Søk Meny Lukk
Lukk
Av: litteratur Anbefalinger 2. mars 2018

Filmregissører: Se her!

Her er Deichmans filmmanus-tips.

Tekst: Stian Bjørnsson Hope, Marte Storbråten Ytterbøe, Frank Michaelsen, Katrine Judit Urke, Lars Lervik, Roy Martin Kristiansen, Ranveig Stende Johnsen og Anette Berg Jensen / Foto: Prayitno (flickr.com) og Baard Henriksen / Omslag: Beacon Press, Tiden, Gyldendal, Oktober og Cappelen Damm

Man kan si mangt om filmadapsjoner. De fleste mener at fortellingen så godt som alltid blir svakere, at den mister noe, når den går over fra bok til lerret. Og noen ganger blir det nesten katastrofalt, som for eksempel ved filmatiseringen av Lars Saabye Christensens Beatles. Og Jo Nesbøs Snømannen, ikke minst.

Men det er ikke alltid boka er bedre enn filmen, ta for eksempel en titt på den knallgode (iallfall de første sesongene) TV-serien True Blood som er basert på bøker som er mye «tynnere» med dårlig språk og klisjéfylte skildringer. Og så er det mange som dessuten mener at Ringenes Herrefilmene til Peter Jackson er enda bedre enn de populære bøkene til J.R.R. Tolkien. Det er altså ingen regel som sier at filmen blir dårligere enn boka!

Så, kjære filmregissører: Hvorfor ikke ta utgangspunkt i gode fortellinger og karakterer som allerede finnes? Her er Deichmans manus-tips til regissører. NB! Michael Fassbender er et populært skuespiller-ønske, så sett av greit med penger.

 

Stian Bjørnsson Hope, Hovedbiblioteket

The Hills av Matias Faldbakken

I fjor leste jeg med stor glede Matias Faldbakkens siste roman The Hills, om en kelners hverdag på en ærverdig restaurant, som en lett kan forestille seg er en blanding av Grand og Theatercafeén i Oslo. Det spinnville og rabulistiske fra debutromanen The Cocka Hola Company er borte, men humoren er der fremdeles, om enn i en mer subtil og underfundig form. Satirisk? Samfunnskritisk? Ironisk? Ja, mulig det, jeg humret meg uansett gjennom boken og tenkte hele tiden at dette burde vært filmatisert! Helst med John Cleese i hovedrollen, men siden han nærmer seg de geriatriske rekkene hadde det også fungert glimrende med Steve Buscemi. Gjerne regissert av Coen-brødrene.

 

Marte Storbråten Ytterbøe, Hovedbiblioteket

Kindred av Octavia Butler

At ingen er i gang med filmatiseringen av Octavia Butlers Kindred fra 1979 er en skam! Dette er en brutal fortelling om identitet, rase og kjønn satt til både slavetiden og 1970-tallet i USA. Dana er en ung afro-amerikansk kvinne som reiser i tid tilbake til en plantasje i sør-statene for å redde sine forfedre. Her får hun bokstavelig talt merke slaveriet på kroppen, og ved en tilfeldighet blir også samboeren hennes Kevin med på en av reisene. Dette får store konsekvenser for forholdet deres, og her skjer det også mye interessant med tanke på at Kevin er hvit. Etter hvert begynner han å se på Dana på en helt annen måte og blir tydelig påvirket av det 1800-tallet de blir tvunget å leve i. Det skal vise seg at de opplever slaveriet på to ganske så forskjellige måter.

Akkurat mekanikken for tidsreisene hennes er nok noe underlige og kanskje litt utfordrende å filmatisere. Dana blir på en måte dratt tilbake til fortiden hver gang forfedrene hennes er i livstruende fare og hun kan selv bare dra tilbake til sin egen tid når hun er nær ved å dø. Dette skaper selvfølgelig svært farlige situasjoner hver gang, og leseren befinner seg i en kontinuerlig neglebitende tilstand. Romanen er i tillegg svært filmatisk skrevet med gode cliffhangere som egner seg kanskje spesielt godt som TV-serie.

Med fare for typecasting klarer jeg ikke annet enn å se for meg Michael Fassbender som Rufus, den kommende plantasjeeieren og en av Danas forfedre. Samiray Wiley, kjent fra Orange is the New Black og The Handmaid’s Tale, er perfekt som Dana. Og hvem andre enn Sarah Polley kan egentlig regissere dette? Sarah, jeg håper du leser dette og føler deg kallet!

