Stein Mehren – som sus av skoger som selv er borte

Tekst: Astrid Werner/Foto: Aschehoug forlag/Omslag: Aschehoug forlag

Som sus av skoger som selv er borte
I dødsriket har ingen og ingenting skygge
Alt og alle får selv være skygger
Og det vi kaller natur står uten årstider

Imperiet lukker seg (2004) s. 39

På denne måten starter diktet «De døde» i Stein Mehrens samling Imperiet lukker seg. Forfatteren døde 28. juli i år.

For meg begynte det med samlingen Corona: formørkelsen og dens lys. Denne diktsamlingen var mitt aller første møte med lyrikeren Stein Mehren og jeg husker det godt. Han var pensum. Bare ordet bringer med seg utallige assosiasjoner av noe ufritt, av noe som er valgt for deg, noe som ikke er lystbetont. Bare glem det, det var ikke sånn. Jeg var skeptisk og synes det virka vanskelig, men så ble jeg bare sugd inn i teksten. Jeg skjønte at dette var lyrikk som var noe helt annet enn det jeg hadde lest tidligere.

Sterk sentrallyrikk
Diktene hans har en egen evne til å formidle det allmenngyldige og universelle. Dette er et kjennetegn ved all stor litteratur. Hans tekster om de store følelsene, kjærlighet, død, savn, sorg og glede treffer lesere i alle aldre og med ulik bakgrunn. De er gjenkjennbare og det kommer til uttrykk igjen og igjen, ved at stadig flere lesere forteller om dikt og strofer som har betydd mye for dem og som siden har blitt både notert ned og memorert.

Kunnskapsrik dikter
Stein Mehren debuterte i 1960 med samlingen Gjennom stillheten en natt, og når jeg søker på diktsamlinger i Deichmans base, får jeg over førti treff! Det er mange utgivelser, utgitt over mange år.  Mehren har et godt språk, men lett er han ikke. Likevel blir det feil å si at Mehrens lyrikk er «vanskelig» som en motsetning til lett. Med sine mange henvisninger til kunst, historie og til galakser og himmellegemer gjør det ikke tekstene umiddelbart lette for leseren å ta del i. De krever litt mer, men gir du dem den lille ekstra oppmerksomheten får du uendelig mye igjen. Når jeg ser på rekken av titler slår det meg at det er forbausende mange av bøkene som gir inntrykk av noe eller noen som er forlatt, utestengt, ensom eller glemt, eller kanskje alt på en gang i ulike variasjoner og blandingsforhold; som Fortapt i verden, Forseglinger, Stillhetens hus, Imperiet lukker seg, Alene med en himmel, Nattmaskin og Anrop fra en mørk stjerne for å nevne noen.

I dette rom som er et uendelig tidrom
må det finnes noe evig som ikke er rom
Slik det nære bare kan gripes mot horisonter
Slik Gud viser seg i sitt absolutte fravær
Slik livet bare kan fattes mot døden

Jeger den jeger. Alltid en annen (2012) s.37

Heldigvis er de ikke uten håp disse tekstene, men de viser et stort alvor og en tro på menneskeheten tross alt. Jeg lar den store dikteren avslutte selv.

Kanskje det er jorden selv som puster
så varmt og levende i oss. Jorden som stille
ernærer seg av drømmene våre. Kroppene våre
som også er himmellegemer

I stilhetens hus (2007) s. 69