Mitt første bokprosjekt: Maria Kjos Fonn

Maria Kjos Fonn begynte tidlig å skrive mørke tekster.

Tekst og foto: Maria Kjos Fonn/Forfatterportrett: Håvard Bøhm/Bokomslag: Aschehoug

Maria Kjos Fonns noveller i debutboka Dette har jeg aldri fortalt til noen (2014) har blitt beskrevet som nådeløse, rå og utfordrende. Romanen hun begynte på som elleveåring kan karakteriseres på omtrent samme vis. Dette forteller hun oss om sitt mørke familiedrama:

Nordic Noir fra jenterommet

Jeg har alltid hatt et sosialrealistisk lynne. Jeg har følt meg truffet av Ole Paus hommage til Wam & Vennerød i låta i «I en sofa fra IKEA», og synes i grunnen Harald Eias parodi av Lena fra «Døden på Oslo S» er en interessant og mangefasettert skikkelse. Derfor har tekstene mine siden barndommen, så vel som lekene jeg dro folk med på, båret preg av sterke virkemidler. More is more.

Selvsagt var det en uskyld der en gang. I tidlig barndom skrev jeg om spøkelser. Deretter ble det mye om hester. Men mitt første forsøk på en hel roman, fant sted da jeg da jeg var elleve. Jeg mistenker at Dagsrevyen hadde inspirert meg, så vel som krim på TV etter leggetid. (Jeg syntes det meste etter leggetid var interessant, og det meste før var kjedelig.) Åpningen var, som alt jeg skrev på den tiden, lagt til en stall. En ung, svensk jente stelte en hest hun hadde på fôr, før hun dro hjem i mørket. En mann spurte henne om hun ville sitte på hjem.

Åpningen var, som alt jeg skrev på den tiden, lagt til en stall.

Kutt, og hopp i handlingen tolv år fram i tid.

Jeg tror ikke jeg skjønte implikasjonene av hva som skjedde i den bilen, bare at det var noe som ikke kunne sies: derfor valgte jeg rett og slett å ikke si det. Tolv år fram i tid hadde jenta fått en datter på min alder, og synsvinkelen skiftet til henne. Hun levde med en mor som var taus om sin fortid, og bodde i Norge, ikke Sverige. Små glimt avslørte henne: som at hun snakket svensk, ikke norsk, da hun var sint. Tanken min var at jenta hadde brutt all kontakt med sitt tidligere liv etter det skjebnesvangre møtet i bilen – flyttet til Norge, fått en datter og levde i stum fornektelse.

Kraftfulle saker.

Ansatsen til et bergmansk familiedrama, fullt av mørke hemmeligheter, var satt. Min delvise usikkerhet rundt hva som skjedde med hovedpersonen i bilen, ble et ufrivillig dramaturgisk grep: Jeg var taus om det, karakteren min var taus. Dessverre falt det hele sammen. Datteren fant ut at hun skulle skaffe moren en kjæreste, og endte opp med å stalke en ung student og skjelle ham ut fordi han hadde kjæreste. Som de fleste prosjekter jeg begynte på på den tiden (vel, fortsatt), fløt det bare ut, og romanen svant hen.

[,..] skrive om tre mennesker i et hus på landet som bare snakker forbi hverandre – ble aldri helt min greie.

I ettertid har jeg imidlertid tenkt at romanåpningen var en klar avansering fra hestenovellene jeg hadde skrevet til da. Og på ungdomsskolen fikk jeg utløp for alt: jeg skrev om horer, voldelige kjærester, hemmelighetsbelagte kjærlighetsforhold mellom palestinere og israelere. En dramalærer lærte meg om innestengt dramatikk, og jeg la fort fra meg emo-tekstene om gråting og skjelving og striper av mascara. Men å stenge dramaet helt inne – skrive om tre mennesker i et hus på landet som bare snakker forbi hverandre – ble aldri helt min greie.

En knyttneve sier mer enn tusen ord. Tusen ord om en knyttneve, sier mest av alt.

******

Vi har bedt en rekke forfattere om å vise oss sin første bok.
Følg oss utover sommeren for flere fine historier!