Usjarmerende uklart

Hva er det som er så ille, Hanna?

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Gunvor Saltvik

Anslaget i Siri M. Kvammes nyeste roman fører tankene til Ruben Östlunds Turist, filmen om en familie som er på tur i Alpene med velstand og anstrengt hygge, snø og «påskeidyll». Hovedpersonen i Verden leker gjemsel er Hanna som lever sammen med Morten og hans to døtre fra et tidligere forhold. Eldstejentas bursdag skal feires i deres nyrenoverte hytte sammen med Mortens eks og jentenes mor, Veronika, og hennes nye kjæreste. Ute laver snøen ned, selv om det er mai måned.

For all del: All litteratur må ikke være humoristisk, men bøker med denne tematikken løftes gjerne ved hjelp av et skråblikk på og en slags avstand til omgivelsene.

En moderne familie
Det «perfekte» middelklasseliv med sin uunngåelige førtiårskrise skildres godt i romaner som Ida Hegazi Høyers Ut og årets utgivelse fra Nina Lykke: Nei og atter nei. Men jeg oppdager raskt at Verden leker gjemsel ikke har så mye mer enn tematikken til felles med disse treffende skildringene. Mens filmen og de nevnte romanene er skarpe og iblant hysterisk morsomme, er denne boka så godt som blotta for humor. For all del: All litteratur må ikke være humoristisk, men bøker med denne tematikken løftes gjerne ved hjelp av et skråblikk på og en slags avstand til omgivelsene. Vi trenger å bli minnet om at forfatteren skjønner at det hele ikke egentlig er så ille. Her møter vi derimot en uironisk selvtilfreds hovedperson: «Jeg strekker meg. Forstrekker meg. For at alt skal være bra. Alt er ikke bra.» Men Hannas handlinger bidrar ikke til å understøtte denne påstanden.

Hanna er forfatter og må jobbe mye for å få en inntekt å leve av. Morten på sin side jobber seine skift som veterinær slik at familien kan klare seg med Hannas lave inntekt. Mens Hanna ønsker seg egne barn, sier Morten at han har nok med de to han har. Forholdet til Veronika er tungt og sjalusipreget: Hanna beskriver henne som umulig å bli kvitt, som en «fettflekk på den peneste ullgenseren», mens Morten mener han strever for å få samarbeidet til å fungere så godt som mulig. Kommunikasjonen med Morten er dessuten ikke optimal da han gjerne møter konfrontasjoner med stillhet. Og Hanna får, ikke minst, påvist diagnosen tappdystrofi, en sjelden øyesykdom som kan føre til at man blir helt blind. Hanna har med andre ord sitt å stri med, men alt i alt blir det vanskelig å se hva hun mener er så skeivt og urettferdig, på hvilken måte hun «forstrekker» seg. Tvert imot virker det som om forholdet mellom Morten og Hanna egentlig er ganske godt, de ser hverandre og tar vare på hverandre. Alt i alt framstår fortellerens virkelighetsframstilling lite troverdig.

Flukten til Sagaøya
Videre fører Hannas frustrasjon til at hun på en jentetur på Island bestemmer seg for å bli værende der. Anledningen for jenteturen er et løp, en halvmaraton. Hanna løper ut av løypa for å tisse og fortsetter deretter å løpe i kulden og regnet i feil retning, med vilje. En mann, Halgrim, kommer syklende og spør om hun trenger hjelp, om hun vil bli med ham hjem for å varme seg, et tilbud Hanna takker ja til.

Hanna får låne klærne til en annen dame som viser seg å være Halgrims eks. Det er beleilig dette med alle klærne som ligger klar til Hanna, men ikke nok med det: Det er også praktisk at Halgrim har norsk mor og at de dermed snakker samme språk.

Men det er et problem at jeg ikke gråter på Hannas vegne.

Heller enn at de hjelper fortellingen framover blir det noe komisk med disse «snarveiene». Litt komisk er også karakteren eller kanskje mer presist figuren Halgrim: Han bor i loftet på et naust, i selve naustet har han båtverkstedet han jobber i. På kveldene når han er ferdig med båtbyggingen, leser han høyt til Hanna fra Snorre. I tillegg til å bygge båter, organiserer han rideturer med islandshester og overnatting under åpen himmel. «Blå øyne som det lyser av» har han også. Halgrim tegner seg som den perfekte «viking», men han forblir samtidig som en sjablong som det er vanskelig å forstå Hannas økende begeistring for.

