Søk Meny Lukk
Lukk
Foto: Forlaget Oktober og Vimostad Bjørke
Av: Marte Storbråten Ytterbøe Kommentarer 12. februar 2018

Og størst av alt er kjærligheten

Eller er den egentlig det?

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Forlaget Oktober, Vigmostad & Bjørke / Omslag: Forlaget Oktober, Pantagruel

«Omfanget av vold i nære relasjoner er vanskelig å fastslå. Basert på omfangsundersøkelser gjennomført de siste årene anslås det at mellom 75 000 og 150 000 personer årlig utsettes for vold i nære relasjoner i Norge. Det er trolig store mørketall. »

Dette skriver Norske Kvinners Sanitetsforening på sine nettsider. Det er både menn og kvinner som rapporterer om partnervold, men i følge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er 2 av 3 som blir utsatt for vold i nære relasjoner kvinner. Tallene er skremmende, og det verste er kanskje at det nok er så uendelige mange tilfeller som ikke blir anmeldt eller registrert.

Skjønnlitteratur som inngangsport

Skjønnlitteraturen kan være en viktig inngangsport til kloke tanker rundt et tema, det kan være en trøst eller det kan belyse noe fra en annen vinkel enn hva du selv har tenkt på tidligere. Litteraturen kan fortelle deg at du ikke er alene om en situasjon eller tilstand, andre har vært der før deg og tråkket opp stien. Akkurat det kan av og til være livsviktig. Tirsdag 13. februar snakker vi om nettopp partnervold og psykisk terror med utgangspunkt i romanene I hans armar av Marit Tusvik og Vil ikke reise, kan ikke bli av Helene Guåker. Til samtalen har vi også fått psykolog og Aftenposten-spaltist Frode Thuen som vil berike samtalen med sin innsikt og fagkompetanse om menneskesinnet.

Destruktive forhold

Forlaget Oktober

Der I hans armar er ettertenksom og snikende, er Vil ikke reise, kan ikke bli eksplosiv og voldsom. Både Sofie og Emma (navnesøster til Emma Bovary) er unge, skapende kvinner som havner i hvert sitt destruktive forhold. Sofie blir stormende forelsket i den eldre Frank, han er hennes Odyssevs, men det viser seg etter hvert at han er en tyrann. Emma og hennes kjæreste K føler en enorm lidenskap for hverandre og blir raskt et par, men K viser seg å være en voldsmann. Han bryter Emma ned, både fysisk og psykisk, og hun går en destruktiv framtid i møte. Men samtidig som romanene er kraftfulle og mørke på hvert sitt vis er de likevel begge fulle av håp og livskraft.

En av de mange styrkene med både I hans armar og Vil ikke reise, kan ikke bli er at begge overgreperne aldri blir endimensjonale. De er hele mennesker og spennende karakterer. Verken Frank eller K er monstre, men det er deres handlinger som er grusomme. Hvorfor velger kjærestene deres å bli hos dem? Når jeg leser om Emma og Sofie tenker jeg at de er usedvanlig ressurssterke og intelligente kvinner. Og at det også bidrar til å gjøre bøkene gode. Ofrene for overgrep er ikke nødvendigvis «svake» mennesker. Romanene viser hvordan disse kvinnene til slutt ikke makter å jobbe videre med kunsten sin i disse forholdene, noe som nærmest tar livsgnisten fram dem.

Den gule tapeten

Jeg begynte å tenke på dette med partnervold og hvordan det har blitt skildret i litteraturen gjennom tidene. Selv husker jeg at Daniel Deronda gjorde et spesielt stort inntrykk med Gwendolen og den forferdelige mannen hennes som til slutt møter sitt endelikt ute på havet. George Eliot skriver med så stor innsikt, og kanskje spesielt om kvinneskjebner. I Galsworthys The Forsyte Saga er det en forferdelig scene hvor Soames voldtar sin kone Irene, noe som for øvrig var tillatt i følge engelsk lov fram til 1991. Men Irene er en noe uvanlig karakter fra det tidligere 1900-tallet. Hun forlater sin voldelige ektemann og velger et liv «i synden» istedenfor.