 

Frank Michaelsen, Hovedbiblioteket

Unge år av Einar Gerhardsen

Jeg vil ha Einar Gerhardsen selvbiografi Unge år som film. Dens stil og tone skal stake kursen for en ny måte å fortelle om nyere norsk historie på. Mainstream-suksesser som Max Manus og Kongens nei stilles i skyggen når den sobert fortalte historien om Landsfaderen har premiere.

Fra oppveksten i belastede Vika, via tiden som veiarbeider, oppkomling i arbeiderbevegelsen, konsentrasjonsleiropphold til tiden som statsminister følger vi en mann hvis hjerte aldri forlater favorittrommet (kjøkkenet) i den vesle leiligheten i Sofienberggata. En norsk helt uten de store faktene og med matpakka medbragt.

Filmen bejubles spesielt for dens blandinger av historisk filmestetikk. Enkelte passasjer fortelles med da-tidens filmspråk, noe som virker kunstig ved første øyekast, men som etter hvert oppleves som en ualminnelig god måte å skape tidskolloritt på. Det er tross alt via gamle filmers stive replikker vi «husker» fortiden. At for eksempel Kong Olav bannet i virkeligheten er sikkert riktig, men det betyr ikke at vi trenger å høre hans sleivete «faen» i tide og utide.

Hvis jeg skal trekke frem en spesielt god scene, må det være gjengivelsen av Kings Bay-debatten i Stortinget i 1963. Det skarpe TV-lyset tvang på Gerhardsen solbriller og gruveulykkens etterspill tvang vår mann til å forlate posten. Samtidig har en ny ro falt over Landsfaderen. Det er som om solbrillene fritar ham fra å bli så nøye iakttatt. Endelig kan han slippe å leve opp til helgenstatus og myter, noe filmens siste replikk vitner om: “Jeg er så lite innfløkt og vanskelig som noen kan være.”

 

Anette Berg Jensen, Hovedbiblioteket

Hadde jo vært ganske artig med Epp og Lul av Axel Jensen, da! Ser for meg at det kunne blitt ganske så underholdende med Anders Thomas Jensen bak spakene sammen med hans faste skuespillergjeng. Hurra for Danmark fra meg, altså.

 

Ranveig Stende Johnsen, Tøyen

Zombie Nation av Øystein Stene

Scott regisserer filmatiseringen av Øystein Stenes grøsser Zombie Nation med Michael Fassbender i hovedrollen. Det blir passe skummelt og passe seriøst, ser jeg for meg!

 

Katrine Judit Urke, Bøler og Oppsal

Naiv. Super. av Erlend Loe

Først må jeg bare nevne at jeg har tenkt mye på filmatiseringer andre veien: Det finnes mange gode filmer som virker så litterære at jeg har blitt overraska over at de ikke er filmatiseringer. Kan noen skrive bøkene bak American BeautyEvig solskinn i et plettfritt sinnLost in Translation og Mystery Train? Det blir spennende å se om bøkene kan bli bedre enn filmene.

Mitt valg av bok jeg skulle ønske fantes som film er Erlend LoeNaiv. Super. Jeg har ikke lest boka siden jeg gikk på videregående, men den herlige hovedpersonen med bankebrettet sitter i hodet fortsatt. Når jeg blar i romanen nå ser jeg at den er ganske innadvent, mye av teksten foregår inne i hodet på hovedpersonen og der er få vanlige dialoger. Det er akkurat nok handling og prat til at det kan gå lerretet, men vi må nok ha en god voiceover.

Alle særemne-ungdommer kommer til å takke regissøren som hiver seg over denne moderne klassikeren, for ungdommer synes jo som vi vet at det er så kjekt å se filmen i stedet for å lese boka. Eller, nå heter det vel fordypningsoppgave og kanskje er det ikke Erlend Loe som er den mest populære forfatteren å skrive om lenger. Så kanskje dette heller blir en film for ironi- og millenniumsgenerasjonen.

Naiv. Super. blir en svært god film. På samme måte som boka blir den quirky, rørende, morsom og gjenkjennelig. Som hovedperson velger jeg meg Fridtjof Stensæth Josefsen, han ene i vårens morsomste TV-program, nemlig Hit for hit på NRK. Det hadde vært kult om Ruben Östlund kunne regissert. Eller Anne Sewitsky. Eller nei, gløm det, det må så klart bli Kim Hiorthøy!

 

Lars Lervik, Røa

Enkle atonale stykker for barn av Dag Johan Haugerud

Jeg tenker på Dag Johan Haugerud sin fjerde roman, Enkle atonale stykker for barn. Den er delt opp i tre deler, noe som jeg tror kan gjøre seg godt på film. Jeg husker den som en veldig god bok, også eksperimenterende på flere nivå, for eksempel ved at jeg-stemmen skifter eier nærmest i samme setning. Det ville bli en film med mye dialog, som setter fingeren på hvor vanskelig det er å kommunisere mennesker imellom.