Morten våkner
I Hannas fravær innser Morten hvor mye han setter pris på henne og ringer henne for å si at han ønsker at de gifter seg og får barn. Likevel svarer Hanna unnvikende på spørsmål om når hun kommer hjem, og hun forteller at hun bor på en skrivestue. Plutselig en dag ser Morten bilder av Hanna på Facebook sammen med Halgrim fra en av disse islandshest-turene, tatt av en gammel venn av Morten som tilfeldigvis er på ferie på samme sted.

I stedet for å fortelle Hanna at hun er avslørt, overrasker Morten henne ved å dukke opp på et bokbad: «Han søker på bokhandel og Island. Finner den, finner oversikt over arrangementene deres, ser navnet hennes. Svart på hvitt. En dato, et klokkeslett. En mulighet for et møte.» Kan hende er dette romantisk ment fra Kvamme, mannen som reiser hele denne lange veien for å hente hjem kjæresten sin, men jeg opplever det såpeoperaaktig. Morten får fortsatt ikke Hanna til å ombestemme seg, og når hun drar til Norge er det for å hente tingene sine ved hjelp av en av Halgrims håndbygde båter, altså fortsatt i kioskromanens stil.

Usympatisk såpeopera
Dialogene er ofte kunstige og ført i samme stakkato stil som den øvrige teksten slik at det kan være vanskelig å se hva som er direkte tale og ikke. Som her, når Hanna beskriver for Hallgrim hva hun liker med Island: «Det er vakkert på en litt sånn gold og rå måte. Tomt og fylt på samme tid. Landskapet har en slags gåtefullhet i seg. Noe som holder tilbake. En følelse av at man ikke ser alt. At det hele tiden er noe mer. Noe bortenfor.» I tillegg til at teksten mister noe av leseflyten oppleves disse skildrende og pompøse dialogene kunstige.

Det største problemet med Verden leker gjemsel er framstillingen av Hanna. Hva er det hun gjør som er så selvoppofrende, hva er grunnen til at hun har dette sterke behovet for å stikke av? «Hun er der for å skrive, men det er ikke hele sannheten», står det på bokas bakside. Det var dette som vekte nysgjerrigheten min, men jeg har ved endt lesning fortsatt ikke funnet ut av Hannas motivasjon. Det virker som om Hanna ønsker å fortelle oss at hun har det fælt i Norge, men verken handling eller tankereferat klarer å overbevise meg om det.

Kvamme beskriver øyesykdommen svært godt.

Sterkt om tap
Romanens hovedtema er en slags eksistensiell krise og flukten fra denne. Men boka handler også om å miste synet og om parforhold, og disse temaene er behandla på mye sterkere vis. Kvamme beskriver øyesykdommen svært godt: «Den lave vårsolen er skarp, det bleke lyset skjærer i øynene, gjør verden utydelig, får alt til å flyte ut, flyte sammen. Ingen skarpe kanter, ingen tydelige linjer, bare vage overganger mellom trær og gress og hus og fjell og himmel. Jeg tar filterbrillene på igjen, det samler verden, gjør den synlig for meg. Det mørke glasset nyanserer og viser frem detaljene som lyset blender ut, spiser opp, visker vekk.» Jeg kan føle lyset stikke i øynene og, i den grad det er mulig, forestille meg hvordan det oppleves at alt er så uklart.

Bruddet med Morten er også godt skildra, faktisk rørte det meg ordentlig. Men det er et problem at jeg ikke gråter på Hannas vegne. Jeg gråter for Morten. Når det aldri kommer fram hva det er med Halgrim som er så fantastisk, virker Hannas valg om å forlate Morten helt umotivert. Kanskje er dette Kvammes intensjon, kanskje vil hun at vi skal mislike Hanna, kanskje er romanen ment som en subtil kritikk mot sutrete egoistiske mennesker. Eller kanskje er synstapet ment som et symbol på det som foregår inne i Hanna, at hun ikke ser hvor godt hun egentlig har det. Men slik boka slutter, med en nær sagt seirende og uironisk lykkelig Hanna, tror jeg dessverre bare at Hanna er en flat og litt kjip karakter.