Oversett: Johanne Fronth-Nygren

Hvordan er det å oversette den kjente klassikeren Gjensyn med Brideshead? Hva er det egentlig med britisk mellomkrigshistorie? Og hvordan i all verden skal vi tolke den sagnomsuste avslutningen?

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe/Foto: Wikipedia, Johanne Fronth-Nygren/Bokomslag: Gyldendal forlag

– Men jeg føler, jeg føler at Charles ELSKER Sebastian.

Mine kolleger ser forundret opp fra festivalprogrammet. Vi sitter og studerer programmet for Litteraturfestivalen på Lillehammer, men jeg klarer ikke la være å slippe samtalen vi hadde for en halvtime siden. For Charles elsker jo virkelig Sebastian! Og den kjærlighetshistorien er bare så uendelig trist. Forvirret? Det ville jeg også vært. La oss spole litt tilbake. Tre bibliotekansatte sitter på den hippeste (og eneste?) gastropuben på Lillehammer og diskuterer ivrig Gjensyn med Brideshead av Evelyn Waugh. Vi er alle nettopp ferdig med å lese denne romanen fra 1949, eller, Ingela har 30 sider igjen, men det får være greit.

Uansett, denne romanen har virkelig gjort inntrykk på oss og vi får ikke snakket oss tomme denne kvelden. Vår felles lesning av Gjensyn med Brideshead har også inspirert vår nye spalte, Oversett. Her vil vi intervjue oversettere, en yrkesgruppe som verken omtales ofte nok eller får den oppmerksomheten de faktisk fortjener. For å kunne snakke om Gjensyn med Brideshead i dybden kan jeg avsløre at det kommer noen spoilere avslutningsvis i dette intervjuet.

Du er jo en svært så habil oversetter, Miranda July, Lydia Davis og Damon Galgut er noen av forfatterne du har fått bryne deg på. Hva var det mest utfordrende ved å oversette Gjensyn med Brideshead sammenlignet med de andre bøkene du har oversatt?

Som oversetter er jeg fortsatt novise, og lærer noe av hver eneste tittel jeg jobber med – og det vil jeg nok fortsette å gjøre uansett hvor mange bøker det blir. Det mest utfordrende og morsomste med Brideshead var den historiske distansen. De andre forfatterne jeg har oversatt har alle vært nålevende; de skriver i den samme tiden jeg lever i; vokabularet og miljøet har stort sett ikke ligget for fjernt fra mitt eget. Waugh skriver fra en tid og en kultur som hører fortiden til. Stilistikken hans, de lange filigransaktige setningene og det overdådige vokabularet er ikke noe man finner flust av i samtidslitteraturen. Jeg måtte lete i hjemlige klassikere for å få hjelp til å gjenskape språket hans på norsk. Det ble et spennende forskningsprosjekt, hvor Undset, Borgen og Hoel alle kom meg til unnsetning.

Er det annerledes når forfatteren er død? Har du diskutert teksten med de nålevende forfatterne du tidligere har oversatt? Eller er det bedre for arbeidet å distansere seg helt fra forfatteren?

Når jeg oversetter er det teksten jeg forholder meg til, og den er ferdig, definitiv, uansett om forfatteren er død eller levende. Til de aller fleste bøker har jeg noen spørsmål, det være seg tolkningsmuligheter eller ukjente referanser, og da tar jeg kontakt med forfatteren så sant hun/han er i live. Med Lydia Davis og Damon Galgut ble kontakten til en videre diskusjon om teksten og forfatterskapet, men det tilhører unntakene. Det er flere ting jeg gjerne skulle ha spurt Evelyn Waugh om, for ikke å si diskutert med ham: komposisjonen, fortellerperspektivet, slutten … Heldigvis er dette et såpass kjent verk at det finnes mye sekundærlitteratur som kan gi de nødvendigste svarene (som Waugh trolig ikke ville gitt meg uansett – han var notorisk hatsk overfor intervjuere, og hadde ikke særlig høye tanker om oss nordmenn etter norgesbesøket).

Leser du alt av en forfatter når du oversetter en bok?

Flere av de bøkene jeg har oversatt har jeg først lest, blitt begeistret for og så foreslått for forlaget. I de tilfellene har jeg stort sett lest rubb og stubb av forfatteren fordi jeg er nysgjerrig og liker hennes eller hans prosjekt. Det hjelper nok på forståelsen av forfatterskapet, men er ikke nødvendig. Jeg har vært heldig som har kunnet fordype meg i noen forfatterskap og stort sett kunnet jobbe med bøker jeg liker. De gangene jeg har fått tildelt en bok av forlaget, og ikke har kunnet opparbeide den helt store entusiasmen, har jeg heller ikke tatt meg råd til å lese flere titler av denne forfatteren. Tid er penger – for oversetteren også.

Hvordan har du forholdt deg til den tidligere oversettelsen? Har du oversatt andre bøker som allerede har vært oversatt fra før? Blir arbeidsmetoden annerledes?

