Biblioteket, kunsten og fremtidens kulturhus

Er biblioteket et kulturhus? Og hvordan kan man formidle kunst i biblioteket?

Tekst: Sophie Barth

I løpet av de siste to månedene har jeg møtt mange besøkende på biblioteket som lurer på hvorfor det skjer så mye på biblioteket. Har vi blitt et kulturhus? Når jeg får slike spørsmål, nøler jeg litt før jeg sier nei. Jeg blir ikke kvitt tanken om at biblioteket med sitt brede kulturelle innhold godt integrert i bybildet og åpent for alle kan kalles et slags kulturhus. Det er mulig at Deichmanske bibliotek Grünerløkka har ligget lengre på vippepunktet enn andre bibliotek i Oslo, jeg har møtt folk som ikke vet at det er et bibliotek.

Dermed var det veldig spennende at koreografene bak prosjektet AV HISTORISK GRUNN inviterte til et seminar om fremtidens kulturhus på Dansens hus i høst. Kanskje kunne det komme frem noen tanker om hvorvidt biblioteket regnes som en del av kulturhusene, og om dette er en god utvikling eller ikke.

Hva er fremtidens kulturhus?

Seminaret var delt opp i flere deler. I første del snakket en svensk universitetsadjunkt fra Malmø og en førstelektor i by- og regionalplanlegging om den omfattende byggingen av svenske kulturhus på 90- og 2000-tallet, og i hvilken grad dette også har skjedd i Norge. Begge kom inn på spørsmålet om kulturhusene er verdt pengene? Malmö Live ble brukt som et eksempel på at pengene går til selve bygget, men at det ikke nødvendigvis er satt av et like stort budsjett til kulturhusets innhold og program. Dermed bygges det kulturhus som er for dyre til å drives. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle kulturhus, de fleste av dem fungerer godt som møteplass og jobber veldig aktivt med kulturformidling. De fyller en viktig funksjon som lokale kunstformidlere rundt om i landet. Seminaret var i hovedsak rettet mot hvordan man skal fortsette å bruke kulturhusene. Så hvor plasseres biblioteket i denne diskusjonen?

Hva skal biblioteket brukes til?

Arrangementsansvarlig for voksne på Bergen Offentlige Bibliotek Charlotte Myrbråten, deltok i det andre panelet, og biblioteket ble dermed tatt med i diskusjonen. Myrbråten kom inn på at biblioteket ikke nødvendigvis har helt samme rolle som et kulturhus, men utgjør et ekstra eller et alternativt tilbud. Senere i diskusjonen ble det også argumentert for at man bør satse mer på bibliotek og at noen av pengene man bruker til å bygge nye kulturhus kunne blitt delt ut til bibliotekene. Dette er et godt poeng: Det viktigste er vel å bevare det tilbudet som allerede er der?

På biblioteket dekker vi veldig mange behov, og i tillegg har vi et arrangementstilbud.

Bo Krister Wallström (KORO) som satt i kunstnerpanelet mente at biblioteket er fremtidens kulturhus fordi det er et lavterskeltilbud som alle allerede har tilgang til. Her nevner han noe som er veldig viktig, og som kan ses i sammenheng med økningen av arrangementer i biblioteket. Vi gir lånerne mer enn bare bøker, vi er et sentralt møtested for mennesker som ønsker å lære seg norsk og andre som trenger hjelp med å komme på nett, fylle ut skjemaer og skrive dokumenter. På biblioteket dekker vi veldig mange behov, og i tillegg har vi et arrangementstilbud. Videre rommer biblioteket en valgfrihet: Alle kan bruke det, men ikke alle trenger å interessere seg for arrangementsprogrammet. Biblioteket har dermed flere sidestilte bruksområder, og det er dette som gjør at det ene ikke trenger å utelukke det andre.

Under paneldiskusjonen ble det for øvrig ikke fastslått at biblioteket er fremtidens kulturhus, men det ble heller ikke avvist at dette er en mulighet. Så la oss se nærmere på et eksempel på hvordan bibliotekrommet kan romme og berike kunstuttrykk på nye måter.

