Våre beste lesetips fra 2017, del 1

Hvilke leseropplevelser gjorde størst inntrykk på Deichmans bibliotekansatte i 2017? Vi trekker fram våre favoritter fra året som har gått, og håper at du får noen gode lesetips. Her er det norske utgivelser vi har konsentrert oss om. God lesning!

Tekst: Elen Betanzo, Thor Arne Sæterholen, Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Frank Michaelsen, Johannes Worsøe Berg / Bokomslag: Cappelen Damm

Marianne Teie: Du bestemmer deg for at dette er et minne

Dette er en skikkelig fin diktsamling om forfedre, slekters gang, om livet som passerer og tida som går. Marianne Teie er debutant, og diktene hennes er konkrete, jordnære og ligger tett på hverdagslivet.

Du bestemmer deg for at dette er et minne handler om hvordan vi forholder oss til dem som har levd før oss, hvordan vi forteller historiene deres, hva vi ser og hva vi glemmer. Den handler også om tida som går, den er i grunnen en eneste lang rekke av navn og livshistorier som hekter seg på hverandre og danner en familiehistorie.

Det er en bok om Torvald, Marie, Anton, Ole, Mathias, Tora, Anette, Helga, Berte og alle de andre menneskene som hver for seg og sammen inngår i en slekt. Sånn sett kan boka også leses som et langt minneord over dem som har levd før oss.

Ole Robert Sunde: Penelope er syk  

I Penelope er syk møter vi forfatteren selv på handletur  i Thereses gate i Oslo. Han skal kjøpe med sushi og brød til seg selv og sin syke kone. Denne enkle handlingen danner grunnlaget for en odyssevsk ferd gjennom Bislett og Adamstuen, en kort reise med et uendelig antall avsporinger, og hindringer i form av kykloper og andre skumle vesener. Mest av alt forstyrres han av sine egne tankesprang og assosiasjoner.

Ole Robert Sunde skriver slik han alltid gjør. Han tar gjerne utgangspunkt i sitt eget liv, men livet hans er så uendelig mye mer enn den rent personlige biografien – livet innbefatter alt han leser, alt han tenker på, alt han lukter, smaker og hører. Ikke minst alt han ser.

Penelope er syk er lettere å trenge gjennom enn de fleste av Sundes romaner. Den er kortere, og den har flere humoristiske innslag. Det som mest av alt gjør at den utmerker seg er likevel historien om hans døende kone – den nådeløse virkeligheten som mer og mer trenger seg på mot slutten av boka. Sundes romankunst løfter seg til et nytt nivå når leseren ser at alle digresjonene kan tolkes som det urolige sinnets angst for å innse livets realiteter. Det som startet som en komedie ender dermed som en klassisk gripende tragedie.

Kristian Klausen: Lotusspiserne

Hvorfor i all verden er det ikke flere som leser Kristian Klausen? Han fikk en del oppmerksomhet for romanen Mitt liv var et hett bibliotek i 2013, men de to siste bøkene hans har knapt fått en eneste anmeldelse, selv om han stadig, etter mitt skjønn, holder et høyt litterært nivå. Årets bok, Lotusspiserne, er en novellesamling. Her går fortelleren (som er den samme gjennom hele boka) i dialog med ulike typer kunstverk som har gjort inntrykk på ham, enten det er billedkunst, litteratur, tegneserier eller film. Han reflekterer over kunstens virkning på livet, og omvendt.

Kristian Klausen har en elegant skrivestil, ofte med litt snirklende, lange setninger. Han oppviser stor kunstforståelse, samtidig som han alltid går tett på det eksistensielle: kjærlighet og erotikk er alltid i fokus hos Klausen. Og han er morsom; ofte veldig morsom, og det er alltid et stort pluss.

Lotusspiserne kan leses som en kjærlighetshistorie. På snedig vis får Klausen de ulike historiene til å henge sammen, og ved veis ende tenker jeg at det like gjerne kunne stått «roman» på tittelsiden.

Klausen ut til folket! Nå!

Nora Eide: Familien din

En av de store overraskelsene for min del i år var debutanten Nora Eide og hennes novellesamling Familien din. Det er morsomt, grotesk, smått absurd og trist. Alle novellene handler om familie på en eller annet måte. Det handler også om ensomhet, lengsel og kjærlighet.

Fortellingene minner meg om mange av Hemingways noveller, her er det så uendelig mye som foregår under overflaten og fantasien min trigges hele tiden. Eide veksler mellom korte snutter, intervjuer, dialog eller indre monolog i samlingen sin. Det er god variasjon og jeg har virkelig sansen for den litt groteske humoren.

Du har aldri hatt søstre. Søstre som krangler om pysjamasfarger og romstørrelse, en tutekopp med blåmeiser langs kanten. Søstre som brøler om singleter og skjellsmykker og ikke gå inn på rommet ditt.

Hva er det egentlig som forårsaker at en kvinne stjeler babyen til søsteren sin? Hvorfor søker en voksen dame etter nye foreldre på internett? Hva skjedde egentlig mellom bror og søster som gjør at søsteren betaler en annen for å være broren hennes på bursdagsfesten hennes? Og, kanskje min favoritt, har den falne barnestjernen forgrepet seg på de små barna han liksom skal ta seg av, eller er det bare fordommer fra reporteren som intervjuer han om hvorfor han sover med ungene han er lærer for?

Novellesamlingen er lettlest uten å være flyktig. Boken er svært godt gjennomarbeidet og det er virkelig utrolig spennende å utforske familietemaet sammen med Nora Eide. Jeg forventer meg store ting fra denne forfatteren i fremtiden.

Deler av denne omtalen ble originalt publisert i innlegget «Søstersavn».