Sterke kvinner er like naturlig som sterke menn
Vi fortsetter å snakke med ekspertene om feministisk litteratur, i dag er det litteraturkritiker i NRK, Anne Cathrine Straume sin tur.
Tekst: Katrine Judit Urke/Foto: NRK/Bokomslag: Samlaget og Gyldendal
For noen uker tilbake prøvde vi å slenge ut en brannfakkel ved å påstå at feminismen har blitt et salgstriks. Er feminisme-begrepet brukt om litteratur i ferd med å endre mening? Har feminismen blitt kul, og er det isåfall bare bra? Og hva er egentlig feministisk litteratur?
Litteraturbloggen har tatt en prat med en håndfull eksperter. Foreløpig kan du lese intervjuer med forfatterne Lotta Elstad, Guri Idsø Viken og Ellisiv Lindkvist som alle har delt svært interessante tanker med Litteraturbloggen. Nå har turen kommet til litteraturkritiker i NRK, Anne Cathrine Straume.
Hva gjør et skjønnlitterært verk feministisk?
Jeg tror ikke det er noen fasit for hva som gjør et verk feministisk. Om noe er feministisk eller ikke kommer an på øynene som ser. Skildringer av sterke kvinner i seg selv er ikke feministisk. Sterke kvinner er like naturlig som sterke menn. Forfatteren kan godt ha et feministisk prosjekt med å skildre sterke kvinner, slik sett kan man si at Pippi Langstrømpe er et feministisk verk. Vi kan selvfølgelig også lese det som en eventyrlig fortelling om et barn med godt utviklet rettferdighetssans som har makten i egne hender. Det barnet er tilfeldigvis en jente.
Sterke kvinner er like naturlig som sterke menn.
Et annet feministisk prosjekt kan være å gi stemme til dem som normalt ikke høres eller synes i offentligheten. Slik sett hører feministisk litteratur sammen med litteratur som vil understreke utilbørlig forskjellsbehandling som går ut over utsatte grupper eller minoriteter. Jeg skal innrømme at det føles merkelig å skulle sammenligne halve jordens befolkning med minoriteter. Men forskjellsbehandling – og undertrykkelse – er et historisk fenomen vi ikke kan komme utenom, selv om vi mener og sterkt ønsker, at det ikke skulle vært der.
Når fortellingen eksplisitt diskuterer eller tematiserer hvordan kvinner ikke får utfolde seg på linje med menn på grunn av menns kontroll, maktbruk eller samfunnets normer, mener jeg det kan karakteriseres som et feministisk verk. Slik sett er Elena Ferrantes «Napoli-kvartett» et feminstisk verk, det samme er Den dunkle dottera, som er mer et kammerspill, men som også både tematiserer vanskelighetene med å kombinere morsrollen med en akademisk karriere og setter fokus på kvinneliv i en sterkt mannsdominert mafiafamilie fra Sør-Italia, der en ung kvinne lever nærmest bare for å behage sin mann, som er den som har både pengene og definisjonsmakten.
Forskjellsbehandling – og undertrykkelse – er et historisk fenomen vi ikke kan komme utenom, selv om vi mener og sterkt ønsker, at det ikke skulle vært der.
Emma Cline viser i romanen Jentene hvordan unge jenter i California i overgangen mellom 1960- og 70-tallet ikke blomstret eller oppnådde mestring og suksess i kraft av seg selv, men i kraft av en gutt eller mann som «så» dem og løftet dem frem.
Guttene av Jessica Schiefauer møter vi tre unge tenåringsjenter som drikker av en magisk nektar og blir gutter om natten. Vips får de en frihet de har lengtet etter siden de var barn. Jentekroppen deres er plutselig ikke gjenstand for blikk og uønsket berøring, de får mer handlekraft enn hva de har som jenter. Dette er en tydelig feministisk ungdomsroman, mener jeg.
Også Gro Dahles diktsamling Søster leser jeg som en feministisk bok. Det er søsterskapet som fremheves, i motsetning til det så mye oftere omtalte brorskapet. Boken tematiserer ikke kvinnekamp, men viser frem jenter, kvinner, søstre som mennesker med absolutt alle egenskaper og kvaliteter. Underliggende ser jeg en slags insistering på at kvinner er mangfoldige, hele, ikke en halv person definert i et mannlig blikk. Diktene kan utmerket leses som en ren nyansering av søstre også.
Jeg må innrømme at jeg ikke har vært så opptatt av feministisk litteratur, fordi jeg nettopp har lest fortellinger av kvinner og om kvinner som fortellinger for alle, akkurat som fortellinger om menn er fortellinger om alle.
Er feministisk litteratur det samme i dag som for, la oss si, 20 år siden?
Jeg må innrømme at jeg ikke har vært så opptatt av feministisk litteratur, fordi jeg nettopp har lest fortellinger av kvinner og om kvinner som fortellinger for alle, akkurat som fortellinger om menn er fortellinger om alle. Men jeg tror kanskje at mottakelsen av bøker skrevet av kvinner har endret seg. Hvis kvinner skrev om kvinnelige kroppslige erfaringer for 20 år siden, ble det enten oppfattet som smått og privat, eller som provoserende feministisk. Menns kroppslige erfaringer ble betraktet som allmenne i en helt annen grad. I dag er det i manges øyne mer stuerent for kvinner å skrive om kropp uten at det skal oppleves som verken privat eller feministisk.
Forfatter av I love Dick, Chris Kraus, sier i et intervju med Dagsavisen at hun kjenner en ambivalens rundt merkelappen «feministisk», at det kanskje faktisk forsterker ideen om kvinnen som den andre: «Hvorfor må ting være feminist ditt, feminint datt, kvinne ditt og kvinnelig datt?» Ja, hvorfor må ting være feminist ditt feminist datt?
Dette er jeg jo absolutt enig i. Kan vi ikke bare snakke om forfattere og litteratur i stedet for å snakke om kvinnelige og mannlige forfattere og litteraturen som enten litteratur av allmenn interesse, eller litteratur som har merkelappen feministisk? På den andre siden: Man oppnår ingen endringer i tradisjonelle tankemønstre hvis man ikke løfter fordommer frem og erkjenner dem. Hvis noen menneskelige erfaringer underkjennes eller overses i litteraturen, mener jeg det er på sin plass å påpeke det. Selv om jeg skulle ønske vi i større grad snakket om likestilling, en demokratisk tankegang som faktisk omfatter både kvinner og menn.
Les også:
Å snakke om kjønn setter sinnene i kok
Kanskje det mest feministiske vi kan gjøre akkurat nå er å ikke være feministiske
Gode kvinneroller hever kvaliteten
Litteraturbloggens anmeldelse av Jeg nekter å tenke
Sommersnakk med Jessica Schiefauer
Romløsninger og Virginia Woolf
RSS - innlegg