Deichmanske bibliotek Grünerløkka. Foto: Frank Michaelsen

Tilbakeblikk: Ibsen på Deichmanske bibliotek

I løpet av en periode på tre uker høsten 2016, hadde Deichmanske bibliotek Grünerløkka et program som het «Ibsen på biblioteket». Det ble til etter at Nationaltheatret inviterte Deichman til samarbeid i forbindelse med Ibsenfestivalen. Biblioteket på Grünerløkka er et spennende bygg med en black box-scene i andre etasje og øvrige lokaler som gjorde det mulig å utvide programmet vårt med stedsspesifikk kunst.

Det var spennende å utforske hvordan bibliotekrommet kunne bli en del av et kunstverk.

Stedsspesifikk kunst er et begrep det er mye snakk om i kunstverdenen, men det er kanskje ikke så lett å gi en kort definisjon. I denne sammenheng betegner begrepet kunst som er spesielt tilpasset et rom, et bygg eller et sted. Det vil si at kunstneren gjør et planleggingsarbeid, og drar deretter inn til rommet der verket skal finne sted og jobber frem materialet. Stedsspesifikk kunst er ikke forbeholdt scenekunst, men strekker seg over flere kunstfelt der rom er en del av selve kunsten.

Det var spennende å utforske hvordan bibliotekrommet kunne bli en del av et kunstverk. Dermed opprettet vi på Grünerløkka filial fire forskjellige programposter som strakk seg fra en performativ utstilling til et foredrag om Ibsen og barndom.

Liv Kristin Holmberg. Bilde: Sophie Barth

Blindheten: Hvordan forvalter vi arven etter Ibsen? En utstilling av Liv Kristin Holmberg

Kunstneren Liv Kristin Holmberg er født og oppvokst i Skien, og dermed også med Ibsen og hans tidløse tilstedeværelse i byen. Selv valgte Ibsen å forlate byen for ikke å vende tilbake. Likevel ser Skiens borgere på Ibsen som byens store sønn, og feirer han som kulturhistorisk skikkelse, en noe myteomspunnet karakter i dette bybildet. Holmberg spurte seg hvordan man kunne forholde seg til Ibsen som tragediedikter og opprører, for så å la han bli feiret med boller og brus av byens barn? Hun etterlyste en diskusjon om hans verk og inviterte folk fra Skien til et symposium på Telemark Kunstsenter for å høre folks tanker om hvorfor og hvordan man skal forvalte arven etter Ibsen.

Fra Telemark Kunstsenter til Deichmanske bibliotek

I dialogen med Holmberg kom vi inn på at utstillingen, et stedsspesifikt verk tilpasset Telemark Kunstsenter, ville miste sin originale setting. Verket ville dermed endre seg i forflytningen, og ikke bli det «samme» som på kunstsenteret. Spørsmålet ble da: Ville vi se et helt nytt verk, og ville den sentrale idéen i verket bli borte? Det var ikke mulig å gi noe klart svar på forhånd annet enn at man må prøve ut et kunstverk i dets tiltenkte rom for å forstå dets stedsspesifikke iboende materiale.

Blindheten: Hvordan forvalter vi arven etter Ibsen? Av Liv Kristin Holmberg. Bilde: Sophie Barth

Hele utstillingen ble brakt til Oslo, og det ble dekket et langbord i voksenavdelingen i biblioteket. Langbordet og alle bøkene rundt tilbød en slags «ferdig scenografi», der det kun var å sette på plass noen elementer, så var rommet straks forvandlet. Bordet ble duket, og den symbolske Ibsenske maten servert: rødvin, eggelikør og villandpaté. Deretter, da lysene ble dempet og stearinlysene tent, var performance-installasjonen i gang. Bøkene var rammene rundt det rituelle, og vi beveget oss inn i litteraturens verden, inn i et krysningspunkt man sjeldent opplever: installasjon, litteratur, teater, akademia og performance kunst side om side. I dette møtet tar de tilstedeværende del i en litterær iscenesettelse, og diskusjonene oppstår  på en annen måte. Denne begivenheten utgjorde i praksis en kjærkommen ny type formidling av Ibsen. Formidlingsformer som kan utfordre og supplere de tradisjonelle foredragene, bokbadene og opplesningene fins det ikke mange av.

