Knausgård + Munch

Og en brisen bibliotekar …

Tekst: Ranveig Stende Johnsen/ Bilde: Edvard Munch, Munchmuseet/ Omslag: Oktober forlag

Hva er det for et fenomen, å se uten å se? Antageligvis handler det om at det man ser, ikke fester seg. Men hva fester det vi virkelig ser, seg i? Vi sier at noe gir mening, som om mening er noe vi får i gave, men egentlig, tror jeg, forholder det seg omvendt, det er vi som gir mening til det vi ser. (Karl Ove Knausgård, 2016, i Om sommeren.)

I begynnelsen av mai åpnet Munchmuseet sin nye utstilling «Mot skogen», kuratert av Karl Ove Knausgård og Kari Brandtzæg.  Selv om utstillingen nærmest er blottet for det skrevne ord, er både katalogen og Knausgårds nye bok Så mye lengsel på så liten flate med på å styrke en allerede sterk kobling mellom kunst og litteratur. Jeg var så heldig å få med meg utstillingsåpningen, og ikke minst festen etterpå, og har en vag fornemmelse av å ha nærmet meg mannen selv litt utpå natta. Først og fremst for å be om fyr, men også for å slenge inn spørsmålet om hva slags forhold han har til den russiske litteraturteoretikeren Viktor Sjklovskij, en teoretiker jeg selv er veldig glad i. Det ble for min del en ganske klam situasjon og slettes ikke mitt stolteste øyeblikk som litteraturviter. Jeg husker at jeg fikk fyr, men siden jeg er litt usikker på hva han svarte på det andre spørsmålet, har jeg sett meg nødt til å utforske dette på egenhånd.

Viktor B. Sjklovskij er kjent som en av den russiske formalismens grunnleggere, og for å ha etablert begrepet om «underliggjørelse som dikterisk virkemiddel», i essayet «Kunsten som grep» fra 1916. Det er noe med hvordan Knausgård snakker om Munchs bilder på, og ikke minst noe med måten han selv skriver bøker på, som gjør det påtrengende for meg å igjen snakke litt om Sjklovskij. Det finnes nemlig noe her, i krysningen mellom litteraturen og kunsten, mellom det underliggjorte og det automatiske, mellom det banale og det geniale – mellom Knausgård og Munch, som er verdt å se litt nærmere på, når man skal danne seg en mening om hvorfor nettopp Knausern har fått lov til å kuratere en utstilling på Munchmuseet.

Kunsten som grep

«Kunst er tenkning i bilder» starter Sjklovskij essayet sitt med. Det handler om hvordan det skjønnlitterære språket fungerer ved underliggjærelse, og skiller seg fra det økonomiserte dagligspråket vårt. «Underliggjørelse som dikterisk virkemiddel» går kort forklart ut på å bruke språket på en måte som gjør at persepsjonstiden blir utsatt, man bruker utvidet språk for å beskrive noe. (Ta for eksempel et poetisk eple. Vi beskriver formen, fargen, duften og smaken, som om vi forteller om det til noen som ikke aner hva et eple er.) I dagligspråket trekkes språket sammen og vi bruker færrest mulig ord for å forklare hva vi mener. (Det der er et eple!). Altså kan underliggjørelsen benyttes for å se greie ut om de fleste av verdens objekter og situasjoner, og få det til å høres poetisk ut. Høres det kjent ut?  Det er ikke vanskelig å tenke seg at Karl Ove Knausgård har et tett forhold til denne mannens tenkning, i hvert fall ikke hvis du har lest de siste bøkene hans, de om årstidene.

I åpningstalen sin på Munchmuseet brukte forfatteren ordet automatisert om hvordan vi møter Munchs verker i dag. Vi kan ikke se dem som for første gang, de er allerede så vevd inn i vår kulturelle kontekst. Vi ser dem, men vi ser dem egentlig ikke.

