Den nye politiske romanen?
Isolasjonisme er et politisk begrep i USA. Hvorfor ikke også i norsk litteratur?
Tekst: Ingela Nøding/Foto: Frank Michaelsen
«Hvorfor skriver unge forfattere i dag enten om seg selv og/eller en innadvendt, destruktiv jeg-person? Hva skjedde med den politiske romanen?» Ulike varianter av disse spørsmålene har blitt stilt gjentatte ganger i den norske, litterære offentligheten de siste årene. Eline Lund Fjæren er en av disse unge forfatterne. – Jeg mener litteratur om problematikk blant unge er politisk, innvender hun.
– Jeg mener litteratur om problematikk blant unge er politisk.
Det er et interessant standpunkt. Tror vi at en politisk roman må handle om enten olje, arbeiderbevegelse eller asylpolitikk? Sitter vi så nedsyltet i vår egen tid at vi ikke ser beskrivelsen av det lidende, isolerte menneske som politisk?
Overdrivelsens språk
Under dagens debatt om kropp, kunst og psykiske lidelser på Øyafestivalens bibliotekscene argumenterte Fjæren for verdien i at mange unge skriver. Hun har selv hatt spiseforstyrrelser og mener sykdommen gjør kroppen til et inadekvat språk. -Mer et symbol enn en måte å kommunisere på, sier hun. Da er teksten et fint rom å utforske erfaringer i.
Både de erfaringene man har hatt og de man kunne hatt. -Når jeg skriver, overdriver jeg veldig, innrømmer Fjæren. -Noe overdrives for å være interessant nok.
I fiksjonen kan detaljene i en psykisk lidelse utmales, dveles ved og til og med overdrives.
En politisk ytring
Så, som vi alle har hørt utallige ganger i denne selvbiografiske tid, er det intet en-til-en forhold mellom forfatterens erfaringer og hendelser i romanene hennes. Det handlingen derimot kan romme er en tydeliggjøring. Et spisset argument. En politisk ytring. I fiksjonen kan detaljene i en psykisk lidelse utmales, dveles ved og til og med overdrives. Og på den måten påpeke at det er «noe råttent i det norske riket».
I sin siste roman Klokken og strengen skildrer Fjæren en nittenårig jente som isolerer seg på en ettroms i Bergen. -Hun motsetter seg alt, forteller Fjæren, under debatten.
Jeg mot alle
Så kanskje unges protest i dag ikke handler om å gå sammen om å kle seg stygt, skrike i demonstrasjonstog, droppe BH eller skrive sinte sangtekster, fordi de har funnet et annet uttrykk. Protesten mot omgivelsene er å skrike i stum ensomhet. Isolasjon, angst, depresjon og selvskading er måten å opponere mot et samfunn som krever perfeksjon og individuell selvrealisering.
«Ingen skal med» sier den nye politiske romanen.
Biblioteket er en scene og et telt på Øyafestivalen i Oslo der du kan slappe av, lese, mekke ting eller få litt åndelig påfyll. Innholdet står Popsenteret, Øvingshotellet, Bladfyk og Deichmanske bibliotek for. Sjekk ut Bibliotekets program for resten av helgen her:
Øyafestivalen 2016 – Biblioteket