Gjensyn med Brideshead er den første nyoversettelsen jeg har gjort. Jeg leste litt av den første norske oversettelsen før jeg begynte å mase på Gyldendal om å utgi den. Jeg måtte jo forsikre meg om at det faktisk var behov for en ny oversettelse! Peter Magnus’ versjon er absolutt ikke dårlig, men det har skjedd mye siden 1950. Oversetteridealet den gangen tillot en helt annen grad av parafrasering og omtrentligheter. Man utelot, skrev om og stykket opp setninger etter eget forgodtbefinnende. Og man hadde ikke de samme mulighetene til å sjekke ting man lurte på. Ingen google, ingen e-post, ikke de samme bibliotekressursene.

Da jeg begynte med min egen oversettelse, satte jeg Magnus’ tilbake på hylla, for ikke å la meg påvirke av den, men da jeg gikk gjennom førsteutkastet tok jeg den frem igjen. Der hvor jeg ikke var fornøyd med mine egne løsninger, sjekket jeg hans: Noen steder hadde han en glimrende løsning, som jeg takknemlig lånte, og ofte satte løsningen hans meg på sporet av en som var bedre. Han ble en sparringspartner jeg satte pris på. Å jobbe med en bok som allerede er oversatt gjorde meg også mer ydmyk; jeg kjente på at å oversette er å ta del i en lang rekke av forsøk. Magnus har gjort et forsøk, jeg gjør et nytt, og senere vil det komme andre som skal gjøre sine forsøk. Forhåpentligvis lærer vi litt av forgjengernes blemmer og bragder; kanskje blir oversettelsen litt bedre for hver gang.

Hva slags type research gjør du? Blir det for eksempel studieturer til gamle gods i Storbritannia?

Jeg tok en tur til Oxford for å gå i fotsporene til Waugh/Charles: finne vinduet til Sebastian i The Meadow Building, teserveringen hvor Charles spiste frokost, se på eføyen i botanisk hage … og så så jeg selvfølgelig filmatiseringen fra 1981 igjen flere ganger ­– et deilig avbrekk fra tastaturet. Jeg bodde flere år i England tidligere, så mye av researchen hadde jeg innabords før jeg tok fatt på jobben. Grundig kjennskap til det britiske samfunnet var helt nødvendig for å kunne oversette en så erkebritisk bok. At jeg har studert historie, var heller ikke en ulempe. Og så fikk jeg hjelp med den katolske og militære terminologien fra entusiastiske fagfolk. I tillegg leste jeg biografier om Waugh, og flere av de andre bøkene hans. Og de norske klassikerne, som nevnt. Dette sier noe om hvor sammensatt kunnskap en oversetter må ha, og hvor mye usynlig jobb som ligger bak en oversettelse!

Waugh ble også mer og mer konservativ og misantropisk jo eldre han ble.

Som mange andre synes jeg både mellomkrigstiden og etterkrigstiden var fascinerende tider i Storbritannia. Det ligger en melankoli der som kanskje tiltrekker mange. Hva tenker du? Kanskje deler jeg Charles sin egen nostalgi over en svunnen tid. Romantiserer vi denne tapte tiden for mye?

Første verdenskrig ligger som et bakteppe for hele Brideshead – romanen hadde ikke vært mulig uten den. En hel generasjon gikk tapt; mange av de gamle adelsslektene døde ut , foreldre ble barn- eller i hvert fall sønneløse – i romanen eksemplifisert av lady Marchmains brødre. Mange barn ble foreldreløse – Charles mister moren mens hun gjør ambulansetjeneste i Bosnia, og faren mister det lille han hadde av medmenneskelighet. Av de som kom tilbake fra skyttergravene, videreførte mange av dem traumene til neste generasjon. Charles og Sebastian (og Waugh) var elleve år da krigen begynte, og for unge til å kjempe. Dette følger dem som en skygge gjennom hele den tilsynelatende hedonistiske studietiden på 1920-tallet og videre. De er preget av noe de ikke har tatt del i, men har opplevd ettervirkningene av.

Når Charles (og Waugh gjennom ham) ser tilbake på denne perioden med nostalgi, er det både fordi det er ungdomsstiden deres (hvem har ikke nostalgiske tilbøyeligheter når det gjelder den?), og fordi de egentlig lengter tilbake til noe annet, noe som kanskje aldri var, noe de aldri fikk. Waugh ble også mer og mer konservativ og misantropisk jo eldre han ble, og ville helst at Storbritannia skulle vende tilbake til et føydalt før-industrielt samfunn. Noe av kritikken han reiser mot det moderne har jeg forståelse for, men å romantisere det britiske klassesamfunnet har jeg lite tålmodighet for – det har gjort mye skade, og fortsetter å gjøre det.

Jeg har lest flere artikler om Gjensyn med Brideshead og Evelyn Waugh i det siste, og flere har påpekt at Waugh forlot satiren i denne boken. Men det er jeg virkelig ueing i. Her er det jo så mye gøy, faren til Charles, fetteren til Charles og Anthony er jo for eksempel veldig karikerte personer. Hva tenker du? Og hvordan beholde humoren i en oversettelse? Kan britisk humor la seg oversette?

