Søk Meny Lukk
Lukk
Av: Katrine Judit Urke Intervjuer 21. februar 2018

Vis meg bokhylla di, Sigrid Sollund

Sigurd Hoels grandniese, Sigrid Sollund, drømmer om en striglet bokhylle med et strengt én bok inn-én bok ut-system. Men dette er lettere sagt enn gjort! Men å få Dag Solstad til å føles som Vogue får hun derimot til.

Tekst: Katrine Judit Urke / Foto: Sturlasson, Sigrid Sollund

Sigrid Sollund er journalist og programleder i Dagsnytt 18. I høst utga hun boka Hersketeknikker: nyttige og nådeløse som det etter sigende er ekstremt stor behov for. Boka har solgt i bøtter og spann og Sollund holder i tillegg foredrag som er svært godt besøkt, over hele landet. Hun kommer til Deichman Lambertseter 5. mars , Deichman Holmlia 12. mars og Deichman Oppsal 20. mars og Litteraturbloggen har fått lov til å snoke i de herlige hyllene hennes i forkant av arrangementene!

– Kan du fortelle litt om selve hylla: Hvilket rom står den i og hvor har du kjøpt den?
– Dette er hovedbokhylla vår som står i stua. Den er fra IKEA. Skulle gjerne hatt en fancy, spesiallaget en, men dengang ei. Som det kanskje framgår av bildet er den stappfull, selv om jeg både har som regel at hvis man setter en inn, må en ut, og at det skal være rom for å sette på plass bøker vi har tatt ut av hylla og hatt liggende et annet sted. I stedet dytter vi nå bøker bak de andre bøkene, slik at vi får en slags parallell bokhylle bak den synlige bokhylla. Jeg drømmer om en striglet bokhylle, i stedet har vi en rotete en der alle legger ting oppå bøkene og stapper alt mulig inn i hyllene.

– Du har utrolig mange klassikere, ser det ut som! Her ser vi Sigurd Hoel og Leo Tolstoj, er det forfattere som har betydd mye for deg? Hvilke klassikere mener du alle må lese for å bli dannede mennesker?
– Her ser vi tydelig at husets yngste har vært på ferde. Ettåringen dytter inn alle bøkene hvor enn han kommer til. Det er mulig han har kjent en tiltrekning til Sigurd Hoel som er hans mors grandonkel, eller at han bare så sitt snitt til å rote. Men det er sant at jeg har mange klassikere. De fleste av de bøkene som har overlevd femti–hundre–to hundre år har gjort det av en grunn, mange av dem sier noe viktig om det å være menneske uavhengig av hvilket år vi lever i. I tillegg til å være en del av allmenndannelsen er det altså som regel trygt å velge en klassiker, du vet du får kvalitet. Jeg er glad i Tolstoj og flere av de andre russerne, ellers har jeg også funnet veien inn i gode forfatterskap gjennom den klassiske gule serien, som den samme grandonkel Hoel var redaktør for. En gledelig bivirkning ved å lese gamle klassikere er forresten at når du legger dem bort til fordel for moderne, seriøse romaner, får du følelsen av å lese noe deilig syndig fordi språket og formen til sammenligning ofte er mye lettere. Det kjennes som å lese Vogue, men egentlig leser du Dag Solstad.

– Her ligger det noen bøker det er umulig å se hva er! Er det her du gjemmer guilty pleasures?
– Dette er en hylle i hundre prosent rote-høyde for små never, så her har vi gitt opp å forsøke å holde orden de nærmeste par-tre årene. Alle bøkene står i utgangspunktet alfabetisk, så det er ingen egen hylle til guilty pleasures. Jeg har forsøkt å tenke over om jeg har noen sånne i det hele tatt, og det vil jeg ikke si jeg har. Det nærmeste må være Remarque, haha. Han er kanskje ikke så kredibel i mer intellektuelle kretser? Jeg ble så begeistret for ham i ungdommen, men det er lenge siden nå. Men min holdning til bøker er som til musikk: Er de gode i sin sjanger, så er de gode. Noe helt annet er at jeg ikke liker så godt å lese sjangre som krim og såkalte dameromaner (skrekkelig ord). Det første gjør meg redd, det andre kjeder meg som regel.


– Har du noe spesielt system i hyllene? SV-biografier i én hylle og diktsamlinger i en annen?
– Her er avdelingen for dikt, biografier, historiebøker, sjangerforvirrende utgivelser og bøker som er korte nok til å passe inn i lave hyller. Ordensmennesket i meg får veldig vondt av disse sammensetningene som ikke har noen logisk plassering eller indre sammenheng, men det praktiske får forrang. Jeg leser sjelden eller aldri biografier og er selv mest glad i skjønnlitteratur og litt sakprosa i ny og ne.

– For noen herlige bokkasser! Digger at du har neglelakk, clutch-vesker og bøker om hverandre. Står du foran bøkene når du gjør deg klar for å gå ut, eller?
– Her er vi inne på soverommet og i det som skulle være hyller til helt andre ting, men plutselig tyter det bøker fram her også. Min egen regel om én inn–én ut er jo en farse. Samtidig er jeg fornøyd med at det ser litt sånn interiørblogg-aktig ut, selv om ting i åpne hyller mest av alt bare samler støv. Disse bøkene som står her er «ventebøker», det er altså de neste på lista når jeg er ferdig med de fem som ligger på nattbordet. I disse hyllene er det først og fremst nyere bøker av forfattere jeg er nysgjerrig på eller allerede kjenner og setter pris på: Agnes Ravatn, Olaug Nilssen, Vigdis Hjorth, Thorvald Steen (disse er forresten ferdige i ventehylla, så de er ikke med på bildet. De har allerede funnet veien til siste etappe i bokreisen, nattbordet, hvor de er i ferd med å bli lest).

– David Bowie er helten, ser jeg. Og så har du en fin samling nyere kvalitetssakprosa og -skjønnlitteratur. Hvilke av bøkene her er det du ønsker å trekke fram?
– Alle disse bøkene er jo trukket fram som ventebøker, så jeg er spent på alle sammen. Unntatt den om Falsen, den kan det ikke være jeg som har satt inn her. Bowie-biografiene skal jeg lese, men jeg er i gang med ytterligere en fjerde som ikke er på bildet. Det er fascinerende, men av en eller annen grunn føler jeg at jeg må pugge og studere dem som om jeg når som helst kan bli oppringt av «Kvitt eller Dobbelt», så jeg får en lekse-følelse når jeg leser det. Akkurat her kan jeg kanskje løsne litt på «flink pike»-syndromet mitt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.