Dersom vi undersøker persepsjonens almene lover, vil vi se at handlinger blir automatiske når de er blitt en vane. Alle våre vaner hører hjemme innenfor det ubevisst-automatiske området. Om noen husker den følelse han hadde første gang han holdt en penn i hånden eller første gang han snakket et fremmed språk, og sammenligner denne følelse med den han har når han opplever dette for titusende gang, så vil han være enig med oss. (Viktor B. Sjklovskij 1916.)

Lengselen etter det autentiske står som noe av det viktigste i Knausgårds forfatterskap.

Lengselen etter det autentiske står som noe av det viktigste i Knausgårds forfatterskap, og er selve grunnen til at vi tilgir de til tider lange og til dels banale utgreiingene om de mest trivielle ting. Å skrive om virkeligheten handler for Knausgård om mer enn å skrive om ting som virkelig har skjedd, det handler om å skrive om verden så tett på som mulig. Han uttrykker i den nye boka om Munch at kunstens rolle ikke handler så mye om å beskrive den sanne verden, men at kunsten i seg selv gjør verden mer sann.

Mytene er en slags fellesskapets erfaringer, og det de gjør, er å gi livet vårt et annet rim enn tidens å folde seg ut i. […] Jeg har aldri beordret min bror drept, jeg har aldri mistet en søster, og jeg har aldri født et barn. Men på grunn av den filmen, det bildet og den boken har jeg likevel vært i det rommet, og det rommet er en del av min erfaring som menneske».

Knausgårds motivasjon for å lage utstilling på Munchmuseet ligger i å vise frem det kunstnerskapet vi tror vi kjenner inn og ut, og så vise oss at vi tar feil. Munch er på mange måter «ødelagt» for oss sier Knausgård, fordi vi kjenner de ikoniske verkene hans så godt at det er umulig å se på bildene uten å se vår egen forforståelse av dem. Utstillingen består med få unntak av mindre kjente og mindre viste bilder av Munch. I åpningstalen sin snakker Knausgård om de andre bildene til Munch, de som ikke er en del av det ikonisk «munchske» vi er blitt så vant til å se. Han vil at vi skal se på bildene som om vi aldri hadde sett en Munch før!

Så mye lengsel på så liten flate

Så mye lengsel på så  liten flate er en bok som i stor grad handler om det å se. Knausgård kretser også rundt temaet å gjenkjenne og å oppleve noe på nytt med blikket. Når han i boka er i dialog med andre kunstnere og kunsthistorikere handler det alltid om hva de andre ser når de ser på bildene. Filmskaperens Joachim Triers svar på spørsmålet om sitt forhold til Munch har antakeligvis inspirert Knausgård i stor grad i arbeidet med Munch:

Men det tok lang tid før jeg klarte å se bildene hans. Jeg hadde det sånn som noen har det med The Beatles: at musikken er så ikonisk der du vokser opp at du ikke klarer å høre den. Du må oppdage den igjen. Det gjorde jeg med Munch gjennom en del tresnitt og litografier, altså andre ting enn maleriene.

Ikke bare beskriver Trier her den prosessen som Knausgård selv har gått igjennom med Munch, han beskriver også langt på vei behovet for Sjklovskijs underliggjørelse, ikke gjennom det litterære språket, men gjennom billedspråket.

Kunsten er det som kan sette mennesket fri fra den triste hverdagen.

Sjklovskij selv uttrykker det slik:

Tingene går liksom innpakket forbi oss, vi vet at de er der, utfra det rom de opptar, men vi ser bare deres overflate. […] Slik går livet tapt og blir til intet. Automatiseringen fortærer tingene, klær, møbler, kvinnen og angsten for krigen […]. Men nettopp for å gi oss livsfølelsen tilbake, for at vi igjen skal føle tingene, for igjen å gjøre stenen til sten, eksisterer det som kalles kunst. Kunstens mål er å gi oss følelse for tingen, en følelse som er et syn og ikke bare gjenkjennelse. (Sjklovskij 1916.)