Waugh var altfor britisk og hadde et altfor velvutviklet vidd til å kunne slutte å være morsom. Det er mange personer og dialoger i Brideshead som er minst like vittige som de vi finner i tidligere satirer som Decline and Fall eller Vile Bodies eller Scoop. Men: Det er likevel et nytt alvor å spore, eller rettere sagt en ny måte å takle alvoret på i denne romanen. Både de rene satirene og Brideshead handler om smerte, men i de tidlige bøkene holdes den på en armlengdes avstand – det er kjapt og kvast og hesblesende. I Brideshead snakker ikke folk lenger som telegrammer, men som mennesker som har lært seg å snakke i telefon, og dermed bruker de lengre og flere setninger; de tar seg tid. Ikke minst betyr det fortellende jeg-et i Brideshead et annet reflekterende alvor; vi får innblikk i Charles’ indre, og der er ikke alt morsomt – han er en hel person. Det minner meg på noe Muriel Spark, en annen konvertitt og forfatter sa: «Det var først som katolikk at jeg kunne se menneskelivet som et hele.» Når jeg leser forfatterskapet til Waugh, er det samme tydelig, synes jeg, selv om han konverterte allerede i 1930, og det tok noen år før omvendelsen ble synlig i romanene hans.

Waugh var altfor britisk og hadde et altfor velvutviklet vidd til å kunne slutte å være morsom.

Om den britiske humoren har latt seg oversette, det må leserne svare på. Jeg har etter beste evne prøvd å beholde de kjappe vendingene, snerten, og ikke kløne til med unødvendig mange ord i den norske oversettelsen. Og nå det gjelder karikaturer: Disse figurene – herr Ryder, Jasper, Blanche –  de finnes (fortsatt) i det engelske samfunnet!

For meg er dette virkelig den ultimate romanen om den store kjærligheten som går til grunne. Men her var flere av mine kolleger uenige med meg. Er dette en kjærlighetshistorie om to menn som ikke kan få hverandre? Eller er det noe helt annet? Er det en historie om hvordan religion ødelegger eller frelser, alt etter som en ser det.

Vi er vokst opp med den store kjærlighetshistorien hvor de elskende får hverandre etter å ha overvunnet hindringer.

Ja, om dette strides både de lærde og vi mindre lærde. Waugh skrev Brideshead som en omvendelsesroman; den skulle illustrere veien mot troen og forhåpentligvis få med seg leseren i samme retning. Her lyktes ikke Waugh så godt; de religiøse illustrasjonene er såpass subtile og innforståtte at de lett går den ikke-troende hus forbi, mens skildringene av den verdslige verden stråler. Som guide inn i troen er Charles en heller upålitelig sådan, han famler rundt i blinde frem til siste side – dermed skjønner heller ikke leseren hvor han er på vei, og slutten kommer som en skuffelse. Vi er vokst opp med den store kjærlighetshistorien hvor de elskende får hverandre etter å ha overvunnet hindringer. Den tosomme kjærligheten er frelsen; den ypperste premien – dette er et motiv som gjennomsyrer kulturen fra øverst til nederst, og er vanskelig å gi slipp på. Så når Waugh prøver å vise at det finnes noe som er viktigere – Guds kjærlighet og kjærligheten til Gud – steiler den sekulære leseren. Men det er en lykkelig slutt – hvis man godtar Waughs premisser!

Forholdet mellom Charles og søsteren til Sebastian, Julia, er jo et kapittel for seg. Jeg tenker at Julia bare er en mer legitim erstatning for Charles, men vet ikke om jeg tenker for enkelt her. Kanskje er det selve søskenparet som er spennende for Charles, men jeg opplever Sebastian som Charles’ «sanne» kjærlighet, hvis en kan si det. Hva tenker du om Julia?

På et tidspunkt mot slutten av boka sier Charles til Julia: «kanskje alle våre kjærligheter kun er antydninger og symboler, omstreiferspråk skriblet på portstolper og brolegning langs den slitte veien som andre har vandret før oss; kanskje du og jeg er arketyper, og dette vemodet som noen ganger senker seg mellom oss springer ut av skuffelser i letingen, der vi begge presser oss gjennom og hinsides den andre og nå og da fanger et glimt av skyggen som svinger rundt hjørnet noen skritt foran oss.» Jeg tror det oppsummerer hva Waugh prøver å si om muligheten for «sann» kjærlighet – den ligger alltid rundt neste hjørne, helt til du møter Gud. Kjærligheten til Julia er med andre ikke noe mer legitim enn kjærligheten til Sebastian. Charles’ fascinasjon for søskenparet Flyte er uansett en pikant greie. Han er tydelig tiltrukket av skjønnheten deres, både kroppene deres og alt de omgir seg med – de utgjør vakre bilder han nyter som estetiker. Samtidig er kjærligheten til Sebastian og kjærligheten til Julia forskjellige, på den måten en tenåringsforelskelse og en kjærlighet i tredveårene er ulike. Charles er en naiv og søkende ungdom når han møter Sebastian; når han forelsker seg i Julia er han en desillusjonert familiefar.

*

Vi publiserer hver måned et intervju med en oversetter. Tips oss gjerne om oversettelser du er nysgjerrige på, eller oversettere du mener har gjort en formidabel jobb.