Den måtte blitt regissert av forfatteren selv, siden han har gjort det med stort hell flere ganger før. Lise Fjeldstad skulle spilt den sentrale rollen som Eva, en snobbete kulturdame fra beste vestkant.

 

Roy Martin Kristiansen, Majorstuen

Den mørke materien av Philip Pullman og De strålende av Eleanor Catton

Da Philip Pullman i fjor høst endelig kom med en forløper til His dark materials benyttet jeg anledningen til å lese den originale trilogien om igjen. Jeg kunne ikke unngå å fantasere om en ny filmatisering av denne eksepsjonelle historien. Nei, jeg har ikke glemt filmen Det gylne kompasset fra 2007, regissert av Chris Weitz, med Nicole Kidman og Daniel Craig. Men den har nok gått i glemmeboka til de fleste. Filmen var ikke elendig, men den var overhodet ikke så god som den burde vært og den floppet såpass hardt at det aldri kom noen oppfølger.

Så her er mitt drømmeforslag til neste forsøk:

Vi snakker ikke film, vi snakker TV-serie. Minst tre sesonger. Bøkene er så mye mer enn det fartsfylte plottet, her må man ta seg god tid til å bygge opp univers og karakterer. TV-serier har som oftest flere regissører, men for enkelhets skyld nevner jeg kun én: Andrea Arnold! Arnold er svært dyktig til å fortelle troverdige historier fra ungdoms synsvinkel, se bare på American Honey og Fish Tank. Hvor spennende hadde det ikke vært å se Arnolds vri på et så storslått univers som Pullmans, samtidig som hun bidrar med sitt skarpe og nyanserte blikk på de unge hovedpersonene Lyra og Will. Det er nok av hard hverdagsrealisme blant Pullmans magi og demoner. Dakota Blue Richards var det beste med forrige filmatisering, men hun har nå blitt for voksen til å gjenta rollen som 12 år gamle Lyra. Så Lyra og Will bør bli spilt av to nye stjerneskudd. I rollen som Mrs. Coulter vil jeg ha Natalie Dormer, kjent som Margaery Tyrell fra Game of Thrones. Hun evner å fremstå både varm og sympatisk samtidig som hun kan snu på hælen og bli kald og ondskapsfull. Og hva med Tom Hardy som Lord Asriel? Tøff, skremmende, men også god. Rollen som texaner og luftballongpiloten Lee Scoresby er som skapt for Matthew McConaughey, mens elegante, intelligente og gammel-unge Claire Foy hadde vært perfekt som den gode heksa Serafina Pekkala. Nå må vi for all del ikke glemme engleparet Balthazar og Baruch. Hva med Tom Hiddleston og Sam Claflin? Yes, please! Nå jobber visstnok BBC med å produsere en TV-serie basert på bøkene, så her er det bare å krysse fingre for at det går i boks!

Og er du klar for en storslått, vakker, intrikat, romantisk og spennende film/serie fra gullgravertiden på New Zealand? Altså, hvem er ikke? Eleanor Cattons mesterverk The Luminaries fra 2013 skriker etter å bli skjermifisert. Se det for deg: brutalt nybyggerliv, en tilsynelatende umulig krimgåte, astrologiske sammenhenger og lunefulle karakterer med fantastisk newzealandsk natur som bakteppe. Denne historien har så mange karakterer at det blir vanskelig å caste uten å bruke en hel arbeidsdag, men i hovedrollen som Woody hadde Eddie Redmayne hadde gjort seg. Søt, men med dybde. Og jeg vil faktisk ha Claire Foy igjen (ja, jeg elsker The Crown) denne gangen som uheldige Anna Wetherell. Så er det bare å pøse på med britiske, kinesiske og kiwi-skuespillere fra øverste hylle. Nå fant jeg nettopp ut at BBC jobber med en serie her også, med Catton selv som manusforfatter. Dessverre sliter hun veldig med å adaptere romanen, men er det noen som kan få det til, så er det henne. Vi venter i spenning!

One Response to Filmregissører: Se her!

  1. Andreas Nilsen says:

    Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna ville egnet seg særs godt som film eller mini-serie. Hva er vel bedre enn en buss full av suicidale finner og kølsvart humor som bare finnene kan det? Det er alltid hyggeligere å gjøre ting sammen med andre. Også selvmord!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Abonner

Oppgi din e-postadresse for å abonnere på dette nettstedet og motta varsler om nye innlegg via e-post.