En tøysete og informativ anmeldelse
…av en enda mer tøysete bok om Edvard Munch.
Tekst: Ranveig Stende Johnsen/Foto under: Cappelen Damm/Bildet over: Vampyr, 1893, olje på lerret av E. Munch
Steffen Kvernelands første roman Vampyr har allerede fått mye omtale denne høsten. Kverneland har høstet positiv kritikk for å ha vevd sin inngående kjennskap til Edvard Munchs liv og produksjon sammen med utdrag fra ekte Munch-sitater i denne ganske tøysete vampyrboka. Fortellingen er en slags profesjonell fan-fiction, basert på den historiske maleren.
Hovedpersonen i fortellingen er tegneren Steffen Kverneland, stedet er Oslo i nær fremtid. Kverneland er en alkoholisert ungkar med en viss anseelse i Munch-miljøet etter utgivelsen av det omfattende Munch-tegneserieverket noen år tilbake i tid. Lambda er etter årevis med krangling endelig blitt bygget. På Tøyen. Bjarne Melgaard har fått satt opp mausoleet sitt på Ekely. Ting har stort sett gått til helvete siden sist.
En rekke bestialske drap og en besynderlig dagbok som har med Munch å gjøre, setter stemningen tidlig i boka. Kan det virkelig være at Edvard Munch var en blodtørstig vampyr? Og i så fall, henger han rundt i Oslo og dreper ennå?
En ganske gøyal tøyseroman
Det er vanskelig å ta Vampyr helt på alvor som skjønnlitterær roman på grunn av generell mangel på litterær verdi. Men den en ganske kul likevel. Kverneland skriver ikke dårlig, det er heller oppbyggingen av plottet som er mangelfullt. Tilfeldighetene kommer på løpende bånd, fortellingen er både overforklarende og gjentakende. Det gjør at jeg som leser ikke føler meg spesielt smart, og det synes jeg god spenning skal få meg til å gjøre. Jeg liker å få den bekreftelsen, innbille meg selv at jeg har løst gåten litt før alle andre. Likevel er fortellingen fornøyelig og til om med ganske spennende til tider. Kverneland bruker dagbok som fortellergrep, en hyggelig referanse til gode gamle Bram Stoker. Språket i boka veksler mellom gammelmodig norsk, Haugesund-dialekt og Østkant-sosiolekt. Det funker.
Det er vanskelig å ta Vampyr helt på alvor som skjønnlitterær roman på grunn av generell mangel på litterær verdi. Men den en ganske kul likevel.
Jeg mener at nesten all god horror inneholder et element av samfunnsbeskrivelse, i visse tilfeller -refs, hvis man legger godviljen til. Den speiler samtidens frykt og slik våre egne svakheter. Moderne vampyrlitteratur har vært litt slapp på den fronten de siste årene, det har handlet mest om vanskelig kjærlighet, ungdom og identitet. Hva med Kvernelands Vampyr, kan den si oss noe om verden?
Tja. Forfatteren bruker i hvert fall muligheten til å kritisere både Oslo kommune, den forrige kulturbyråden, og hele Lambda-prosjektet. Han får også inn et stikk mot Melgaard. Og kanskje lærer vi litt mer om mannen Edvard Munch mens vi leser, selv om det krever litt forkunnskaper å ta alle referansene.
Jeg må snakke med noen om dette!
Dette er kanskje bare en «røverroman» som forlaget kaller den. Likevel har den fått såpass mye oppmerksomhet at jeg må forsikre meg om at jeg ikke har missa noe her. Jeg må snakke med noen som har peiling på dette!
Som ung og relativt lovende skrev undertegnede masteroppgave om vampyrlitteratur og dennes mulighet til å kunne si noe sant om verden. Det var kanskje ikke noe stort karrieretrekk, men det er ikke mer tøysete enn å skrive en roman om Edvard Munch som vampyr. I hvert fall påberoper jeg meg en viss faglig innsikt i sjangeren. Når det gjelder Munch-kunnskapen derimot, er jeg i beste fall gjennomsnittlig. Jeg bestemte meg derfor for å spandere en øl på min gamle venn og museumslektor ved Munchmuseet, Tove Aadland Sørvåg, og spørre om alt jeg lurer på omkring Munch og Vampyr, og ikke minst finne ut hva hun mener om boka.
Intervju med en museumslektor (Obs! Spoiler alert!)
R: Fortell litt om Munchs blodlyst! Har han for eksempel malt med ekte blod ved noe tilfelle?
T: Nei ikke hva jeg vet. Men han var opptatt av blod. Av det kroppslige, unnfangelsen og metabolisme. «Opp av mitt råtnende legeme» og den slags. Det finnes en del sitater om blodet hos Munch, de levrede blodskyene i Skrik for eksempel.
R: Han var en litt morbid type da?
T: Joa…
R: Hva tenker du om at det finnes to Munch-malere i fortellingen, én som malte sin egen angst, og én som malte angsten til ofrene sine? Finnes det bittelitt belegg for å skille mellom Munchs symbolske og morbide side, tematisk eller kvalitetsmessig?
Det var noe fyllerør og Tulla, dama til Munch, var rimelig utafor. Og Munch var utafor. Han var jo gjerne det i fylla.