I dette møtet tar de tilstedeværende del i en litterær iscenesettelse, og diskusjonene oppstår  på en annen måte.

Biblioteket som kunstrom

Da iscenesettelsen var over, ble bordet dekket av, og rommet ble igjen bare et bibliotekrom. Vi hadde satt opp en utstilling, brukt rommet på lik linje med et gallerirom og annonsert dette via sosiale medier, før vi ryddet det tilbake til utgangspunktet. Et slikt initiativ setter i gang tanker om potensialet bibliotek har og ikke minst hvordan man kan bruke byens skjulte kvadratmeter. Når man omtaler biblioteket som fremtidens kulturhus, er det kanskje nettopp fordi biblioteket gir rom for en unik tverrfaglighet. Det er et rom der scenekunstnere kan møte akademikere, et rom nye brukergrupper oppdager fordi det huser nye typer arrangement. Diskusjonene på Dansens Hus og dette eksempelet viser at biblioteket har muligheten til å være et kulturhus uten at det trenger å definere seg som det.

Under forestillingen Compose Yourself – it may happen in beauty ble bibliotekrommet tatt i bruk på nye måter. Foto: Per Heimly

En utforskning av scenerom i biblioteket

Samlingen i bibliotekrommet kan også tilføre kunsten viktige verdier, og omvendt. Kunstneren Monica Herstad var også invitert til å bli en del av Ibsen-programmet, og så det stedsspesifikke potensialet i biblioteket under første møte. Herstad, eller herStay som er hennes kunstnernavn, har jobbet med Ibsen siden 2005 og har også forsket ved Senter for Ibsen-studier. I hennes arbeid med litteratur og bevegelse har hun gransket kvinnene i Ibsens stykker.

Denne måten å jobbe seg fra et uterom til et innendørsrom, med en trapp som overgang, initierte en parallell reise inn i biblioteket og i kvinneskikkelsens verden.

Under dette arbeidet har hun stilt spørsmålet: Hvordan beveger karakterene seg når dette ikke står beskrevet i sceneinstruksjonene? herStay har bakgrunn fra samtidsdans og butohdans, og bruker begge danseformene i sin helt særegne stil. Hun jobber som oftest utenfor tradisjonelle scenerom tett innpå publikum. Selv om Deichmanske på Grünerløkka har en black box, var det ikke gitt at forestillingen kun skulle foregå der. Scenerommet beveget seg fra bibliotekplassen utenfor til trappen opp til black box-rommet. Denne måten å jobbe seg fra et uterom til et innendørsrom, med en trapp som overgang, initierte en parallell reise inn i biblioteket og i kvinneskikkelsens verden.

Litteraturen og kunsten side om side

herStays forestilling er på mange måter skreddersydd for en arena som biblioteket. Ibsens stykker står like sterkt både i litteratur- og teaterverdenen, og i denne forestillingen lever de midt blant bøkene, i en stedsspesifikk kontekst. I et bygg fra 1914, det første i Norge som ble bygget for bibliotekdrift, lever historien i veggene. Deichman på Grünerløkka var tidlig ute med å tilby teater i andre etasje for barn, og i dag rommer filialen en interessant utvikling av fremtidens bibliotek, kulturhus eller ei. Både Liv Kristin Holmberg og herStay har bidratt til at kunst kan bli en naturlig del av biblioteket og tilføre det noe nytt, samtidig som de tar i bruk noe som allerede er der – litteraturen – i arbeidet sitt. Det føles viktig at biblioteket kommer på banen og prøver ut mulighetene bibliotekrommet har i møte med det som beveger seg i samtidskunsten, og jeg håper at samarbeidsprosjektene jeg har beskrevet kan inspirere til en voksende og velfungerende dialog mellom bibliotek og kunstnere fremover.

Det er ikke for sent å få med seg herStays forestilling inspirert av Ibsens kvinnelige karakterer! Den kommer tilbake til Grünerløkka filial i desember.

Se Facebook-event her.

Se info på Deichman.no her.