Fra Bøler til Balkan – beretninger om betong

Noen ganger må man reise bort for å lese om hjemmet.

Tekst og foto: Katrine Judit Urke

Tove Nilsen. Foto: Steinar Buholm

Jeg har i tre år jobba på Deichman-filialene på Bøler og Oppsal og i mai flytta jeg attpåtil til Bøler. Da begynte det å bli for dumt å ikke ha lest Tove Nilsens Skyskraperengler. Men lesningen ble ikke helt som jeg hadde sett for meg.

Tove Nilsens gjennombruddsroman Skyskraperengler (1982) er første bok i trilogien om Tove som vokser opp i en av høyblokkene på Bøler. Boka starter med fortellingen om da Bøler, i likhet med flere andre av Oslos drabantbyer, reiste seg mot slutten av 1950-årene og hvordan blokkene fyltes opp av mennesker med ulik bakgrunn.

Særlig etter at jeg flytta til Bøler har jeg lest mye om bydelen. Bøler har navnet sitt fra Bøler gård. Ordet Bøler kommer fra det norrøne ordet bæl som betyr nettopp «gård». Bøler gård har eksistert siden 1400-tallet, om ikke lenger, og står der fortsatt. Siste eier var Anton Bøhler som i 1950 så seg nødt til å selge gården, som jo var hans livsgrunnlag, til kommunen. Hjerteskjærende, tenker kanskje noen, men Bøhler skal ha uttalt i et intervju at «det er en utvikling som må aksepteres, og man innretter seg etter hvert etter forholdene, selv om denne for oss bød på en hel omlegning av leveveien.» Så begynte altså utbyggingen av Bøler i 1954, og Bøler skole ble bygget i 1957. Bøler ble, som drabantbyer gjerne ble, delvis kritisert for å være et «betonghelvete» og en soveby. Og her bodde altså Tove Nilsen, som allerede i tidlig alder bestemte seg for å bli forfatter.

Etter at jeg flytta til Bøler lånte jeg Skyskraperengler på biblioteket og så for meg at jeg skulle lese boka hjemme, antakeligvis på balkongen min fra 1959 med utsikt mot lave mursteinsblokker og grønne trær. Men slik ble det ikke, for boka ble typisk nok liggende fram til jeg i august skulle pakke sekken og dra på ferie. Da var Skyskraperengler en av bøkene i haugen på stuebordet som frista mest å ta med. Så da ble den med litt rundt omkring på Balkan.

Noen av stedene jeg og Silje, som jeg reiste sammen med, var innom, føltes nesten som «sovebyer». For eksempel grå og vanvittig personbiltrafikkerte Pristina, her eksemplifisert ved Kosovos nasjonalbibliotek, den rareste bygningen jeg har sett:

Men et par kilometer utenfor Pristinas sentrum ligger heldigvis enorme Gërmia park som blant annet har et digert svømmebasseng. Silje hadde bestemt seg for å lese mye i ferien og innfridde blant annet ved å lese hele Merkelig vær i Tokyo ved denne bassengkanten. Jeg leste dessverre ikke så fort, kanskje var jeg mer opptatt av å dokumentere lesingen enn å faktisk lese:

Jeg har hørt om Skyskraperengler mange ganger før jeg ante noe som helst om Bøler, antakelig hørte jeg mye om boka da jeg var tenåring. Før jeg nå leste den visste jeg at boka skulle inneholde en oppvekstskildring som jeg gikk ut ifra at passa for unge voksne, dette trolig fordi vi på biblioteket har satt noen eksemplarer i ungdomsavdelingen og noen på voksenavdelingen. Videre var det noe med tittelen, omslaget, typen lånere som er interesserte i forfatterens bøker og også Tove Nilsens vesen som ga meg inntrykk av at Skyskraperengler er en typisk sjarmerende og harmløs fortelling. Men til min store overraskelse er jo romanen nærmest dominert av nokså grove pubertetsskildringer av typen man gjerne er glad for å ha glømt hvordan var.

Mens tolv år gamle Tove sitter og gnir seg mot et tre og sprekker sin egen jomfruhinne, busser vi fra Pristina innom Albania til kystbyen Ulcinj i Montenegro.

Mens tolv år gamle Tove sitter og gnir seg mot et tre og sprekker sin egen jomfruhinne, busser vi fra Pristina innom Albania til kystbyen Ulcinj i Montenegro.

Ulcinj viste seg å være langt fra et betonghelvete, men heller et turisthelvete. Badeglade mennesker lå og sto som sild i tønne i vann og på land:

Men det var veldig pent i Ulcinj, altså, og helt ypperlig for dem som vil ha en deilig badeferie. Og man kan bade på en egen damestrand og se en uforglemmelig solnedgang over havet.

Men det var deilig å komme seg videre til Podgorica, hovedstaden i Montenegro, og puste inn litt betong igjen. Bildet under viser to av boligblokkene i «Blok 5» som ble bygget på 1980-tallet, altså en del seinere enn høyblokkene på Bøler.

Silje sa opptil flere ganger at jeg burde ta bilde av Skyskraperengler foran et av de mange høyhusene vi så på turen vår. Jeg syntes jo selvfølgelig at det var en kjempeidé, men jeg glømte likevel å gjøre det. Kanskje jeg etter hvert ble for opptatt av lesinga til å dokumentere den.

Min og Siljes største felles interesse er godt øl, så det oppsøker vi alltid når vi er på tur. I Podgorica var vi innom puben Majstor za pivo som hadde et greit utvalg mikrobrygget øl. Han som jobba der plasserte oss ved et stort bord som det visstnok var obligatorisk å skrive noe på:

Siste stopp var Dubrovnik der jeg ble ferdig med å lese Skyskraperengler. Leseopplevelsen ble annerledes enn jeg hadde sett for meg, både når det gjelder innhold og kontekst. Romanen er underholdende og lettlest, men det er nok de heller ubehagelige skildringene av ulike typer overgrep som mobbing og tafsing jeg kommer til å huske best. Og jeg hadde jo selvsagt trodd jeg kom til å lese boka på Bøler, at det kanskje til og med ville være viktig for meg at den ble lest der.

Neste bok jeg starta på var Martin Kellermans morsomtriste debutroman Alt blir ikke noe som jeg holdt på å vannskade fullstendig da vi fikk en svær bølge over oss på vår siste feriedag:

Nå er Skyskraperengler trygt hjemme på hylla på Bøler bibliotek og Alt blir ikke noe tørka heldigvis rekordraskt i den dalmatiske sola.

Boka Bøler er stedet : bydel Bøler: Bøler, Bogerud, Rustad, Skullerud, Langerud, Ulsrud fra 2000 har lært meg det meste jeg kan om Bølers historie og anbefales på det sterkeste til alle som måtte være interessert.