Et vakkert blikk
Tekst: Astrid Werner / Foto: Anne Andersen / Bokomslag: Samlaget
uten vakre
øyne ingen
vakre ting
Diktet over er et av mine favoritt-haikudikt og ført i pennen av Jan Erik Vold. Dette lille diktet kjennes som essensen av Veronika Erstads Av meg er det mange. Det er i betrakterens øyne det vakre ligger. Både kjærlighetshistorien og opplevelsen av sted og tid, får vi gjennom jeg-personens (vakre) blikk. Hun er framfor alt en betrakter som observerer alt rundt seg, fra små detaljer i natur og landskap til menneskers kroppsspråk og mimikk. Vi får likevel en følelse av at hun ikke deltar, selv når hun spiller orgel i kirken eller snakker med kjæresten. Hun er i sin egen verden og skillet mellom barndom og nåtid viskes ofte ut og grensene blir uklare. Denne jeg-personen har en rastløs sjel som søker nye steder og har problemer med å falle til ro.
Av meg er det mange er Veronika Erstads andre bok for voksne. Debuten Eg er så nær morgonen eg kan kome var lyrikk og kom i 2015. Også denne boka hadde et distansert språk, et språk som gir oss opplevelsen til en forteller som har fjernet seg fra begivenhetene og forteller gjennom et slør av fortid. Årets bok kan ved første øyekast også virke som lyrikk med sitt oppsett, med tekst plassert midt på hver side. Tittelbladet sier prosa, og teksten er en fortelling, om språket er aldri så poetisk. Erstads tekst har en klar begynnelse og en noe mer åpen slutt, men det er en kronologi i historien.
Stille optimisme
Handlinga i boka tar oss med til den første dagen på et nytt sted, preget av glede og en slags stille optimisme. Det er presten som tar i mot henne, den nye organisten. Vi befinner oss på et sted det er mange av rundt omkring i landet, et vakkert sted på landet, med hjort som løper, synlig fra vinduet: «Du kjem i bløminga, seier presten, det er skaparverket han viser fram.» Vi får innblikk i bygdas liv: Enkene som besøker kirkegården, menigheten i kirken, plommetrærne til presten. Og så får vi høre om han, han som spiller trombone på kirkegården om kvelden. Han inviterer henne til å lytte, som om kirkegården var en konsertscene: «Kom tilbake i morgon, seier han og går.» Forholdet mellom han og henne er skjørt og igjen får jeg følelsen av at hun aldri helt er til stede i det som skjer, som om det skjer med noen andre og hun har fått som rolle å gjengi med egne ord det som skjedde.
Poetisk
Erstad har med sitt poetiske språk et blikk for detaljer og beskrivelser av følelser. Mot slutten av historien får vi dette øyeblikksbildet:
Det er tidleg kveld. Eg sit ute sjølv om det er for kaldt. Kråkene lettar frå treet. Syrinane blomstrar av. Eg plussar alderen hans til min. Eg søv med plommesteinen i munnen, om morgonen har eg svelgt han.
Det vakre ligger altså i betrakterens blikk, men det finnes også en sorg her, i denne teksten. En sorg som ligger mellom linjene, i det usagte og uuttalte. Vi fornemmer at det finnes en forbindelse til barndommen og til familiens historie, og at dette henger nøye sammen med fornemmelsen av sorg. Sorgen gjør jeg-personen rotløs og dermed virker et oppbrudd uunngåelig. Som en skjebnens ironi, stiger humøret når oppbruddet er avklart og bestemt:
Kjolane blafrar i vinden. Eg kjenner meg igjen og kjensla passerar. Kvar dag fram til eg reiser går eg til kyrkja med ei ny glede.
Det vare språket løfter den lille boka til Veronika Erstad fram og gjør den til en fin leseropplevelse.
*
Les også:
Anmeldelse av Veronika Erstads første bok, Eg er så nær morgonen eg kan kome.