Våre beste lesetips fra 2017, del 2

Hvilke leseropplevelser gjorde størst inntrykk på Deichmans bibliotekansatte i 2017? Vi trekker fram våre favoritter fra året som har gått, og håper at du får noen gode lesetips. Her er det norske utgivelser vi har konsentrert oss om. God lesning!

Tekst: Astrid Werner / Foto: Frank Michaelsen / Bokomslag: Gyldendal Norsk Forlag, Cappelen Damm

Denne høsten har jeg viet meg til lyrikken. Det har jeg på ingen måte angret på; jeg har møtt mange fine tekster underveis.

Marianne Teie: Du bestemmer deg for at dette er et minne

En av dem jeg husker best er skrevet av debutanten Marianne Teie. Teies dikt er en reise i Norgeshistorien, fortalt gjennom egen familie. Dette kan fort bli både privat og snevert, men i denne boka klarer forfatteren å gi bilder og øyeblikk til den historien vi vanligvis ikke hører så mye om. Det handler om vanlige folk, husmenn og bønder i små kår, fabrikkarbeidere og håndverkere. Det handler om hverdagsliv og død.

Det handler mye om døden, og sterkest inntrykk på meg som leser dette i 2017, var det å lese om alle de døde barna. At barnedødeligheten var høyere før i tiden er ikke noe nytt, men måten det skildres på er sterk. Fattigdommen som umuliggjør legehjelp og medisiner. Avstandene som gjør at en reise til hospital og lasarett tar hele dagen. For ikke å snakke om de hjerteskjærende scenene der foreldre og barn må skilles og barnet blir alene igjen. Foreldrene med den vonde vissheten om at de kanskje ikke skal sees igjen, ligger som en klump i magen. Dette var tilfellet med de barna som ble syke av tæring.

«Helga våkner på Eidsvoll
du tar dropsene ut av kåpelommen
Kongen av Danmark
dere tar ett hver
det er nesten for stort for munnen hennes
det renner spytt
og du tørker det fort bort med lommetørklet
vet ikke helt hvor du skal gjøre av det etterpå
—-
reisen burde vart lenger
men også denne gangen
står det neste toget og venter
det er bare å stige på
det er bare å sette seg
—
Berte holder Erling tett inntil seg
selv drømmer du at sønnen din er uten ansikt
og du drømmer om Helga
hun er ikke hos dere
hun er nesten i himmelen
ute ved sjøen
i en seng i en rekke med senger
puster hun ut og inn
hun glemmer dere håper du
for hun har det best om hun glemmer
hun ligger nok stille så stille
Berte og du skriver aldri for å spørre hvordan det går
—–»

Marianne Teies evne til å observasjon og innlevelse gjør formidlingen sterk.

Teies tekst føyer seg inn i rekken av flere lyrikksamlinger dette året som forteller en sammenhengende historie. Øyvind Rimbereids Lenis plassar er nok blant de mest omtalte, men også Leif Høghaugs Kommunion 2017, har noe av det samme fortellerpreget over seg, selv om det er noe mer fragmentarisk der. Teies samling har i tillegg en dokumentarisk side, der navnene virker autentiske og er angitt med fødselsår og dødsår nederst på flere av sidene i boka.

Eirin Gundersen: Alt som ikke har blitt tjoret fast*

**Eirin Gundersens to diktsamlinger ble i februar 2019 trukket ut av Deichmans samlinger for normal sirkulasjon etter at biblioteket ble gjort oppmerksom på at samlingene inneholder tekster som anses som plagiat. Deichman har selv vurdert dette og kommet til lik konklusjon og har derfor trukket bøkene fra normal sirkulasjon. Bøkene vil være tilgjengelig på biblioteket som eksempel på hva et plagiat kan være, slik dette vurderes nå.

Dette er en annen favoritt fra 2017 og er forfatterens andre bok.

Også denne boka har noe av fortellerpreget ved seg, og kanskje kan man snakke om en trend i lyrikken i denne sammenheng? Når det gjelder mitt eget valg av akkurat denne samlingen er det nok beskrivelsen av å leve i havgapet, som først og fremst grep meg.

Jeg-personen lever i et hus som har en historie; en historie som i likhet med Teies personer, har en tilknytning til egen familie. Gundersens lyrikk er likevel noe annet, skrevet i en annen stil og med et annet språk. Lyrikk er ofte dvelende og reflekterende i sin form, i den forstand at det er sjelden du opplever tempo og ytre handling i denne sjangeren. Eirin Gundersens tekster gir et innblikk i et liv ved havet, preget av nærhet til naturen, langt vekk fra en virtuell virkelighet og elektroniske hjelpemidler og moderne duppeditter. Her er livet preget av manuelt arbeid og vi får også innblikk i gammelt håndverk. Dette er knyttet både opp mot nær fortid og de menneskene som levde her tidligere, men også i forbindelse med et pågående restaureringsarbeid i jeg-fortellerens nåtid. Dette arbeidet og disse håndverksoperasjonene har noe oppramsende over seg, men det gir også en slags rytme til teksten, en slags suggestiv rytme som drar deg inn i øyeblikket.

Beskrivelsen av livet ved havet rommer også en sorg. Mellom linjene og i ordvalget aner jeg som leser, at det ligger gjemt et savn og en sorg over et (eller flere) tap. Dette blir samtidig forsterket av at reisen til huset på en øy i havet, ikke er permanent, som vi skjønner når boka nærmer seg slutten. Reisen ut til det forlatte huset er like mye en flukt som en reise (til et) hjem. Det er likevel en god leseropplevelse Gundersen gir oss:

«Naturen her finnes i mamma, selv om hun ikke har vært her på mange år. Et

hav som blir større og større, som en dag vil trekke henne tilbake. Jeg tenker

på alt som blir med oss videre: mennesker, hus, ullykker, som lever i krop-

pene våre – snarveien jeg gikk gjennom skogholtet for å komme til skolen

som barn, brygga der mormor sto da hun pekte ned i vannet og advarte mot

huldra, området utenfor puben der du kysset meg første gang – alle stedene

som fester seg, som puster, sover og våkner inne i oss.»

Når jeg grubler over hvorfor jeg har festet meg spesielt ved Eirin Gundersens samling, er det vanskelig å finne et helt presist svar. Svaret ligger antagelig et sted mellom hennes gode beskrivelser av naturen og havet og den såre stemningen i søket etter en framtid hos fortida eller kanskje bare en lengsel etter å forstå noe av sin egen familie og bakgrunn?

Uansett hva som gjorde at jeg festet meg spesielt ved disse tekstene, nøler jeg ikke med å anbefale dem videre. Alt som ikke har blitt tjoret fast er en leseropplevelse som flere bør få del i.