Knausgård «sjklovkijske underliggjøringsprosjekt» på Munchmuseet, oppleves som en organisk fortsettelse av det prosjektet han startet med Min kamp, og gjennomførte til det fulle med Om høsten, Om vinteren, Om våren og Om sommeren. På mange måter er Sjklovskijs tanker en livsanskuelse. Kunsten er det som kan sette mennesket fri fra den triste hverdagen, den som Knausgård har gjort det til sitt levebrød å skildre. Knausgård nevner ikke Viktor Sjklovskij i sin bok om Munchs bilder, og kanskje er det fordi han er en så grunnleggende teoretiker innenfor moderne litteraturteorien at det tas for gitt av vi kjenner til ham?

Det finnes så tydelige svakheter i kunsten deres, plassert rett ved siden av helt fantastiske åpenbaringer.

It takes one to know one

La oss si at Knausgård har et uttalt og eksplisitt underliggjøringsprosjekt da, ikke minst i de fire bøkene om årstidene hvor han setter seg fore å fortelle og forklare verden for sitt ufødte, og etter hvert nyfødte barn. Han tar fatt på den ene gjenstanden og fenomenet etter den andre, mens han hele tiden balanserer på knivseggen mellom det poetiske og det banale. Det kan tippe begge veier, og ofte gjør det det. Til tider blir det også pinlig. Selv om en stor forfatter beskriver sensasjonen av å tygge tyggis, er det fortsatt bare tyggis vi snakker om. Eller en plastpose. (Den poetiske plastposen ble for min del tappet for mening etter filmen American Beauty fra 1999, men skitt samme …).

Munch og Knausgård er to kunstnere som beveger seg i grenselandet mellom det som er veldig bra og det som noen ganger nesten er litt dårlig. Det finnes så tydelige svakheter i kunsten deres, plassert rett ved siden av helt fantastiske åpenbaringer. Og nettopp dette gjør oss litt usikre på om det vi ser på, eller det vi leser, er helt genialt, eller egentlig ganske banalt. Og kanskje all god kunst beveger seg i dette landskapet? Er det mulig å si noe vakkert og sant om verden, uten at det også lyder pompøst og litt latterlig? Det banale er også i slekt med det flaue. Samtidskunstneren Vanessa Baird setter så fint ord på det i Så mye lengsel:

 –Alle kjenner bildene hans så godt, og man kjenner det så sterkt når man ser dem, men det er vanskelig å si noe om dem, fordi det han lager, jo bare er følelser. Og det er flaut å snakke om. Men lett å kjenne igjen. Det er vel ikke mer å si enn at han er bra på akkurat det? Selv når han maler hender som ser ut som en haug med kvister. For det er mye svakt i de fleste bildene hans. Og så er det noen som er veldig velformulerte. Men de trenger ingen forklaring. Når han maler noen som dør, er det så innmari dødt, fordi de ved siden av er så røde i ansiktet. Og du kjenner en utmattelse. Fordi det er så flaut.

Og brått er vi tilbake der vi startet, i den flaue situasjonen hvor den brisne bibliotekaren nettopp har forsøkt å virke verdensvant overfor en av landets mest kjente forfattere, ved å namedroppe russiske teoretikere.  Jeg velger å støtte meg på et sitat fra Prøysens «Jørgen Hattemaker» her: «Når sola synk og dale bak slottets tårn og tind, da kjæm den mørke natta med drøm og tankespinn. Da blir je sjøl kong Salomo […]». For jammen er det lett å bli litt for høy i hatten etter noen glass gratis sprudlevann blant kultureliten. Men siden Edvard Munch testamenterte rubbel og bit av bildene sine til Oslo Kommune (og som Solkongen sa, Oslo kommune, det er jeg!) så velger jeg å tenke at også en bedugget bibliotekar har rett litt om synse litt om både Knausgård og Munch og russiske formalister på fest. Graset er grønt for æille.