pris på hennes vurderinger av bøker.

Forholdet mellom salg og status blir også diskutert: Lerum påstår at så fort en forfatter utgir en bestselger, synker vedkommendes status. Så kommer det spørsmål fra publikum om Lerum kan nevne eksempler på forfattere dette har skjedd med. Lerum svarer bare at hun ikke vil «oute» noen. Selv kommer jeg ikke på et eneste tilfelle.

… så fort en forfatter utgir en bestselger, synker vedkommendes status.

Så spiser jeg atter på Café Stift, nå med min Deichman-kollega Marte som har vært flinkere til å delta på fester enn meg (hun er her for øvrig på ferie). Etter hvert kommer kollegaer fra Akershus også til bordet vårt, og vi blir sittende gjennom Fra Indiana til Lillehammer ved amerikanske Frank Bill som blir intervjua av Terje Thorsen. En av mine Akershus-kollegaer er tidligere Deichman-ansatt Gunnar Vilberg som omtalte Frank Bills novellesamling  Forbrytelser i Southern Indiana her på Litteraturbloggen for noen år tilbake (omtalen kan leses her). Faktisk er det det eneste forholdet jeg har til forfatteren fra før, bortsett fra at jeg har sett bøkene på hylla i biblioteket. Så når jeg tenker på Frank Bill tenker jeg på Gunnar.

Bills bøker skal være rå og brutale, eller «stappfull av faenskap fra white trash-Amerika» for å bruke Gunnars ord. Intervjuet handler vel stort sett om det, om white trash-Amerika samt om skriverutiner, tror jeg; jeg må innrømme at jeg ikke alltid klarer å henge med når det snakkes engelsk (her har kanskje Vigdis Hjorth og jeg noe til felles), og Frank Bill snakka litt sånn snøvlete amerikansk. Etter arrangementet er det anledning til å kjøpe boka, og Gunnar stiller seg i kø (sammen med fem andre menn (og joda, rett skal være rett: én kvinne)).

Og nå sitter jeg her og lurer på hvorfor jeg kom hit hvis jeg må høre disse kritikerne si at de elsker eller hater boka.

Jeg blir sittende på Café Stift og skrive litt fram til mitt siste arrangement, Kritisk ettertanke. Dette handler litt om det Jan Kjærstad snakka om under en av gårsdagens samtaler, Hva er en god bok?, om verkets evne til å stå seg over tid. Her skal nemlig kritikerne Karin Haugen, Bernhard Ellefsen og Marta Norheim snakke om tre av fjorårets mest kritikerroste norske titler i ettertankens lys: Linn Ullmanns De urolige, Johan Harstads Max, Mischa og Tetoffensiven og Morten Strøksnes’ Havboka. For en god måned siden skreiv jeg her på Litteraturbloggen om noe vi kan kalle lesepresentasjonsangst, altså å være nervøs for å lese noe, for eksempel av frykt for å bli skuffa (innlegget kan leses her). Caset mitt var en av bøkene som skal diskuteres i denne samtalen, altså fjorårets murstein fra min favorittforfatter Johan Harstad. Og nå sitter jeg her og lurer på hvorfor jeg kom hit hvis jeg må høre disse kritikerne si at de elsker eller hater boka.

Akkurat da sender Litteraturbloggens redaktør, Ingela Nøding, meg en melding og etterspør morsomme selfies, og dette er altså mitt bekymrede og begynnende rynkete ansikt (altså ikke så morsomt) mens jeg hører disse respekterte kritikerne snakke om boka jeg fortsatt ikke har turt å begynne å lese:

Og etter dette tar jeg med meg sekken og setter meg på toget tilbake til Oslo. Nå skal jeg bruke helga på å sjaue og pakke før jeg skal flytte til en leilighet der jeg regner med å få tid til å lese Johan Harstad.

Takk for i år, Lillehammer. Jeg kommer tilbake neste år, jeg, for dette var ordentlig fint. Bra jobba. Ses!