Av: Katrine Judit Urke Intervjuer 29. september 2017

Gode kvinneroller hever kvaliteten

Lotta Elstads nyeste roman blir lest både som chicklit og feministisk manifest. Hun er komfortabel med begge deler.

Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: Oda Berby/Bokomslag: Flamme og Vigmostad & Bjørke

For et par uker tilbake prøvde vi å slenge ut en brannfakkel ved å påstå at feminismen har blitt et salgstriks. Er feminisme-begrepet brukt om litteratur iferd med å endre mening? Har feminismen blitt kul, og er det isåfall bare bra? Og hva er egentlig feministisk litteratur?

Litteraturbloggen har tatt en prat med en håndfull eksperter. Først ute er forfatter Lotta Elstad. Elstads siste bok er romanen Jeg nekter å tenke som både av forlag og kritikere er blitt omtalt som feministisk. Det var lesningen av nettopp denne boka som ga meg en fornemmelse av at feminisme-begrepet er blitt litt utvanna: Har ikke begrepet blitt brukt på de underligste måter den siste tida? Forlaget kaller Jeg nekter å tenke «en sort, feministisk samtidskomedie», men jeg skjønner faktisk ikke helt hva som er det feministiske ved boka. Forfatteren selv har delt mange tanker om dette med oss.

Hva gjør et skjønnlitterært verk feministisk?

Godt spørsmål! Er det nok at kvinnekarakterene er komplekse? At verket består Bechdel-testen (test fra filmverdenen som undersøker kjønnsbalanse, red.anm.)? At det tar opp typiske kvinnesaksspørsmål, à la abort eller vold mot kvinner? Eller at selve kvinneerfaringen gis plass? Jeg nekter å tenke er både blitt lest som lettbeint chicklit og et feministisk manifest. Jeg er komfortabel med begge deler. Jeg har ønsket å underholde en hvilkensomhelst leser, samtidig som denne romanen – på samme måte som mine to første – er en idéroman som utforsker det man kan kalle feministiske absolutter. I Ettromsleiligheten, som er inspirert av Julian Assanges dager i Stockholm, spør jeg indirekte om når feminismen må vike: Hva velger man når den kompromissløse kvinnekampen for kroppens integritet – du får ikke tafse litt engang! – kommer i veien for et annet (om mulig større?) revolusjonært prosjekt, à la Wikileaks? Gir en krenkelse deg rett til å bryte ned en mann? Hva om denne mannen, i andre sammenhenger, er en frigjører? Så til Et eget rom (en tittel jeg har skamløst stjålet fra Virginia Woolf). Her er motivet en kvinnes kompromissløse higen etter fysisk plass – kanskje på bekostning av kjærlighet og meningsfulle mellommenneskelige forhold. Og i Jeg nekter å tenke: Hvor går (den rent tidsmessige) grensen for vårt forsvar av selvbestemt abort? Hovedpersonen er – som du selv har observert – en «normalt feig kvinne». Ja, hun er desperat, men hun er også til dels passiv, utspekulert, pretensiøs, selvopptatt, hun prokrastinerer, ikke minst: Hun går bevisst inn for å bli gravid, for å holde en mann til gissel, så ombestemmer hun seg og velger – på overtid – å ta livet av dette vesenet som hun med vilje og viten har skapt. Spørsmålet er: Støtter vi henne fortsatt i hennes rett til å gjøre dette? Er kvinnens makt over egen kropp absolutt? Noen mener: nei. Aftenpostens anmelder skrev at boka, og denne kynismen, fikk henne til å «heie på fosteret». Klassekampens Bokmagasinet-redaktør angrep til dels boka gjennom et forsvar av norsk helsevesens praksis med abortnemnd etter tolvte uke. Noen er blitt støtt av at temaet tas opp i en komisk (jeg vil si tragikomisk) form. Det kanskje mest interessante med disse lesningene er hvordan romanen har eksponert at mange, ellers så liberale, kvinner er veldig ukomfortable med abortspørsmålet. Sånn sett går denne fortellingen om en helt vanlig kvinne rett inn i kjernen av en grunnleggende feministisk debatt.

Er feministisk litteratur det samme i dag som for, la oss si, 20 år siden?

Jeg har dessverre ikke nok oversikt over feltet, så dette må du spørre litteraturviterne om …

Forfatter av I love Dick, Chris Kraus, sier i et intervju med Dagsavisen at hun kjenner en ambivalens rundt merkelappen «feministisk», at det kanskje faktisk forsterker ideen om kvinnen som den andre: «Hvorfor må ting være feminist ditt, feminint datt, kvinne ditt og kvinnelig datt?» Ja, hvorfor må ting være feminst ditt feminist datt?

Jeg er definitivt enig i at «feminisme» kan brukes som en ren markedsføringsstrategi. Ordet er et effektivt signal om hvem en bok kan være interessant for. Og det er heller ikke så farlig, sånn jeg ser det. Men sett bort fra det: Forsterker dette ideen om kvinnen som den andre? Tja – kan vi ikke snu på det? For at litteratur, eller for den delen film, virkelig skal være bra, eller «universalistisk», som man sier, må det også være feministisk. Er ikke Ibsens Hedda Gabler og Et dukkehjem store verk nettopp fordi de utvider vår forståelse av verden med en feministisk horisont? Man trenger altså ingen Wonder Woman, eller å snu verden på hodet, à la Egalias døtre (satirisk roman av Gerd Bratenberg, red. anm.), for å få til dette. Eller ta filmlerretet: Hvorfor er serien The Sopranos langt bedre enn mafiaklassikeren Gudfaren? For meg er det åpenbart: kvinnerollene. De får plass, de får dybde, de får replikker, og den såre, og skjeve, relasjonen mellom menn og kvinner plasseres i sentrum for vår tilværelse; den har vært avgjørende for hvordan vi har bygd opp verden, og for mye av vår private angst. Jeg vil si at The Sopranos er feministisk nettopp fordi den ikke begrenser kvinnen til den andre, men gir plass til begge kjønns livsanskuelser.