Bør glemte forfattere forbli glemt?
Ifølge Vigdis Hjorth er svaret: nei. Det er mye å lære av å trekke gamle forfattere ut av glemselens mørke.
Tekst: Ingela Nøding
Forfatter Vigdis Hjorth. Foto: Cappelen Damm
Lørdag lanserer Nasjonalbiblioteket tredje bok i en rekke publikasjoner. De har bedt samtidsforfattere og intellektuelle lese gamle forfatterskap de ikke kjenner fra før. Lesningene blir publisert og debattert i etterkant. Vigdis Hjorth er plukket ut til å lese det biblioteket kaller «sommerpoeten Herman Wildenvey», en bestselger fra tidlig 1900-tall.
Vi har spurt henne hvordan det gikk.
Aller først: Hvem var Herman Wildenvey?
-En poet som slo igjennom tidlig på nittenhundretallet med lettbente, melodiøse dikt om sommer og erotikk, i hovedsak. Han fikk et langt dikterliv og etterhvert ble han mer pretensiøs og høystemt, og da sank, etter min mening, kvaliteten på diktene hans. I sin levetid var han imidlertid uhyre populær og elsket – og da særlig for hans tidlige dikt.
Hvilken status tror du han har i litterære kretser i dag?
-Han har ikke særlig høy status i dag, vil jeg tro. Selv om Wildenveyselskapet prøver å holde liv i ham. Få poeter nevner Wildenvey som et forbilde eller inspirasjon.
Hvilken status tror du han har hos alminnelige lesere?
-Snakker du med eldre folk, kan de fleste sitere noen linjer av ham. Men unge folk aner ikke hvem han er.
Å lese det som har vært elsket og likt i fortiden, lærer oss uhyre mye om fortiden!
Kan du fortelle om noen opplevelser du har hatt underveis i leseprosessen?
-Jeg har strevet med å forstå hvordan han kunne bli så populær og elsket og nærmest opphøyet i sin tid, han ble kalt «gudsbenådet» og så videre. Da jeg syntes jeg forsto det, var det stas.
Jeg hadde en gang en lærer som også var forfatter. Hun viste oss et dikt av Wildenvey og spurte hva vi syntes. Da jeg svarte at jeg likte det, så hun lett spørrende på meg. Regnes det som avleggs og litt naivt å like sentrallyrikk med enderim i dag?
-Det kan nok være. Men det var verre for noen år siden. Nå er det flere musikere og artister som skriver på rim, rappere osv. Så det er bevegelse i feltet!
Hvilke glemte norske forfattere vil du anbefale folk å lese?
Mange! Å lese det som har vært elsket og likt i fortiden, lærer oss uhyre mye om fortiden!
Siden Hjorth er så diplomatisk at hun ikke trekker fram enkeltnavn, gjør vi det i stedet. Her et tilfeldig utvalg:
- Hulda Garborg (1862-1934): Mest kjent for arbeidet med å bevare norsk kulturarv og å grunnlegge Det Norske Teatret, men skrev både romaner, dikt og skuespill.
- Alexander Lange Kielland (1849-1906): Stavangers store forfatternavn angrep moralsk og religiøst hykleri i sin dikning, men er gått litt i glemmeboken de siste tiårene.
- Olav Duun (1876-1939): Mannen bak storverkene Juvikfolke og Medmenneske ble paradoksalt nok løftet frem i rampelyset da Dag Solstad i fjor kalte ham foreldet. Duun var nemlig første forfatter ut i Nasjonalbibliotekets ovennevnte publikasjonsrekke.
- Anne Cath Vestly (1920-2008): Vestly hadde en sterk stilling innen barnelitteraturen blant annet på grunn av sine liberale og virkelighetsnære skildringer av ulike familiekonstellasjoner. I dag kan nok en del av forfatterskapet oppleves som utdatert.
Nasjonalbiblioteket nevner flere glemte navn: «De som tidligere var folkelesning – forfattere som Johan Falkberget, Olav Duun, Dorothe Engelbretsdatter, Johan Bojer, Aasmund Olavsson Vinje, Øvre Richter Frich og kanskje til og med Sigrid Undset – er i dag sjelden å finne på nattbord eller universitetenes lesesaler,» skriver de på sine nettsider.
Vigdis Hjorth foredrar om Wildenvey på Nasjonalbiblioteket lørdag kl. 14.00.
3 kommentarer til “Bør glemte forfattere forbli glemt?”
Det er stengt for kommentarer.
RSS - innlegg
Det kan kanskje være at de fleste forfattere ikke skriver tidløst. Med det mener jeg at deres verker tar så sterkt utgangspunkt i forfatterens samtid at det etter hvert nesten bare er historikere og «litteraturadjunkter» som bryr seg om dem i fremtiden. Sistnevnte uttrykk kommer fra Hamsun – som jo selv var overbevist om at nettopp noe slikt kom til å bli skjebnen til såvel hans som hans kone Maries bøker. I sin siste bok «På gjengrodde stier», der Hamsun avventer dom for landsforræderi i 1948, skriver han bl.a. følgende: «Og om hundre år er allting glemt. Da er endog denne ærede rett glemt – totalt glemt! Alle våre navn tilstede her i dag, vil om 100 år være utslettet fra Jorden, og huskes ikke mere, nevnes ikke mere. Vår skjebne er glemt!» Marcus Aurelius var også innom på noe av det samme, da han mente at ettertidens dom er vilkårlig. Det er vel slik det går med de fleste bøker, skulle man tro – hvis de da ikke fenger framtidens lesere like sterkt som nåtidens. Eller sterkere!
Ja, det gjelder nok de fleste verk. Det fins jo så ekstremt mange bøker i vår tid at det skal mye til at brorparten tåler tidens tann. Likevel er det der mye av bibliotekets og antikvariatenes magi ligger. Man kan finne igjen og oppdage verk som har gått ut av produksjon, men som ikke bør glemmes. Bøker som beskriver menneskets natur, som jo ikke forandrer seg vesentlig, som har sjeldne kvaliteter i form og språk, som brøt ny grunn historisk, eller som skildrer handlinger, miljøer og hendelser vi kan speile oss selv og vår samtid i. Mange av dem må vi jobbe for å huske! De må formidles, skrives om, leses, anbefales og noen ganger trykkes opp på nytt. Det er en morsom og viktig jobb. Men det blir spennende å se hva som står igjen hundre år fra i dag. Hvor mye av alt som produseres vil ha verdi da?
Du har så rett! I min ungdom leste jeg at nøkkelen til all god litteratur, er følgende: Bare de som har noe å fortelle, fenger leserne! I så fall fikk Ben Jonson rett om sin gode venn Shakespeare, da han sa om William: «Han tilhørte ikke én tid – men alle tider!» For Shakespeares verker handler alle om den innerste, menneskelige natur og dens konsekvenser – og dét er noe vi også finner bl.a hos Homer. Michel de Montaigne var på sin side overbevist om at det han skrev i sine Essays, «kun ville interessere noen få mennesker i noen få år» etter hans tid. Og fortsatt leses hans bok over hele verden mer enn 400 år etter hans bortgang (jeg er selv én av dem), fordi han er en så dypt menneskelig beretter om sine innerste tanker og meninger. Selv tror jeg at verker som er uten dogmer og dypt menneskelige – slik som overnevnte – ikke kan bli gamle eller foreldet. Fordi vi mennesker har de samme behov og begjær til alle tider.