T: Nei, bare tull, men en fiffig tanke er det jo. Jeg skulle litt ønske at Kverneland holdt seg til én Munch i fortellingen. Men en funfact om bildet Vampyr skal du få av meg. Munch ga aldri bildet denne tittelen. Det var det kompisen Stanisław Przybyszewski, også kjent som den aller første satanisten, som gjorde.
R: Han med «fippen» i alle de Munch-maleriene?
T: Ja, han med fippskjegget. De var kompiser i Berlin. Han var gift med Dagny Juul, du vet. Przybyszewski var den første som skrev en internasjonalt publisert tekst om Munch. Der kaller han bildet Vampyr. It stuck. «Fippen» var også den første som skrev om Gustav Vigeland i internasjonal kontekst. De to kunstnerne går ved hjelp av Przybyszewski inn i slags kunstversjon av metall-sjangeren, en nordisk, nietzscheans-darwinistisk greie.
R: Hva skjedde med det ytterste leddet på Munchs venstre langfinger? (Spørsmålet har faktisk noe med Kvernelands bok å gjøre. Som jeg nå har klart å røpe, finner vi to Muncher i boka, der den ene mangler et fingerledd).
T: Kjent som «skuddvekslingen i Åsgårdstrand» – ingen vet helt hva som skjedde der. Det var noe fyllerør og Tulla, dama til Munch, var rimelig utafor. Og Munch var utafor. Han var jo gjerne det i fylla.
R: Det skal visstnok ha funnets en versjon av Munchs Vampyr hvor rollene er byttet om, og kvinnen med det røde håret er offeret?
T: Det er ikke umulig. Munch malte gjerne variasjoner over samme tema, så det kan godt være. Jeg vet ikke.
R: Hva tror du Munch hadde ment om Lambda? Kunne han kanskje sett på det som en oppreisning i forhold til sin gamle «frenemy» Vigeland, som fikk en hel park og mere til, til alt stæsjet sitt?
T: Vanskelig å si, men han synes jo at Oslo Rådhus var dårlig, så mulig han bare ikke digget høyhus.
R: Så det du sier er at Munch var en bakstreversk type?
Vi må huske på at Munch var ekstremt provoserende i sin samtid. Ikke bare fordi han malte sjokkerende motiver, men fordi folk synes bildene hans var provoserende dårlig utført. Litt som med Melgaard.
T: Både og, tror jeg. Men han var opptatt av mulighetene i ny teknologi. Han var jo for eksempel tidlig ute med å beskrive og se for seg en moderne mobiltelefon. Og så tok han mye «selfies».
R: Hva hadde han ment om Melgaard og mausoleet da tror du?
T: Si det. For Munchmuseet var sammenstillingen mellom de to ganske naturlig. Vi må huske på at Munch var ekstremt provoserende i sin samtid. Ikke bare fordi han malte sjokkerende motiver, men fordi folk synes bildene hans var provoserende dårlig utført. Litt som med Melgaard.
R: Fortell litt om bildet Døden og piken. Det verifiserer jo egentlig historien om de to Munch-vampyrene, gjør det ikke? (I boka er det bildet av Munchs mor som blir svanger med døden, og de to fostrene i bildet er de to vampyrbørdrene Munch. Det er snakk om en genmutasjon på morens side av familien som gjør at de ikke dør av sykdom eller alderdom så lenge de jevnlig «drikker den røde saften»).
T: Munch fremstilte flere ganger fostre i bildene sine. Og motivet «ung, naken dame som danser med døden» er et nokså vanlig motiv i kunsthistorien.
R: Javel, da. Men det stemmer at «Eddy» hadde et litt anstrengt forhold til familien?
T: Ja forholdet til faren var anspent. Foreldrene var strengt religiøse, og etter morens død økte farens pietistiske tilnærming. Det skal visstnok også være sant at Munch-søsknene inngikk en pakt om ikke å få barn på grunn av det svake arvematerialet deres. Laura ble lagt inn på Gaustad sinnssykehus og Edvard var nervesyk og drakk på seg paranoid psykose. Bare den siste broren fikk barn og førte Munch-slekta videre.
R: Som kunsthistoriker og Munch-kjenner, hva synes du om bildene i boka?
Nordmenn har et litt usunt farskapskompleks i forhold til Munch. Vi er veldig ærbødige.
T: Konseptet med illustrert roman for voksne funker, men man kan få litt følelsen av hastverk. I motsetning til Kvernelands tegneserieverk om Munch, som virket grundigere.
R: Tror du Kverneland har fortet seg litt å bli ferdig med boka før han ombestemte seg på hele greia?
T: Kanskje. Men det skal Kverneland ha, han kjenner Munch så godt at essensen er troverdig selv om enkeltelementene blir for lettvinte. Nordmenn har et litt usunt farskapskompleks i forhold til Munch. Vi er veldig ærbødige. Spenstig at Kverneland gjør dette med arvesølvet vårt som folk er så redde for at skal bli tilsmusset. Det var nok derfor Munch + Melgaard fikk så mye kritikk, fordi man skitnet til arvesølvet vårt med aggressiv homosex. Kult at Kverneland tør å tøyse litt, skulle bare ønske resultatet var like spenstig som idéen.
R: Ser den, takk for intervjuet og for hjelp til å fylle ut denne anmeldelsen av en veldig tøysete bok med litt innhold og kunnskap.
T: Bare hyggelig.