Et Sør-Afrika i voksesmerter

Tekst: Marte Storbråten Ytterbøe / Foto: Potans Agency, SolumBokvennen / Omslag: SolumBokvennen

Men jeg visste at jeg måtte være på vakt. Beistet hadde bare sovnet og kunne våkne hvert øyeblikk som helst.

Menssmerter er en sår bønn til Gud, et ærlig dagboksnotat og en rå fortelling fra et land i voksesmerter. Romanen går tett inn på den svært religiøse legen Mascheba hvis liv og arbeide på et offentlig sykehus i Sør-Afrika blir ganske annerledes enn hva hun hadde tenkt. Hun blir kjent med Nyasha, en annen lege på sykehuset hvor hun jobber, og sammen med Nyasha leier de to kollegene en leilighet. Dette vennskapet blir svært viktig for Mascheba og det får henne i mye større grad å åpne øynene for rasismen som skjer rundt henne. Nyasha er nemlig fra Zimbabwe og er dermed utlending i Sør-Afrika, en såkalt «kwere-kwere». Sammen er de vitne til utallige pasienter som ankommer sykehuset, mennesker som er utsatt for fryktelige voldshandlinger grunnet hudfarge og fødested.

Mensen

Da jeg fikk mensen første gangen, trodde jeg Ma kom til å drepe meg. Jeg var en uskikkelig unge, stakk fingrene der jeg ikke burde, kjente på deler av kroppen min som jeg ikke hadde lov å ta på.

Mensen og kvinnekroppens syklus er selvsagt sentrale temaer i denne boken, og vi blir godt kjent med Maschebas egne menssmerter. Disse menssmertene sammenlignes av henne selv med Sør-Afrikas egne voksesmerter, noe som både er interessant og finurlig. Ikke minst må jeg innrømme at jeg synes det er svært forfriskende å lese såpass grundige beskrivelser og observasjoner av mensen. At et slikt tema fortsatt skal være tabubelagt i 2018 er for meg uforståelig. Da er det fantastisk at det kommer romaner som denne som kan røre litt rundt i gryta. Det å ha mensen er ofte sterkt knyttet til skam, og Mascheba er intet unntak. Hun føler dette er en straff fra Gud, og de sterke blødningene hennes gjør at hun ofte blør gjennom klærne sine: «Aldri en fest. Aldri overnatting hos venninner. Ma ville utsette seg for ydmykelsen som ville komme med en telefon fra en annen forelder for å fortelle at datteren hennes hadde blødd gjennom lakenet og satt flekker på madrassen.» Hvor kommer denne skammen fra? Hva er det med kvinnekroppen som gjør at dets naturlige funksjoner ikke kan snakkes om, ikke kan behandles som et naturlig anliggende?

Fra observatør til offer

Det var en kvinne der som hadde hatt blødninger i tolv år. Hun hadde lidd mye hos mange leger. Alt hun eide, hadde hun brukt uten å bli hjulpet; det var heller blitt verre med henne.

Formen er ganske knapp, noe som gjør at jeg som leser med en gang føler meg litt distansert fra hele fortellingen. Den er iblandet sitater fra Bibelen, noen av dem mer treffende enn andre, og da tenker jeg i særdeleshet på sitatet om den blødende kvinnen som blir helbredet etter å ha vært i berøring med Jesus. Disse sitatene forteller oss også hele tiden noe om Maschebas sinnstilstand, om hvordan hun forholder seg til både omverdenen og legegjerningen. Religionen blir både til belastning og til trøst for Mascheba: Kan guden hennes redde henne?

Samtidig som jeg kan oppleve forfatterens stil som noe kjølig får Matlawa fortalt mye med få ord. Vi får et lite utsnitt av hverdagen til en ung kvinne i Sør-Afrika, men av og til blir dette utsnittet akkurat litt for lite for meg. Eller er det kanskje slik at jeg ikke helt greier å ta innover meg alt det fryktelige som skjer i romanen? Her er det ingenting som utbroderes i særlig stor grad, og jeg har nok noe behov for å bli fortalt litt mer. Dette inntrykket endrer seg derimot i den tredje delen hvor Mascheba blir voldtatt og hvor fortellerstilen virkelig faller på plass for meg. For meg blir også hele historien nærere og mer virkelig når Mascheba går fra å være en observatør til å bli et offer, til endelig å bli hovedpersonen i sin egen fortelling.

Hvorfor er du her ennå?

*

Gå vekk!

*

Hvor var du da det skjedde? Fulgte du med? Krympet du deg? Gråt du?

Ropene til Gud etter voldtekten er hjerteskjærende, og det tar en stund før leseren faktisk får innblikk i hva som har skjedd. Denne fortvilte bønnen fortsetter over flere sider og er et svært effektivt grep. Her setter Menssmerter seg skikkelig, og etter hvert får vi også vite årsaken til voldtekten. Mascheba blir straffet fordi hun har engasjert seg offentlig i rasismens ondskap og på grunn av hennes vennskap til en «kwere-kwere», nemlig Nyasha. Her kommer vi også tilbake til temaet kvinnekropp og hvordan denne kroppen kan kontrolleres, ydmykes og tortureres. Mascheba som selv er lege og hvis jobb er å hjelpe andre mennesker er nå ute av stand til å redde seg selv og ta vare på sin egen kropp. Kan Maschebas kropp og sinn heles etter en slik opplevelse? Kan Sør-Afrika heles etter de grusomme hendelser som har funnet sted der? Kopano Matlawa gir oss faktisk nytt håp til slutt, om både kroppen og landet.

Kropp og kvinner

Menssmerter er en viktig roman fordi den har et presserende budskap om kropp og kvinner, fordi den utforsker temaer som mensen, vold og rasisme og ikke minst fordi den kommer fra et ikke-vestlig perspektiv. Når boken også får satt seg skikkelig hos meg er den ordentlig god. Bente Klinge har oversatt romanen fra engelsk med stødig hånd. Les den i dag på kvinnedagen, men også på alle andre dager. God 8. mars!