Det er mange slike bøker som jeg leste sent i tenårene og begynnelsen av tjueårene som jeg husker urovekkende godt. Amalie Skram er kanskje en av de mer kjente norske forfatterne som har skildret fysisk og psykisk terror i ekteskapet. Og så husker jeg godt den klassiske feminstiske teksten «The Yellow Wallpaper» av Carlotte Perkins Gilman hvor den kvinnelige hovedpersonen tar opp kampen med mannen sin som har stengt henne inne på et værelse for at hun skal «hvile». Novellen avslutter med at det kryper kvinner ut av tapetet og at hun selv er en av dem. Symbolikken kunne vel ikke vært tydeligere. Men hvorvidt det faktisk er kvinnen som seirer er uvisst. En annen klassisk tekst om både terror og intens forelskelse er romanen Stormfulle høyder av Emily Brontë (som for øvrig har jubileum til sommeren). Catherine og Heathcliff hadde vel ikke akkurat et sunt forhold, uansett hvor romantisk mange mener at denne her. Jeg har alltid opplevd denne tittelen som ganske malplassert for denne boken. Dette var nemlig en roman som virkelig sjokkerte meg i mine unge år.

Grufulle overgrep

store hvite løgner

The Handmaid’s Tale av Margaret Atwood er voldtekt av kvinner satt i system, et tema hun tar opp i flere av sine romaner. Dette tror jeg er en av de mer skremmende romanene jeg har lest. Men også her finner heldigvis opprøret sted. Om enn ganske så annerledes får vi også være vitne til opprøret i Big Little Lies, som også ble filmatisert og sendt på HBO, tematiserte vold i nære relasjoner og Liane Moriarty klarte i tillegg å skape et mangefasettert bilde av overgriperen. Bak en perfekt fasade skjuler det seg selvsagt en rekke uhumskheter. Celeste er gift med den perfekte mannen og har to tvillinggutter. De er velstående, pene og har utad et lekent og kjærlig forhold. Men det ingen vet at er at mannen til Celeste slår henne. Romanen er av den lettere varianten, og avslutningen litt for sensasjonell, men det funker dette også.

Og jeg har ikke glemt mennene. For også menn opplever partnervold. Av nyere romaner hvor menn opplever vold og voldtekt i nære relasjoner er kanskje bøkene til Edouard Louis og Edward St Aubyn to av de mest kjente. Franske Louis skildrer hendelsene rundt et one night stand som plutselig endrer oppførsel i løpet av natten. Her snur relasjonen seg kjapt. I Voldens historie blir Edouard voldtatt og forsøkt drept av en mann som han tar med seg hjem. Som Helene Guåker skriver han nært og rått om selvopplevde hendelser.

Er det derimot én bok som derimot har skapt en type ukomfortabel uro i meg er det Twilight, og også dets etterkommer Fifty Shades. Romantiserte overgrep blir for meg underlig og urovekkende, selv om kanskje salgstallene sier noe annet. Hvorfor har overgrepskulturen i disse bøkene tatt sine lesere med storm? Tar disse bøkene virkelig kjærligheten på alvor? Det er vel en helt annen diskusjon, men likevel interessant å grunne over når en skal debattere både voldsomme forelskelser og usunne kjærlighetsforhold i litteraturen.

Hva skjer når forholdet snur?

Så, hva skjer egentlig når forholdet snur til noe så altfor vondt? Og hva skal du gjøre? Disse bøkene gir deg kanskje ikke svar i klartekst, men vil kanskje inspirere deg til å tenke nytt eller annerledes. Og kanskje det aller viktigste, gi deg trøst når du som mest trenger det.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.